Dette var en gedigen overraskelse
Nå har den akkurat gjort comeback i Norge.
Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.S
Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gangen handler det om den første generasjonen Toyota Camry som kom til Norge i 1982 – med et lite sideblikk til Camry 2019, som nå gjør comeback etter at modellen har vært borte fra norske forhandlere i 15 år!
Da Toyota lanserte sin store familiebil Camry i Norge i 1983, traff denne trivelige sedanen umiddelbart mange bilkjøpere hjemme. Den gangen var sedan en veldig kurant biltype, og noen stasjonsvognmodell ble derfor ikke tilbudt av Camry fra starten av. Den kom i 1987, i takt med at Norge fikk mer og mer karakter som stasjonsvogn-land.
"Gedigen overraskelse"
En av grunnene til at Camry raskt fikk så mange kjøpere, var at bilen sto for noe nytt og mer fremtidsrettet fra japansk bilindustri. For første gang fra den kanten kom en stor familiebil med tverrstilt motor og forhjulsdrift, i motsetning til for eksempel forgjengeren Cressida, som aldri ble noen suksess.
Toyota hadde også spandert uavhengige oppheng på alle fire hjul, skivebremsene foran var ventilerte – og det var slitasjevarsler for klossene på instrumentbordet.
Camry vant spesielt på at modellen skapte en ny dimensjon av innvendig plass for japanske biler. Dette var en «gedigen overraskelse», ifølge min omtale av bilen i Vi Menn etter den første testen:
«Camry er en meget rommelig bil, som uten problemer kan måle seg mot selv de største konkurrentene i denne klassen.
Gjorde underverker for plassen
Spesielt må det glede importøren, F. E. Dahl & Co, at man i denne modellen virkelig har fått bukt med «baksete-komplekset». Her er bredden tilfredsstillende, benplass og takhøyde meget god. Det er vel neppe heller tilfeldig at man hos F. E. Dahl opplyser at Camry er større innvendig enn prestisjemodellen Crown – som koster nær det dobbelte!» skrev jeg, og tilføyde at «bagasjerommet står helt i stil til den gode innvendige plassen.»
Det gjorde også underverker for plassen at Toyota «hadde flyttet bensintanken fra den tradisjonelle japanske plasseringen bak bakseteryggen til en sikrere og mer plassvennlig lokalisering foran bakakselen.
2020 Toyota Supra: Nå snakker vi en ny verden!
"Fomlefri førerplass"
En vanlig innvending mot japanske biler på den tiden, var små vindusflater og ofte store dødvinkler skrått bakover. Også her sto Camry for noe helt nytt med sine store vinduer og smale vindusstolper som ga god sikt i alle retninger. Samtidig bidro det til god romfølelse i bilen med et lyst og luftig interiør.
Også ut over sikten var det mye positivt å si om førerplassen. Setet fikk best karakter, og jeg likte også godt at alt man trengte var logisk og lett tilgjengelig plassert – «fomlefri førerplass», skrev jeg. Så var jeg ikke like imponert over riktig alt – instrumenteringen syntes jeg var FOR nøktern, selv om Toyota lenge hadde vært kjent for å være forsiktige med fancy løsninger og «alskens gimmicks» på instrumentbordet.
Gode ytelser i 1983
Det ble litt for beskjedent med et enormt speedometer omgitt av tankmåler, klokke og temperaturmåler foruten noen få varsellamper. «Et instrumentbord som er så nøkternt at det nærmer seg det spartanske. Bilen hadde fortjent en noe mer påkostet løsning», skrev jeg.
Motoren i Camry var like ny som bilen, en moderne bensinmotor på 1,8 liter med overliggende (hul) kamaksel med hydrauliske ventilløftere.
Bilen jeg hadde kjørt, var den mest påkostede modellen, en GL. I denne utgaven hadde 1,8-literen en effekt på 90 hk. Det høres smått ut i dag, men på tidlig 1980-tall ble dette regnet som en rimelig kvikk bil. Toyota oppga toppfarten til 175 km/t, og akselerasjon 0-100 km/t på 12,0 sekunder. Dette var gode ytelser i 1983.
Ingen dårekiste folk snudde seg etter
Bensinforbruk på 0,59 l/mil ved jevnt 90 km/t høres også bra ut, men det spørs vel om ikke oppgitte forbrukstall var noe optimistiske også den gangen…
Selv opplevde jeg motoren som frisk og arbeidsvillig, og rimelig støysvak.
På veien var Toyota Camry 1983 blant de snille i klassen – svært lettkjørt, og med forutsigbare kjøreegenskaper. Både veigrep og retningsstabilitet – som vi var veldig opptatt av på den tiden – fikk høye karakterer.
Fullt så begeistret var jeg ikke for bilens ganske så nøkterne design: «Noen dårekiste er Camry definitivt ikke. Det er neppe mange som snur seg to ganger etter denne bilen. Til gjengjeld har den mange andre gode sider», fastslo jeg.
2019: Større, sterkere, mer...
Med en lengde på 4.415 mm og bredde 1.690 mm var dette en stor bil på sin tid. Tillatt totalvekt var 1.550 kg, hvilket bringer meg over til 2019-modellen av Camry, som jeg var med på lanseringen av for kort tid siden. Artig å nevne at dagens Camry har høyere egenvekt enn totalvekten for 1983-modellen – ca. 100 kilo skiller det, faktisk!
Bilen er selvsagt også mye større – 4,90 m lengde betyr at den har vokst med omtrent en halvmeter. Bredden er økt med 15 cm til 1,84 m.
Toyota Camry Hybrid 2019 har en total motoreffekt på 218 hk, og senker akselerasjonstiden fra drøyt 12 sekunder til 8,4 sekunder fra stående start til 100 km/t.
Hybridløsningen gjør dessuten inntrykk på bensinforbruket. Toyota oppgir dette til 0,43 l/mil ved blandet kjøring, men. du skal nok være en ganske dreven hybrid-sjåfør for å oppnå dette. Jeg endte med 0,55 l/mil, og synes også dette er bra for en såpass stor og tung bil.
Og sedan er den altså fortsatt, selv om likhetene stort sett stopper der. Noe har også skjedd med prisen i løpet av 36 år. Mens Toyota Camry GL i 1983 kostet rundt 96.000 med 5-trinns manuell girkasse, må du regne med å levere fra deg nærmere 460.000 for det som er tilsvarende modell i dag.
Gjør comeback i Norge - med prislapp som vekker oppsikt
Se video: Verdens mest solgte kom tilbake til Norge