Disney ventet ikke lenge med å få valuta for gigantinvesteringen sin da de kjøpte hele Star Wars-kostebinderiet av Lucasfilm i 2012.

Tre år senere lot Lost- og Star Trek-maestro J.J. Abrams oss bli kjent med en ny gjeng stjernekrigere, samtidig som han knyttet handlingstråder og familieskjebner sammen fra de tidligere seks kapitlene.

Slik ble «The Force Awakens» en finurlig blanding av oppfølger og nyinnspilling; nye rollefigurer og hovedplott, men med enkeltscener, atmosfærer og romfølelser som var umiskjennelige speilbilder av originalserien, særlig førstefilmen «A new hope».

LES OGSÅ: Slik trillet anmelderen terning på «The Force Awakens».

Hvis man dermed antar at «The Last Jedi» prøver seg i fotsporene til «The Empire Strikes Back», seriens største helligdom, ja, da antar man ganske så riktig.

Kapittel 8, som vi kanskje kan kalle filmen, er betydelig mørkere enn sin forgjenger, kølsvart verdensrom er blant de viktigste fargene i paletten til Rian Johnson, årets ferske Star Wars-regissør og manusforfatter. Og som Empire er Last Jedi mye av en krigsfilm, her er skyting, kommandobroer, ordrer, desertering, militære strategier og maktkamper. Heroiske offerdåder og store, tragiske tap. Og eksplosjoner, fryktelig mange eksplosjoner.

Til å begynne med danner handlingens to hovedspor - helte-opprørernes eksplosive galaksekamp mot skurkene i The First Order og heroiske Reys forsøk på å få den tilårskomne Luke Skywalker med i kampen – en nokså monoton, litt stivbent fortalt historie. Det hele, lydlagt av smell og bang og John Williams temmelig høylytte og ganske så insisterende lydspor, føles gjentagende og vi savner bakkekontakt.

Det skal heldigvis vise seg å være et smart grep: Ved å holde de to handlingstrådene såpass sparsomme og likefremme, gir filmskaper Johnson stadig mer rom til gjennomtenkte detaljer, før han syr fortellingen elegant sammen.

Sagt på annet vis: Historien er enkel, den lar seg lett gjenfortelle i tre setninger, mens bestanddelene i den er mer komplekse. Her skal ingen av dem røpes, men vit at «The Last Jedi» er betydelig mer løsrevet fra Star Wars-sagaen enn sine forgjengere, og fra litt under midtveis viser den seg svært flyvedyktig på egne romskip-vinger. Den finner seg selv, på en kledelig og imponerende selvsikker måte.

«The Last Jedi» har i stor grad forlatt den maskuline far/sønn-problematikken fra tidligere kapitler, på vellykket vis slipper den kvinnene til i slagscener, i identitetsproblematikk og i maktkamper. Star Wars-nykommerne Laura Dern og Kelly Marie Tran skaper begge rollefigurer som er blant seriens mest minneverdige. Daisy Ridleys Rey kan fint beskrives som et kvinneikon for vårt tiår, og scenene med en svært solid Carrie Fisher får et ekstra vemod ved seg når man vet at de var noe av det siste hun gjorde før hun gikk bort desember i fjor.

En popcorn-blockbuster av dette formatet er aldri bedre enn sin hovedskurk, og Adam Drivers Darth Vader-variant Kylo Ren/Ben Solo er ikke mindre sammensatt og interessant her enn i forgjengeren. Man undres på hva som foregår inni ham, han innbyr til en nysgjerrighet man sjelden føler i filmer med et slikt budsjett.

«The Last Jedi» bygger seg etter hvert opp til noe stort, ja, gigantisk. Stivbentheten forsvinner og gir umerkelig plass til en episk godfølelse, her vanker entusiasme, frysninger, hjertebank og tårer i øynene. Ja, man rekker å kjenne litt etter oppi all den heseblesende handlingen. Her står det aldri stille, heldigvis inneholder filmen tilstrekkelig doser menneskelighet, sjarm og en viss x-faktor.

Ikke verst for en film som i utgangspunktet har en vanskelig oppgave: Ta imot oppspillet fra «The Force Awakens» og sentre ballen elegant og energisk og detaljmettet videre mot det som etter alle galaksens solemerker kan bli en uforglemmelig affære.

TERNINGKAST: 5