Arctic Ocean 2000

TV 2 spiste lunsj med Rune og Torry en fin augustdag. Klikk på bildet over for å se innslaget.
Reporter: Ronald Toppe

Liz og Torry spiser frokost i leiligheten Liz og en veninne delte i Skovveien i Oslo. I høst flyttet de inn i en leilighet like ved Bislett.

Torry og Rune henger fortsatt sammen som erteris, men julen tilbringer de hver for seg - Rune i Surnadal og Torry i Ålesund.
På vei over isen drømte de om en ferietur til sol og varme, men den ble det ikke tid til. Det meste av sommeren og høsten gikk med til å skrive boken om ekspedisjonen - Over djevelens dansegulv, holde foredrag, og delta på ulike arrangement for Forsvaret. Ingen forlag trodde at de ville klare å få boken ut til julesalget, og enden på visen ble at de ga den ut selv.

Boken har solgt godt, Torry har flyttet sammen med kjæresten Liz, og de er i full gang med å planlegge to nye prosjekt; verdens lengste frittfall fallskjermhopp i mai, og en ekspedisjon til uutforskede grotter i Amazonas med start i oktober. Du kan følge begge prosjektene på TV 2s nettsider. Rune og Torry har det bra nå, men det tok noen måneder å bygge seg opp mentalt og fysisk. I september skriver Torry at det var en stor nedtur å komme hjem:

Rune tørker klær i Skovveien. Han deler nå leilighet med en kompis i Tostrupsgate i Oslo..

Bildene over er tatt i forbindelse med Forsvarets dager på Aker brygge i september. Rune skriver:
- Har stått der som en ustillingsdukke, og jabbet tur i 2 dager à 11 timer i strekk. Inntressen var bra. Mange gode tilbakemeldinger for filmen. Det er godt å høre. Heldigvis fikk Torry og jeg ut å lufte oss på fredagskvelden. Fikk på oss tørrdrakter for å passe på Synnevø Svabø og en annen frivillig, under en redningsdemo for 330 Skvadronen. Godt å bli litt våt igjen.

- Luften gikk fullstendig ut av oss da vi kunne ta skrittet inn på land og i sikkerhet. Den siste uken med nesten kontinuerlig gåing, og minimalt med søvn, for å redde ekspedisjonen og æren gikk hardt utover kroppen. På slutten psyket vi hverandre så mye opp, og overså kroppens ønske om hvile og mat. Det ble rett og slett for mye for den. Seks timer etter vi kom i land var vi i Ottawa. Overgangen var brutal, fra kun oss to i 109 dager med minimalt med utstyr og mat, til å lande i en millionby med alt av mat og overflod. Det gikk alt for raskt. Vi skulle gjerne ha kunnet lagt i teltet en dag, for å kjenne på hvordan det var å komme i mål med suksess. Slik det ble, var vi for utmattet til å kunne glede oss over suksessen.

Turen gikk rett til Boston, USA, for å gjennomføre de samme testene ved USARIEM som vi hadde tatt før vi dro. Programmet ble imidlertid sterkt redusert, da vi ikke var i stand til å gjennomføre de fysiske testene. Jeg havnet på sykehus med diagnosen utmattelse, mens Rune prøvde å ta hoppetesten med det resultatet at han nesten ikke kunne gå etterpå. De fysiske testene ble kansellert, og vi gjennomførte de andre målingene. Resultatene var greie nok. Vi var begge nede i 5% kroppsfett, mot 25% før vi dro ut. Vi hadde kun hjerne og noe underhudsfett igjen. Vi kunne ha holdt det gående i maks to dager, med noen timers gange hver dag, etter det hadde det vært stopp.
På kvelden gikk vi på restaurant for å spise godt. Hadde drømt og snakket om det i over en måned, og nå var kvelden kommet. Vi spiste det vi orket, og resultatet ble at vi nesten ikke klarte å gå tilbake til hotellet. Med store magesmerter og kvalme var det å legge seg på senga. Jeg måtte bli matet med smertestillende av Liz, for å klare å sove! Godt å være hjemme!

Turen gikk videre til Norge og Oslo. Det ble pressekonferanse og hjemkomst fest. Vi var imidlertid tomme, og hadde ikke noe å bidra med sosialt. Rune startet på bokskriving etter en ukes ferie, mens jeg ble gående å vente på at jeg skulle ta meg inn igjen.

Det var en stor nedtur å komme hjem. Forestillingene var skrudd opp i himmelen når vi var på Polhavet, for å holde psyken oppe. Det meste sto ikke til forventningene når vi kom hjem. I tillegg dør Svein Børre, en av våre beste venner av kreft en måned etter vi kommer hjem. Hverdagen blir tung. Begynner etter hvert å komme tilbake til normalen, men det tok over tre månder. Problemet er rastløsheten som allerede har meldt seg.