En dag står det to politimenn i sivilt på døra utenfor familien Johannesen Øwres hus på Stovner i Oslo.

Den ene presenterer seg som politimann. Den andre politiprest.

– Jeg vet det med en gang. Jeg vet at Silje er død, sier Lise Johannesen Øwre til TV 2.

5. november 2012 tok datteren deres Silje Benedikte Johannesen Øwre (20) livet sitt.

15.000 doser

Selvmordet er siste i en lang rekke hendelser.

Da Silje Benedikte er 14 år faller hun sammen hjemme i stua til familien.

Hun blir innlagt på sykehus, klarer nærmest ikke stå på beina de 10 dagene hun ligger på Ullevål, og får diagnosen ME. Senere møter familien en lege som spør om tenåringsjenta er deprimert.

Den tidligere så aktive jenta, som nå ikke klarer gjøre alt hun vil, svarer ja. Legen mener det ikke er ME hun har, men at det er psykisk. Hun får videre hjelp i av Barne- og ungdomspsykiatrien.

– Alt gikk greit fram til Silje var 18 år, sier moren.

To måneder etter at hun fylte 18 fikk den unge kvinnen tilbud om medisiner. Hun tok imot, men med medisinene fulgte bivirkninger.

– Også bivirkningene ble medisinert bort. Vi skjønte det ikke da, men etterhvert tok hun veldig mange medisiner, sier pappa Espen Øwre.

Foreldrene reagerer på at Silje virket dopet, men møter ikke forståelse blant datterens behandlere.

Så skjer det som ikke skal skje. Mens hun er innlagt på en institusjon og er ute på permisjon tar hun livet sitt.

I de to årene før har hun fått utskrevet over 15.000 tabletter, og har gått på så mye som 16 forskjellige medikamenter samtidig.

Hun fikk resepter på medikamentene Seroquel, Catapresan, Rivotril, Orfiril, Nozinan, Remeron, Cipralex, Sarotex, Lamictal, Vival, Nobligan, Pinex Forte, Imovane, Atarax, Tramadol og OxyNorm.

Har du opplevd noe liknende? Ta kontakt med vår journalist

Startet etteforskning

Da sjokket over dødsfallet hadde lagt seg, startet Espen en tilsynssak. Han ba fylkesmannen i Oslo og Akershus om å undersøke saken.

– Helsevesenet undersøkte ikke hva som hadde skjedd, ikke politiet heller. Da måtte vi gjøre det selv. Jeg reagerer jo litt på det, dersom det var en trafikkulykke ville de undersøkt alt rundt omstendighetene, mens her tok det dem en halvtime å konkludere, så var de ferdig med saken, sier han.

Etter en to år lang granskning konkluderte fylkesmannen med at Silje hadde fått feil behandling, og at overmedisineringen hadde gjort at hun tok livet sitt.

Det ble rettet knusende kritikk mot sykehuset og utskrivningen av medisiner.

Senere beklaget også sykehuset som hadde behandlet henne, og sykehuset tilkjente familien en økonomisk erstatning i hundretusenkroners-klassen.

Familien hadde ikke krav på noen større erstatning fra staten, men de hadde krav på begravelsesutgifter på rundt 60.000 kroner.

De sendte derfor en søknad til Norsk Pasientskadeerstatning (NPE), som er statens etat for vurdering av erstatning til dem som mener seg feil behandlet av helsevesenet.

Samme sakkyndige

Sjokket kom da NPE ga dem avslag basert på en vurdering av en enkelt sakkyndig lege som hadde en helt annen oppfatning fylkeslegen og sykehuset.

Legen konkluderte med at medisineringen av Silje hadde vært forsvarlig.

De tilkjente derfor ikke familien begravelsesutgiftene. Deretter ble saken klaget til Pasientskadenemnda, som kom med samme konklusjon.

– I begge sakene brukte de samme sakkyndige. Det virker som at når de først har bestemt seg, så kjemper de med nebb og klør for å få rett, sier Espen.

Selv om det er snakk om svært lite penger, var familien ikke i tvil om at de måtte ta saken videre. De hyret en advokat. Pasientskadenemndas konklusjon kunne ikke bli stående.

– Vi kan ikke la det ligge, vi må få rettferdighet for datteren vår. Behandlingen tok livet av henne, og det må staten anerkjenne, sier de.

– Vanskelig

Øwre-familiens advokat, Janne Larsen, er enig i at terskelen for å få erstatning kan virke for høy.

– I forarbeidet til loven om pasientskadeerstatning går det tydelig fram at det skal være lav terskel for å erkjenne erstatning. Noen ganger synes jeg likevel det er for vanskelig. Særlig når det gjelder psykiske skader kan det virke som at mange har en veldig lang vei å gå for å få erstatningen de har krav på, sier hun.

Larsen ser ikke bort fra at mange ikke orker kampen.

– Jeg tror det er store mørketall her, sier hun.

Hun opplever også at Pasientskadenemnda i flere tilfeller kun velger seg ut akkurat de sakkyndige som de vet vil si det de vil høre, når de skal vurdere saker.

Til retten

Øwre-familien er klare for kamp. Saken i Oslo tingrett er ikke berammet, men skal trolig gå over sommeren.

– For den vanlige mannen i gata er denne kampen enorm. Staten har jo uendelig mye resurser, de kjører på med sine beste advokater for å knekke enkeltmennesker. Det blir David mot Goliat. I vårt tilfelle så føler jeg de har bestemt seg, og så gjør de alt de kan for å vinne. De kjemper med nebb og klør for å vinne over oss, kanskje er de redde for at saken vår skal sette en presedens, sier han.

Anita Bergh Ankarstrand er avdelingsdirektør for rettssakavdelingen til Pasientskadenemnda.

Hun sier de ikke vil vinne for enhver pris.

– For oss handler det ikke om å vinne saker, men om hvordan sakene vurderes medisinsk og juridisk. Dommene har betydning for senere saker, og det kan være saker der det er uklar jus eller praksis, sier hun.

Hun har likevel forståelse for at det er en krevende prosess for dem det gjelder.

– Det er krevende å være hovedperson i en rettssak. Jeg har stor forståelse for at de opplever det som belastende og vanskelig, å ha denne rollen, sier hun.

– Kan det være vanskeligere i saker som handler om psykisk helse?

– Det som kan være spesielt med saker innen psykisk helsevern er at det ofte handler om behandling over veldig mange år. 20-30 år, og ofte ved forskjellige behandlingsinstitusjoner. Ofte er det omfattende saker, og ofte har også behanldingen endret seg over tid, så vi må vurdere hele tiden hva som var alminnelig god behandling på tidspunktet der behandlingen ble gitt, sier Ankarstrand .

– Ofte kan det være vanskelig å bevise en årsakssammenheng.