Jeg har akkurat kommet tilbake fra en reportasjereise til Stockholm. Nærmere bestemt bydelen Rinkeby. Konklusjonen er enkel: Det er ikke noe sted i Norge som kan sammenlignes med det som skjer i vårt naboland.

Det er ingen norsk bydel hvor 90 prosent av innbyggerne har innvandrerbakgrunn.

Det er ingen norsk bydel hvor hver femte ungdom er uten jobb eller utdanning.

Det finnes heller ingen norsk bydel hvor tusenvis av ressurssvake innvandrere er stuet inn i utleieleiligheter.

Liten tillit til myndighetene

Rinkeby er selve prototypen på farlig segregering. Et område med massive sosioøkonomiske utfordringer. Det samme er Rosengård i Malmø og en rekke andre steder i Sverige. Ifølge svensk politi har de definert mer enn 50 steder som «utsatte områder». Felles for dem er at det er bydeler preget av sosial uro og mye kriminalitet.

Resultatet er at mange har liten tillit til myndighetene og politiet. De føler at de står utenfor samfunnet. Kriminelle gjenger har stor innflytelse i disse områdene, og de gjør sitt for å vise at det er de som har kontroll og ikke staten.

Opptøyene i Rinkeby ble utløst av en pågripelse tilknyttet et narkotika-nettverk. Det var gjengungdom som reagerte med sinne, ikke den vanlige borger.

Innvandrerne i Sverige

Det er ingen slike ghettoer i Norges hovedstad. Hva er årsaken til det? Antall innvandrere og flyktninger er en viktig faktor. Sverige har hatt, og har, den mest liberale innvandringspolitikken i Skandinavia.

En annen dimensjon er sammensetningen av innvandrerbefolkningen. Til Norge kom de såkalte fremmedarbeiderne på 70-tallet fra Pakistan, Tyrkia, India og Marokko. I Sverige skjøt innvandringen fart på 80-tallet med mennesker fra Iran, Libanon og Chile.

En ny boom på 90-tallet fra det tidligere Jugoslavia. Og så på 2000-tallet fra Irak, Somalia, Afghanistan, Eritrea og Syria. Har det noe å si at Norge og Sverige fikk forskjellige «typer» innvandrere? Kanskje. Uansett er det ingen svenske tilstander her i kongeriket.

Ansvaret til politikerne

Ifølge Oslo kommune er det mer enn 200.000 personer med en annen landbakgrunn enn Norge i Oslo. Det betyr at mer enn 30 prosent av byens befolkning er enten innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre.

De er fordelt rundt omkring i byen. I bydelene Stovner, Alna og Søndre Nordstrand har over halvparten av befolkningen innvandrerbakgrunn. Bydelene med lavest andel er Vestre Aker, Nordre Aker og Nordstrand. Der ligger tallet på mellom 16 og 18 prosent.

Norske politikere skal ha æren for å ha ført en boligpolitikk som forsøker å hindre ghettodannelse. Hadde de gitt klarsignal til bygging av tusenvis av utleieleiligheter i et konsentrert område kunne situasjonen ha lignet mer på den vi nå ser i Stockholm.

I Norge er det et klart mål for de fleste å få kjøpt egen bolig. Da trenger man jobb. Og får man jobb kommer også tilhørighetsfølelsen. Til det landet man bor i. Den er fraværende hos mange i Rinkeby.

Forebyggende arbeid

En tredje faktor som skiller Stockholm og Oslo er politiet. Det er ikke noe område i vår hovedstad hvor politiet ikke kan gå. Det eksisterer ikke «no-go-zones» i Oslo.

Politiet kjører patrulje på Holmlia, de har stasjon på Stovner og de er til stede på Furuset. De er overalt i hele byen, enten det er dag eller natt.

Det er flere årsaker til at Oslo-politiets pågripelser ikke utløser opptøyer og bilbranner. De har i mange år i samarbeid med kommunen hatt fokus på forebyggende arbeid.

