Kristelig Folkeparti dukket opp i norsk politikk i 1933, først som et lokalparti i Hordaland, mens det første landsstyret i partiet ble valgt i 1938.

Partiets leder er Knut Arild Hareide fra Bømlo i Hordaland. Olaug Bollestad fra Rogaland og Kjell Ingolf Ropstad fra Aust-Agder er nestledere.

Allerede samme år som partiet ble dannet ble Nils Lavik valgt inn på Stortinget. Men det var først etter andre verdenskrig Kristelig Folkeparti fikk fart på partibyggingen. Ved valget i 1945 fikk partiet åtte representanter på Stortinget.

Da Einar Gerhardsens Arbeiderpartiregjering måtte gå av etter gruveulykken i Kings Bay i 1963 kom Kristelig Folkeparti i regjering for første gang. Den første borgerlige regjeringen etter krigen under ledelse av Høyres John Lyng satt bare i fire uker. I 1965 var KrF tilbake i regjering under ledelse av Senterpartiets Per Borten.

FØRSTE: Lars Korvald ble i 1972 den første statsministeren fra Kristelig Folkeparti. Foto Sverre A. Børretzen / AKTUELL / SCANPIX
FØRSTE: Lars Korvald ble i 1972 den første statsministeren fra Kristelig Folkeparti. Foto Sverre A. Børretzen / AKTUELL / SCANPIX Foto: Børretzen, Sverre A.

Kristelig Folkeparti fikk sin første statsminister 18. oktober 1972, etter at flertallet i folket sa nei til norsk medlemskap i EF.

Lars Korvald dannet den første sentrumsregjeringen bestående av KrF, Senterpartiet og Venstre.

Regjeringen hadde bare 32 representanter bak seg på Stortinget, og ble sittende til etter stortingsvalget et år senere.

Korvald hentet inn den unge Kjell Magne Bondevik som sin politiske rådgiver.

Valget i 1973 ble så langt det beste for KrF med en oppslutning på 12,3 prosent og 21 representanter på Stortinget. Men det skulle gå nesten 10 år før KrF kom tilbake i regjering.

Ved stortingsvalget i 1981 ble det borgerlig flertall, men KrF avsto fra regjeringsdeltakelse på grunn av abortsaken. Dermed dannet Kåre Willoch en ren Høyreregjering hvor KrF og Senterpartiet var støttespillere i Stortinget. Etter at abortsaken var behandlet i Stortinget gikk de tre partiene i regjering sammen 8. juni 1983 og Kjell Magne Bondevik ble kirke- og undervisningsminister.

UTENRIKS: Kjell Magne Bondevik ble utenriksminister i Jan P. Syses regjering i 1989. Regjeringen sprakk på uenighet om Europapolitikken.  Foto: Ingar Storfjell  / SCANPIX
UTENRIKS: Kjell Magne Bondevik ble utenriksminister i Jan P. Syses regjering i 1989. Regjeringen sprakk på uenighet om Europapolitikken.  Foto: Ingar Storfjell / SCANPIX Foto: Storfjell, Ingar

Etter valget i 1989 dannet Høyres leder Jan P. Syse en ny borgerlig regjering der KrF og Senterpartiet var med.

I denne regjeringen ble Bondevik utenriksminister. Regjeringen Syse gikk av etter et år som følge av uenighet om Europa-politikken.

Kristelig Folkeparti fikk sin første kvinnelige leder da Valgerd Svarstad Haugland tok over etter Kjell Magne Bondevik i 1995.

Hun ledet partiet til sitt beste valg noensinne i 1997 med en oppslutning på 13,7 prosent. KrF fikk inn 25 representanter på Stortinget. Etter valget dannet Kjell Magne Bondevik regjering sammen med Senterpartiet og Venstre.

TRIUMF: Statsministerkandidat Kjell Magne Bondevik og partileder Valgerd Svarstad Haugland etter KrFs valgtriumf i 1997. NTB-foto: Morten Holm.
TRIUMF: Statsministerkandidat Kjell Magne Bondevik og partileder Valgerd Svarstad Haugland etter KrFs valgtriumf i 1997. NTB-foto: Morten Holm. Foto: Holm, Morten

I mars 2000 tapte Sentrumsregjeringen en avstemning om gasskraftverk i Stortinget. Bondeviks regjering gikk av og Jens Stoltenberg ble statsminister. Men Arbeiderpartiet gjorde sitt dårligste valg noensinne i 2001. Dermed var det duket for en ny Bondevik-regjering. Denne gang var partnerne Høyre og Venstre, etter at Senterpartiet sa nei til å delta.

Kommunevalget i 2003 gikk dårlig for KrF og etter en rapport fra en intern havarikommisjon gikk Valgerd Svarstad Haugland av som partileder.

OVERTOK: Dagfinn Høybråten ble valgt til leder i KrF i 2004. Foto: Marit Hommedal / SCANPIX
OVERTOK: Dagfinn Høybråten ble valgt til leder i KrF i 2004. Foto: Marit Hommedal / SCANPIX Foto: Hommedal, Marit

Dagfinn Høybråten ble valgt som ny leder, men hans første stortingsvalg i 2005 ble KrFs dårligste siden 1938 med 6,3 prosent.

Ved valget i 2005 gikk den borgerlige regjeringen av, og Kjell Magne Bondevik forsvant ut av politikken.

KrF fikk 11 representanter på Stortinget. Fire år senere gjorde KrF sitt dårligste stortingsvalg med bare 5,5 prosents oppslutning. Partiet fikk 10 representanter på Stortinget.

I oktober 2010 varslet Dagfinn Høybråten at han ikke tok gjenvalg som leder på partiets landsmøte i 2011.

NY LEDELSE: Knut Arild Hareide overok som leder i KrF 30. april 2011. Dagrun Eriksen (tv) ble gjenvalgt som første nestleder og Bjørg Tysdal Moe (th) ble valgt som andre nestleder.
Foto: Ned Alley / Scanpix
NY LEDELSE: Knut Arild Hareide overok som leder i KrF 30. april 2011. Dagrun Eriksen (tv) ble gjenvalgt som første nestleder og Bjørg Tysdal Moe (th) ble valgt som andre nestleder. Foto: Ned Alley / Scanpix Foto: Alley, Ned

Knut Arild Hareide gjorde det klart at han var lederkandidat. Han ble valgt under partiets landsmøte i Trondheim i mai 2011.

Kommunevalget høsten 2011 ble partiets dårligste med 5,6 prosent av stemmene.

Stortingsvalget i 2013 ga KrF en oppslutning på 5,6 prosent, en beskjeden fremgang, men var likevel det nest dårligste i KrFs historie. Likevel var KrF en del av det nye borgerlige flertallet på Stortinget og sammen med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre forhandlet de om en politisk plattform i Nydalen.

SAMARBEIDSAVTALE: KrF-leder Knut Arild Hareide og Venstre-leder Trine Skei Grande valgte å lage en samarbeidsavtale med Høyre-leder Erna Solberg og Frp-leder Siv Jensen som dannet regjering etter valget i 2013. Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix
SAMARBEIDSAVTALE: KrF-leder Knut Arild Hareide og Venstre-leder Trine Skei Grande valgte å lage en samarbeidsavtale med Høyre-leder Erna Solberg og Frp-leder Siv Jensen som dannet regjering etter valget i 2013. Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix Foto: Åserud, Lise

KrF og Venstre valgte å bli samarbeidspartier for en regjering bestående av Høyre og Fremskrittspartiet, der de undertegnet en felles plattform om hva de fire partiene var enige om og hvordan de skulle samarbeide.