Søndag klokken 15 er det nøyaktig 10 år siden Taliban-terrorister gikk til angrep på Serena Hotell i Kabul i Afghanistan.

Norges daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre var tilstede på hotellet sammen med en norsk delegasjon.

Den 38 år gamle Dagbladet-journalisten og tobarnsfaren Carsten Thomassen ble skutt, og døde etter kort tid av skadene. Også en mannlig ansatt i Utenriksdepartementet ble skutt, men han overlevde.

– Jeg vil at folk skal huske ham som en veldig modig og rettferdig person. Og så vil jeg at folk skal huske den jobben han gjorde, for han og andre journalister gjorde – og gjør en – en viktig jobb når de drar ut og risikerer livet for at folk skal få vite hva som skjer i verden, sier Eiril Hofsvang til TV 2.

Eiril og moren Ellen Hofsvang (51) blar igjennom artiklene pappa og samboer Carsten skrev som utenriksjournalist for Dagbladet, før han ble offer for terrorangrepet på Serena Hotel for ti år siden.

– Her er en reportasje som han skrev ganske nøyaktig ett år før, hvor han var på en tilsvarende tur, men den gang gikk det bra, sier Ellen.

Stilte spørsmål

Men 14. januar 2008 gikk det så galt som det kunne gå. Ellen Hofsvang og døtrene Aurora og Eiril fikk beskjeden om at Carsten var skutt, mens han fulgte daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre på jobb i Afghanistan.

Ellen stilte spørsmål om livet hans kunne ha vært reddet, hvis Carsten hadde blitt brakt til sykehuset samtidig med den andre nordmannen som ble skutt, Bjørn Svennungsen fra utenriksdepartementet, som overlevde.

Dagbladet-journalist Carsten Thomassen ble drept i Kabul.
Foto: Heiko Junge / SCANPIX .
Dagbladet-journalist Carsten Thomassen ble drept i Kabul. Foto: Heiko Junge / SCANPIX .

– Det som var så fortvilende var at det tok så lang tid å få Carsten evakuert. Det er vanskelig å forstå at de ikke kunne fått de beskjedene om hvor han var fram til evakueringskjøretøyet, som var helt nær. Jeg trodde man skulle snu alle steinene, for at det ikke skulle skje igjen, men jeg synes man var for lite villig til å se kritisk på det i etterkant, sier Ellen.

Hun har aldri ønsket å legge skylden på andre enn terroristen, men søkte svar på hva som skjedde da hennes kjære ble skutt, og ble liggende igjen på hotellet, mens den andre sårende nordmannen ble evakuert.

Glad for styrket sikkerhet

I høringen på Stortinget om Utenriksdepartementets håndteringen av terrorangrepet innrømmet Støre at ting kunne vært gjort annerledes.

– Har du slått deg til ro med svarene, ti år etter?

– Jeg har ikke latt det ta over livet mitt, og prøv å grave videre i det, sier Ellen.

Hun er glad for at sikkerheten til journalister på oppdrag i farlige områder er blitt styrket som følge av tragedien.

– Det var en vekker, det var kanskje den første store saken hvor Norge ble rammet, og det tror jeg fikk veldig store konsekvenser for hvordan man tenker på sikkerheten. Det er gjort mye på på rutiner og regler for journalister når de er med på offisielle oppdrag, Så det kom noe bra ut av det, sier hun.

Mye støtte

Datteren Eiril var fire, og Aurora var ni år da de fulgte farens kiste til en minnestund på Gardermoen da han ble brakt hjem til Norge. I bisettelsen i Vestre Aker kirke 24. januar tok rundt 500 mennesker farvel med Carsten Thomassen, som ble minnet som en sannhetssøkende journalist.

– Vi opplevde veldig mye støtte, og det ble sagt så mye fint om Carsten. Jeg hadde kanskje ikke skjønt hvor stor pris folk satte på ham, også i jobbsammenheng, sier Ellen.

Datteren Eiril blar videre i artikkelsamlingen Dagbladet fikk laget til dem dengang.

Båren med Carsten Thomassen da den ankom Gardermoen militære flyplass 17. januar 2008, hvor det ble holdt en enkel seremoni. Bak båren går Eiril sammen med søsteren Aurora og mamma Ellen. Foto: Cornelius Poppe / SCANPIX POOL .
Båren med Carsten Thomassen da den ankom Gardermoen militære flyplass 17. januar 2008, hvor det ble holdt en enkel seremoni. Bak båren går Eiril sammen med søsteren Aurora og mamma Ellen. Foto: Cornelius Poppe / SCANPIX POOL .

– Hva er det for noe? spør 14-åringen.

– Det er fra fredsmeklingen på Sri Lanka. Han var mange steder. Men han var også mye hjemme. Vi delte ansvaret mellom oss, så da han ble borte, ble halvparten borte, sier hun.

Ti år etter er familien mest opptatt av de gode minnene etter Carsten.

– Noe jeg husker veldig godt, er at jeg og pappa pleide å gjemme oss under dyna. Så ropte vi på mamma, som skulle finne oss, og da la hun seg oppå oss på senga, sier Eiril og ler.

– Hva tar du med deg videre i livet etter faren din?

– At han var veldig rettferdig, og så synes jeg han var veldig modig som gjorde den jobben han gjorde, så jeg prøver å ta med meg de to tingene, sier Eiril.

Eiril og mamma Ellen blar i pappa Carstens artikler.
Eiril og mamma Ellen blar i pappa Carstens artikler. Foto: Magnus Nøkland/TV 2

Besøkte hotellet

Ellen finner fram en fotoperm fra Kabul, med bilder fra reisen hun og døtrene gjennomførte, et og et halvt år etter at far og samboer døde. Hun takker Utenriksdepartementet for at de arrangerte turen.

– Vi fikk reise til Kabul og besøke Serena, se hvor det skjedde, og ta på murveggene der kulehullene hadde sittet. Det er jeg glad for at vi fikk lov til.

–Hva betydde det for dere å kunne være der han døde?

– Det er klart at når noen river grunnen ut av tilværelsen din, og det skjer så langt borte og så brått og du ser det på tv, så tenker jeg det var veldig viktig å være der. Det ble mer virkelig og konkret. Vi hadde følge av VG-fotograf Harald Henden, som ledet førstehjelpsarbeidet da Carsten ble skutt, og han kunne fortelle hvordan det var den gangen. Det var vondt, men det er veldig bra ha gjort det, sier Ellen.