Det høres ut som en klisjé, men i virkeligheten er det et uvurderlig arbeid. Det er som en kilde i politiet sa til meg: «Vi kjenner ungdommen vår. Vi vet hvem de er».

Politiet er ute på skolene, de er i fritidsklubbene og de bruker tid på etablere tillit i lokalmiljøene. Et slikt langsiktig arbeid med lokale samarbeidspartnere gir resultater. Og det gir respekt.

Jernhansken

Det siste trengs når dialogen ikke fungerer lenger. Politiet i Oslo har hatt mange satsinger gjennom årene for å ta hardkokte kriminelle nettverk. For det er ikke slik at hovedstaden ikke huser mennesker som lever av organisert kriminalitet.

Joda, det finnes både torpedoer, MC-kriminelle og gjenger. Men de tør ikke gå etter politiet, slik vi har sett i Sverige i lang tid nå. Vi har hatt miljøer som Killers, Youngs Guns, A- og B-gjengen og akkurat nå er Young Blood svært aktive.

Alle har de fått smake politiets pisk. At ingen i Sverige så langt er tatt for de voldelige opptøyene, hvor også en pressefotograf ble omringet og mishandlet, viser maktesløsheten til ordensmakten der borte.

Her hjemme er både dialog og nulltoleranse politiets mantra i Oslo. Det samme kan sies om Politiets sikkerhetstjeneste, PST. Mens svenske terrorjegere sliter med å komme inn i «lukkede miljøer», har norske PST kjørt en knallhard linje mot islamistene gjennom målrettet og systematisk etterforskning. Nå hører man knapt et pip fra bandittene med skjegg.

Hva er det med svensk presse?

En fjerde faktor som skiller situasjonen i Norge og Sverige er pressen.

Jeg har dekket mange kriminalsaker i Sverige gjennom flere år. Og må ærlig innrømme at overraskelsen er like stor hver gang over hvordan svenske medier dekker alvorlige hendelser hvor det er en kobling til innvandrere. Eller rettere sagt, ikke dekker eller underdekker, hvor det er en slik kobling.

Etter et dobbeltdrap på Ikea i Våsterås i 2015 husker jeg at vi ville komme oss raskest mulig til asylmottaket hvor drapsmannen hadde sin registrerte adresse. For å snakke med folk som kjente ham.

Det er slik kriminaljournalistikk fungerer. Snakke med flere kilder og få en grundig oversikt over gjerningsperson, offer og motiv. Jeg ble helt paff da svenske kolleger sa de ville vente med å dra til asylmottaket. De var ikke helt sikre på om de burde.

Det var en merkelig seanse da TV 2s team var de første som gikk direkte på Nyhetskanalen fra asylmottaket. Svenskene kom etter en stund. Det hadde aldri skjedd etter et dobbeltdrap i Norge.

Multietniske utfordringer

Like absurd var det nylig i Rinkeby. På torget var det to team fra TV 2. Ett fra NRK og ett fra danske DR. Svenskene dekket opptøyene mens det skjedde, men så har det vært lite oppfølging. Med noen få unntak.

Hadde kriminelle ungdommer kastet stein på politiet i Norge og satt fyr på masse biler hadde norske krimjournalister forsøkt å finne ut mest mulig om dem så raskt som mulig. Om årsaken til lovløsheten i bydelen. Om ansvaret til politikerne og responsen til de lokale lederskikkelsene i miljøene osv.

Dekningen hadde kanskje skapt en kritisk debatt og et sunt engasjement. Slik dekning ser vi for lite av hos svenskene. Det virker som verken politikere eller presse vil snakke om at det koker i mer enn 50 «utsatte områder».

De vil fortelle om alt som går bra. Det er viktig det også. For det meste går bra for innvandrerne i Sverige. De fleste som kom til landet, eller er født der, er godt integrert og lykkes med å skape en fremtid. Men for et mindretall i ghettoene går det til helvete. Og det blir neppe bedre av å dysse det ned.

Situasjonen i Norge er annerledes enn i Sverige fordi storsamfunnet ikke har snudd ryggen til de multietniske utfordringene. I hvert fall ikke foreløpig.