Drapet på den svenske journalisten Kim Wall (30) har vekket et voldsomt sinne og stor sorg – over hele verden.

Frilansjournalisten forsvant 10. august da hun gikk om bord i ubåten Nautilus, bygget og eid av forsker og oppfinner Peter Madsen.

Minnes

Madsen er siktet for drapet på Kim, og sitter varetektsfengslet i København.

Politiet har i over to måneder lett etter kroppsdelene til Kim, og fredag 6. oktober fant dansk politi Kims hode, to ben og klær i havet utenfor København.

Som en del av journalistutdanningen gikk Kim Wall på skole i USA, ved Columbia University i New York, ble hun denne uken hedret med en helt spesiell minnestund. Der deltok tidligere lærere, elever, medstudenter og Kim Walls familie.

– Jeg vil forstå hvordan verden fungerer. Én dag håper jeg at jeg kan lære nok til å kunne gjøre en forskjell, sa Kim Wall da hun jobbet i en svensk avis i 2011. Det skriver New York Times.

For de omkring 100 personene som deltok i minnestunden var det viktig å snakke om Kims liv – ikke hennes død.

Broren, Tom Wall, fortalte at søsteren var over gjennomsnittet opptatt av pennene fra det japanske merket Muji. På talerstolen erkjente at han Kim aldri kom til å bruke en slik penn igjen, men at andre burde.

– Det er slik vi skal huske henne. Vi skal huske ordene hun skrev, hva hun sto for og hva hun trodde på, sier Tom Wall.

Ofte bekymret

Foreldrene til Kim, Ingrid og Joachim Wall, var ofte bekymret for datterens jobbreiser. Men sommerens tur med en ubåt på havet mellom Sverige og Danmark var de ikke spesielt redde for.

– Vi var ofte bekymret. Kim reiste alene med tog i Kina. Hun kjørte motorsykkel i Burma, og viste jenter i Nord-Korea hva neglelakk var. Vår uro som foreldre var nærmest blitt en normaltilstand. Men vi visste også at Kim var forsiktig og ikke tok unødige sjanser, sa Ingrid Wall under minneseremonien.

– Men i sommer var vi helt trygge. Kim var i København, bare en kort togreise hjemmefra, sier moren.

På talerstolen i New York brast moren i gråt da hun fortalte om savnet etter sin eneste datter.

– Det er fortsatt mange spørsmål som krever svar. Men vi og resten av veden kommer aldri til å få Kim tilbake. Vår reise sluttet her og vi er frarøvet historiene hun elsket å fortelle. Menneskeheten har behov for flere modige kvinner som Kim, som talte de svakes sak og gjorde dette til et bedre sted å leve. Kim, vi savner deg, sa Ingrid Wall.

Lot aldri en god historie gå

Flere av hennes tidligere professorer fortalt om en ung kvinne, oppvokst i en familie bestående av journalister – som drømte om å skape sin egen karriere i utenriksjournalistikken. Et felt hun selv beskrev som svært mannsdominert.

Medstudentene fra tiden på Colombia beskriver Kim som uredd.

For Wall lot aldri en god historie passere, og venninnene sier hun både var målrettet, nytenkende og direkte i rollen som journalist.

I løpet av sin korte karriere som reporter skrev Kim Wall saker for storaviser som New York Times, Harper's og The Atlantic. Etter hennes dramatiske død har journalister snakket om hvilke utfordringer, spesielt kvinnelige reportere, har i bransjen.

– Hver eneste en av oss ville gått om bord i den ubåten. Hvorfor ikke? Jeg ville gjort det, sier professor ved Colombia og initiativtaker til minneseremonien, Nina Berman.

Etter Kims død har familien opprettet en minnefond for unge, kvinnelige journalister. Det er allerede kommet inn over 100.000 dollar, og hvert år – på bursdagen til Kim, skal det deles ut et stipend som en kvinnelig journalist som jobber i Kims ånd.