Topp 5: De råeste racingfilmene

Bilfilmer er så mangt. Fra komedier om bobla Herbie, til skrekkfilmer om Christine og voldsomme endeløse biljakter i «Mad Max 2».

Men også bilfilmer kan deles opp i ulike kategorier, og en av dem er racingfilmer. Altså filmer som handler om billøp i organisert form. Formel 1, Nascar, Indycar, Rally, Sportsvognracing osv.

For å lage en liste over de beste må man ha en del strikte begrensninger. Ulovlige billøp som f.eks Cannonball er ikke godkjent, slik at den fantastiske komedien «The Cannonball Run» må utelates.

Ulovlig streetracing kommer i samme bås, slik at «Fast and the Furious» og andre i samme gate blir diskvalifisert. Kappkjøring fra et mål til et annet, som f.eks «Smokey and the bandit» og «Vanishing Point» er heller ikke godkjent som racing.

Dermed bør kriteriene være sånn noenlunde klare, men selv da er det mengder av filmer å velge mellom. Dessuten må man se på helheten i filmen. Et godt eksempel er legendariske «Grand Prix» fra 1966, som John Frankenheimer regisserte, og som strengt tatt er den første skikkelige racingfilmen.

Filmen har de kanskje beste inboard-scener noensinne filmet, med simpelthen magiske klipp fra gamle livsfarlige Spa i Belgia (regnet som farligere enn Nürburgring på det tidspunktet, og det sier litt) og Monza, hvor man fikk filme på ovaldelen. Ut fra disse to scenene burde filmen vært øverst på enhver bilfilm-liste, men problemet er at filmen er tre timer lang, og godt over to timer går med til et trøstesløst kjedelig kjærlighetsplott, som får hvilken som helst «Sex and the city» episode til å fremstå som superaction i forhold.

Her bor de som ikke har betalt årsavgiften

Med andre ord: Hele filmen må være bra, og ikke bare noen enkeltscener her og der. Til syvende og sist blir det imidlertid uansett et subjektivt spørsmål om smak og behag, og her er min høyst subjektive liste over hva som er tidenes fem beste racingfilmer.

1. Le Mans (1971)

Førsteplassen er udiskutabel. «Le Mans» er simpelthen tidenes beste racingfilm. Plottet er superenkelt. Steve McQueen spiller en racerfører som skal kjøre 24-timers løpet for Porsche, og vi følger løpet tett underveis. McQueens filmteam tilbragte ukesvis ved banen, og hadde også en kamerabil med under selve løpet i 1970. Det gir ultrarealistiske filmklipp som ingen annen film har matchet, og i tillegg var akkurat 1970 gullåret for kampen mellom Ferrari 512 og Porsche 917.

To sensasjonelt tøffe biler, i en film fylt med steintøff kjøring. Racing blir ikke bedre fremstilt enn dette, og inboard-klippene hvor vi er ombord en 917 rundt Le Mans (før man ødela Mulsanne-strekka) er simpelthen magisk. I tillegg skjønte McQueen at bensinhoder liker å høre motorlyd, slik at bruken av filmmusikk er holdt til et minimum. Med andre ord: Her stemmer alt for den som liker racing. For de som ikke liker racing er nok filmen ultrakjedelig, men det får være deres problem...

2. Rush (2013)

1976-sesongen regnes som en av de mest dramatiske Formel 1-sesongene noensinne, og den danner plottet for filmen «Rush» som regissør Ron Howard stod bak i 2013. Howard ville ha det autentisk, og fikk lånt utallige Formel 1-biler fra 1976, som var i hendene på private samlere. Racingklippene er særdeles bra, men enda bedre er den voldsomme rivaliseringen mellom Niki Lauda og James Hunt, begge ypperlig framstilt av henholdsvis Daniel Brühl og Chris Hemsworth.

Spesielt Brühl gjør en fantastisk innsats som Lauda, og tiden etter ulykken på Nürburgring er sterk kost. Nå var riktignok Lauda og Hunt venner i virkeligheten, men for dramatisk effekt spiller man på en fiendtlig rivalisering. Utenom dette er det få ting å pirke på for de som er opptatt av at ting skal være historisk korrekt.

3. Senna (2010)

For veldig mange var brasilianske Ayrton Senna tidenes beste racingsjåfør, og i dokumentarfilmen «Senna» fra 2010 skjønner man litt mer om mannen og myten Senna. Men det som gjør filmen så utrolig bra er at den bryter de gamle reglene for dokumentarer. Her er det ingen voice-over stemme som forteller handlingen, ei heller kjedelige intervjuer med gamle fallerte stjerner som forteller om hvor godt de kjente hovedpersonen.

Det går mot et jubelår for norske bilselgere

Alt handler om fantastiske klipp, og det gjorde også at verdens største filmmagasin Empire, kåret filmen til den nest-beste filmen i 2010. Filmen viser også med all tydelighet hvor korrupt sporten var i de dager, med Jean-Marie Balestre som sportens arrogante leder, som alltid favoriserte sin landsmann Alain Prost.

4. «Cars 2» (2011)

Animasjonsfilmen «Cars» kom i 2006, og ble en gigahit for Disney og Pixar. Men handlingen fulgte typisk amerikansk sportsfilmoppskrift: En cocky helt må bringes ned på jorden. Han havner i en søvnig småby, og finner seg selv, kjærligheten og ydmykheten, før han returnerer til sporten som en bedre person. Dette gjør at filmen har et særdeles langt midtparti hvor svært lite skjer.

Det motsatte er tilfellet i oppfølgeren «Cars 2», hvor det skal arrangeres tre billøp i Tokyo, Italia og London mellom verdens beste racerbiler, med alt fra den arrogante Formel 1-bilen Francesco fra Italia, til hovedpersonen Lynet McQueen fra USA. I tillegg er det et herlig spionplott i beste James Bond-stil involvert, og her må vi særlig berømme Jan Erik Larssen som gir en fantastisk stemme og karakter til tauebilen Bill. Av andre norske bilkarakterer finner vi også Geir Schau og Atle Gulbrandsen blant de norske stemmene, samt brødrene Solberg i to bittesmå roller. En herlig film for hele familien, som i likhet med «Mad Max 2» viser at den andre filmen kan være bedre enn den første.

5. «The last american hero» (1973)

Amerikanske racingfilmer om amerikansk racing har sjelden vist seg å være spesielt bra. Makkverket «Driven» (2001) hvor Sylvester Stallone presenterer Indycar på mest mulig tåpelig måte er selve kroneksemplet. Men også «Days of thunder» (1990) framstiller Nascar som totalt idioti, noe som også er tilfellet i «Talladega nights» (2006), men den var i hvert fall ment å være en usannsynlig komedie.

Dragracefilmen «Heart like a wheel» (1983) framstiller Top Fuel-dronningen Shirley Muldowney på en troverdig måte, men aller best i så måte er «The last american hero», som er basert på Nascar-legenden Junior Johnson sitt liv. Jeff Bridges gjør en fantastisk rolle som Elroy Jackson (som er karakteren basert på Junior Johnson), og filmen følger hans karriere fra å smugle hjemmebrent baki sin trimmede Mustang, til Demolition Derby, og videre til Nascar. Herlig realistisk, og uten ett eneste idiotisk datamanipulert stunt underveis.

De nyter drømmedag som biltestere