Dette var drømmebil for mange på 60-tallet

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere.

Denne gangen handler det om Volvo PV 544 fra 1964 – en virkelig drømmebil for mange av oss den gangen, med sine morsomme og sportslige kjøreegenskaper.

Dessverre ble det med drømmen for de aller fleste. Volvo PV544 var en relativt dyr bil på sin tid, og selvfølgelig desto mer ettertraktet. Også for meg var drømmen sterk og levende, men det ble stort sett med en og annen svipptur for arbeidsgiver – eller bedre bemidlede kompiser.

Bortsett fra en gang, da. I november 1964 fikk jeg muligheten til noen få dagers samliv med bilen. Målet var Vålådalen i Jämtland i Sverige. Hovedoppdraget var å intervjue legendariske Gösta Olander, og samtidig gjøre reportasje på det svenske langrennslandslaget – både menn og kvinner – som lå i treningsleir der akkurat da.

Gösta Olander, for den som ikke vet det, var virkelig en størrelse i svensk samfunnsliv. Spesielt kjent ble han for sin innsats for idretten. Bakgrunnen var en fortid som fotballspiller – og som OL-deltaker i Berlin i 1936 (stup). På 1940- og 1950-tallet regisserte og produserte han flere filmer.

Svenske langrenns-ess

Til Vålådalen Fjäldstation kom han som bestyrer i 1930, sammen med sin første kone Valborg. Hun døde av kreft året etter. Olander ble gift igjen, med Maud, og bestyrte sammen med henne Vålådalen-anlegget helt til 1970. Ikke for ingen ting var stedet mest kjent som Olanders Vålådalen.

Han var en fantastisk type, men for meg var det nok like stort å få møte og prate uforstyrret med størrelser som Assar Rønnlund, Lennart «Lill-Järven» Larsson, Toini Gustafsson og Barbro Martinson.

Snill gammel Volvo? Nei, denne kjører fra de fleste!

Bred kjørestil

Medregnet en svipptur til Steinkjer for å hente en kollega som skulle være med på turen, ble Vålådalen-prosjektet en strekning på nærmere 440 kilometer tur-retur med en av mine store favorittbiler på den tiden. Det var, for en bilgal ungdom, et par eventyrlige og minneverdige dager! Ikke bare fikk jeg kjøre PV, som vi for korthets skyld kalte den, men det var også stabilt fint vinterføre som ga alle forutsetninger for en bred kjørestil…

Volvoen var fantastisk «snill» og forutsigbar. Det var veldig lett å få rompa ut, men det var også tilsvarende enkelt å få den på plass igjen. Jeg følte hele tiden at jeg hadde full kontroll over ekvipasjen, og en slik følelse går direkte over i kjøreglede for meg!

Stor var den ikke!

På undersiden satt en velfungerende løsning. Det var individuelle oppheng foran med spiralfjærer og bærearmer, og bakaksel med diagonale bærearmer, momentstag og et tverrstag, samt spiralfjærer også her.

Bilen vi i dag gjerne husker som relativt stor, selv om den bare var 2-dørs, var absolutt ikke stor. Jeg husker den som både rommelig og komfortabel, men sannheten er at Volvo PV544 var bare 1,59 m bred. Ca 20 cm smalere enn dagens VW Golf, som jo slett ikke regnes som en stor bil…

Lengden var mer fornuftig – 4,45 m – og høyden var «lettere SUV» - 1,56 m.

4-trinns manuell girkasse

De deilige kjøreegenskapene har delvis sin forklaring i såpass god akselavstand som 2,60 m. Legg så til en egenvekt på ca. 1.000 kilo, og det blir lettere å forstå hvorfor B18-motoren med 90 eller 75 hk SAE virket så sprek og pigg. På min tur var jeg så heldig å få den raskeste av dem, og det var lett å forstå hvorfor så mange hadde akkurat denne bilen høyt på ønskelista!

Som B 18 D med 90 hk hadde 1,8 liters motoren et dreiemoment rundt 150 Nm ved 3.500 omdreininger. Den største forskjellen fra B 18 A var at mens 75-hesteren hadde fallforgasser, hadde den sterkere versjonen to horisontalforgassere.

Girkassen var 4-trinns manuell, med en kjempelang girspak som startet godt innunder dashbordet. Automatgir var noe vi på den tiden mest forbandt med amerikanske biler.

Volvo PV: Denne var alle kjeltringers store skrekk

Enkelt og oversiktlig

Volvo oppga ikke bensinforbruk i sine brosjyrer for PV i 1964, og det var kanskje like bra. Noen direkte bensinsparer var bilen ikke, så den lille tanken som rommet 35 liter måtte fylles relativt hyppig.

Volvo PV 544 1964 hadde sikkerhetsbelter i forsetene, og det var fester for seler i baksetet.

For sin tid var bilen relativt godt utstyrt, selv om lista over standardutstyr får oss til å trekke på smilebåndet i dag. Men dette var altså virkeligheten for en relativt eksklusiv bil for 55 år siden. PV’en hadde et liggende speedometer omgitt av tank- og temperaturmåler, men ingen turteller. Det var varsellamper for lading, oljetrykk, fjernlys og retningsvisere – that’s it!

Mer og mer premium

Det var fotkontakt for dimbryter, retningsviserbryter med automatisk retur, elektriske vinduspussere med automatisk retur, elektrisk frontrutespyler, polstrete solskjermer(!), plass for radio, sigarett-tenner (bare på Special og Sport!) og askebeger foran og bak.

Ja, og så var det selvsagt verktøy og jekk, og reservehjul.

Det blir liksom ikke noen spesielt imponerende liste når man sammenligner med en av dagens modeller…

Fortsatt er Volvo velutstyrte og raske biler som kjører godt. Merket har blitt mer og mer premium, og det som i hvert fall ikke har forandret seg siden 1964, er at Volvo fortsatt holder til i relativt høye prisklasser – så de blir nok fortsatt mest en drøm for veldig mange…

Volvo PV: Kjell bruker klassikeren hele året

Vil du lese mer om klassisk Volvo?

Da bør du bestille vårt magasin VolvoKlassiker! Det byr på 100 sider om kun én ting: Nemlig klassisk Volvo. Fra starten i 1927, og helt opp til 2000-tallet. Reportasjer, intervjuer, bildeserier, småstoff og kuriosa.

Bestill via SMS

Du sender VOLVO19 til 2205. Det koster 99 kroner,+ 15 kroner i porto og belastes telefonregningen. Du får du det rett hjem i postkassen i løpet av noen dager.

Les også: På denne Volvoen er alt er nytt – bare ikke navnet

Video: Se mer Volvo PV i dette videoklippet