Helene Kjeldsberg (21) begynte å utvikle spiseforstyrrelser for syv år siden.

– Selvtilliten min var på bånn, det var mye vondt og vanskelig som skjedde hjemme. Jeg begynte å tukle med maten for å slippe å kjenne på de vonde følelsene, forteller hun til TV 2.

De første tre årene slet 21-åringen fra Gjerdrum i Akershus med overspising og påfølgende oppkast. I tillegg drev hun med overtrening.

Det skulle bli enda verre.

– Jeg utviklet anoreksi. Sykdommen regjerte over meg, og julen 2013 var det ikke lenger noe igjen av kroppen min.

Lyst til å dø, lyst til å leve

De tre neste årene var Helene svært alvorlig syk.

Anoreksien, som var på kanten til tvangsinnleggelse, utviklet seg etterhvert til alvorlig bulimi.

Hun beskriver det som en konstant drakamp mellom lysten til å dø og lysten til å leve med sykdommen.

Julen var en spesiell tøff periode.

– Den første julen jeg var ordentlig syk var julen 2013. Jeg var på mitt laveste i vekt og mitt absolutt sykeste. I forkant av desember gruet jeg meg mye.

Helene forteller at hun egentlig elsker alt som har med jul og julefeiring å gjøre og ville så gjerne fortsatt ta del i det. Men samtidig ønsket hun ikke å trosse sykdommen og spise det alle andre spiste.

Det ble mye ekstra planlegging i forkant av denne julen.

– Det kom invitasjoner til julebord og venninnekvelder i hytt og pine. Jeg hadde like lyst å være med hver eneste gang, men jeg kunne jo ikke spise. Målene jeg hadde satt meg, gjaldt like mye i julen som ellers.

Løsningen ble å bli med på bare enkelte ting, slik at hun kunne få kontroll på vekten mellom slagene. Da ble skyldfølelsen litt mindre.

– De få øyeblikkene hvor jeg tillot meg mat ble helt fantastiske, etter at jeg hadde avstått fra mat før jul. Som julekvelden og nyttårsaften, to kvelder jeg lot sykdommen slippe helt for første gang på evigheter. Jeg var altså så syk at jeg veldig sjeldent lot meg friste.

Ble skuffet over seg selv

Hun sier at hun aldri har hatt mer mer julestemning enn jeg hadde den julen.

– Ironisk nok med tanke på at jeg slet ekstremt med anoreksi, så brukte jeg utrolig mye tid på å bake og gjøre andre forberedelser sammen med familie og venninner.

Dette bildet er fra da Helene var veldig syk. Foto: Privat
Dette bildet er fra da Helene var veldig syk. Foto: Privat

Da julen i 2014 kom, hadde sykdommen utviklet seg fra anoreksi til bulimi. Helene forteller det var en ekstrem vanskelig tid. Hun hadde et konstant ønske om å gå ned i vekt. Men hun skuffet seg selv fordi hun lot seg friste av all mat og «kos» som hun var omringet av.

– Jeg hadde et stort ønske om å klare å kose meg, men jeg hadde ikke lenger den samme «kontrollen». Dette ble altså en jul full av overspising og oppkast. En veldig vanskelig periode der alt jeg ønsket var at julen skulle være over, så jeg kunne prøve å ta tilbake kontrollen igjen.

Hun forteller at det var mye lettere å spise, for så å kaste opp.

– Jeg var ikke syltynn lenger, og vennene mine trodde jeg var på god vei til å bli bra. Men sannheten var jo det motsatte. Ofte tvang meg til å vente med å kaste opp til jeg kom hjem, eller så gikk jeg diskret på do etter en stund.

Ikke syk lenger

Hjemme var det vanskeligere å holde det skjult.

– Mamma og pappa merket det jo veldig under middagen hvor mye vann jeg drakk, hvor ofte jeg gikk på do, og hvor lenge jeg ble der. At jeg alltid skulle «dusje» etter vi hadde spist.

IKKE SYK LENGER: Nå er Helene så godt som frisk, og vil skrive bok om opplevelsene sine. Foto: Privat
IKKE SYK LENGER: Nå er Helene så godt som frisk, og vil skrive bok om opplevelsene sine. Foto: Privat

Hun forteller at julaften og andre feiringer bestod av uendelige mange doturer og lange netter med planlegging av hvordan hun skulle gjøre det for å kunne spise mest mulig, kaste opp mest mulig, samt ikke bli merket i det hele tatt.

I dag går det bedre med Helene, som har brukt bloggen sin for å formidle sine erfaringer fra livet med spiseforstyrrelser. Hun vil skrive bok om opplevelsene sine.

– Siden sommeren 2016 har jeg ikke lenger ansett meg selv som syk. Jeg har selvfølgelig fortsatt noen ting jeg sliter med og som jeg enda jobber med, men det er ikke ting som hersker over hverdagen min.

– Hva vil du si til andre som sliter?

– Jeg tror det er viktig å ha en person der som vet hvordan du har det, som du kan lene deg litt på hvis det blir veldig vanskelig. Bortsett fra det synes jeg det er veldig vanskelig å gi råd, da vi alle er så forskjellige, sier Helene.

Sandra Lyng Haugen slet med spiseforstyrrelser i mange år. Arkivfoto: Jon Olav Nesvold
Sandra Lyng Haugen slet med spiseforstyrrelser i mange år. Arkivfoto: Jon Olav Nesvold

Sandra Lyng Haugen: – Jeg var som en junkie

Artist Sandra Lyng har i intervjuer fortalt om spiseforstyrrelsene hun slet med i ni år. På bloggen hennes har hun tidligere skrevet om hvor spesielt vanskelig det var akkurat med jul (avsnittene gjengis her etter avtale med artisten).

«Jeg elsket og hatet julen på samme tid. Jeg elsket at godteri og julekaker var tilgjengelig hele døgnet, jeg hatet at jeg ikke klarte å kontrollere inntaket. Som en junkie som bare MÅ ha dopet sitt, MÅTTE jeg ha noe sukkerholdig, mye av noe deilig mat, ett eller annet for å fylle det tomrommet jeg hadde inni meg».

Sandra beskriver også smerten som oppstår når man overhører sårende kommentarer:

«Da jeg var på julebord her om dagen køddet mannen over meg med at han var så mett at han skulle ønske han hadde bulimi. Han burde tenke seg litt bedre om før han snakker, eller hvem han sier det til. Jeg ble rett og slett litt satt ut, for meg var ikke det morsomt. Bulimi, morsomt, man bare kaster opp maten sin igjen for da slipper man å være så mett, da slipper man å bli tykk.»

Fakta: Spiseforstyrrelser

Spiseforstyrrelser oppstår som regel i løpet av ungdomsårene. Dette gjelder særlig anoreksi og bulimi, mens overspisingslidelse oftere starter i voksen alder. Basert på solide nasjonale og internasjonale studier anslås forekomsten av spiseforstyrrelser i Norge for kvinner i aldersgruppen 15-44 å være:

•Anoreksi: 0,3 prosent

•Bulimi: 2 prosent

•Overspisingslidelse: 3 prosent

Dette innebærer at 50 000 norske kvinner i aldersgruppen 15-44 år til enhver tid vil ha en spiseforstyrrelse. Herav har 2700 kvinner anoreksi, 18 000 bulimi og 28 000 overspisingslidelse. Beregninger tyder på at forekomsten av anoreksi har vært relativt stabil de siste 25 årene. Forekomsten av bulimi kan muligens ha økt noe.

Kilde: Spisfo.no – klikk her og les mer

Gruer seg fryktelig

Professor i ernæring Jorunn Sundgot-Borgen sier til TV 2 mange med spiseforstyrrelser gruer seg fryktelig til jul. Det store fokuset på mat og tett samvær med andre, gjør tiden svært vanskelig for mange. Hun ber alle være bevisst på at det er mange som sliter – også i det skjulte.

– Det er fortsatt svært mye uvitenhet. Jeg ber foreldre, besteforeldre, onkler og tanter om å tenke seg om ved middagsbordet, og spare seg for kommentarer som går hva andre spiser.

Hun sier at kommentarer som «så lite du spiser», og «likte du ikke maten min?» eller «oi, du var visst veldig sulten» kan gå rett i hjertet og være svært ødeleggende for dem som sliter. Hun mener kunnskapsnivået er lavt.

– Folk har stort sett hørt om anoreksi. Men mange kan ikke noe om de andre spiseforstyrrelsene, som for eksempel bulimi og overspisingslidelse, som mange flere lider av. Det er vanskeligere å oppdage, siden personen ofte i mange tilfeller er normalvektig.

Vanskelig å bli frisk alene

Sundgot-Borgen sier mange med spiseforstyrrelser har blitt eksperter på å skjule sykdommen, og kombinasjonen av dette gjør at mange sliter i årevis uten å få hjelp.

Professor Jorunn Sundgot-Borgen forteller at mange gruer seg veldig til jul. Arkivfoto: Morten Holm / SCANPIX
Professor Jorunn Sundgot-Borgen forteller at mange gruer seg veldig til jul. Arkivfoto: Morten Holm / SCANPIX

Hennes oppfordring er at dersom du mistenker at noen i din familie eller omgangskrets sliter, bør du være ærlig og si at du bekymrer deg: Vær da tydelig på hva som gjør at du bekymrer deg.

– Gjør deg tilgjengelig for en prat. Hvis det viser det seg at hun eller han har et problem så er det viktig å motivere og støtte vedkommende i forhold til det å søke hjelp.

Hun forteller at det i snitt går fem år fra en person erkjenner at hun eller han har en spiseforstyrrelse til vedkommende oppsøker hjelp.

– Det er ille, for de fleste er det vanskelig å komme ut av det på egenhånd. Ta kontakt med fastlege eller helsesøster og be om hjelp. Vi ser at det er lettere å bli frisk dersom de i den nærmeste familie eller vennekretsen kjenner til problemet. Da kan man få støtte på vanskelige dager.

Hennes oppfordring til de som sliter er å erkjenne at man har et problem, i stedet for å skamme seg.

– Det er lov å si nei til å være med på ting, og unn deg alenetid innimellom, selv i jula. Det kan være bra å være litt egoist.