Liverpool har kun tidvis vist hva de kan utrette under Jürgen Klopp. Noe av grunnen ligger i at laget måtte spille totalt 63 kamper forrige sesong. Klopps spillestil er særdeles krevende, og stallen er ikke spesielt bred. Det gikk ut over kvaliteten.

Mange bytter på laget går ut over samhandlingen. Mange kamper på få dager i løpet av en ni måneder lang sesong går ut over energien.

Leicester byttet desidert minst på laget av samtlige i Premier League forrige sesong, og de spilte 20 færre kamper.

Nå er rollene byttet om.

Denne sesongen har Liverpool fri fra europacup. Som de hadde det da de mistet ligatittelen på oppløpet.

Denne sesongen trenger ikke Jürgen Klopp, med et par unntak for juleprogrammet og annet uforutsett, å rotere på laget for andre grunner enn skader, karantener og form.

Sannsynligvis vil han basere sesongen på å bruke få spillere mye. De vil være uthvilte, samspilte, og klare til å løpe i 90 minutter.

Med Jürgen Klopps spillestil og filosofi, med høyt press, vil han få maksimalt utbytte av spilleprogrammet, mye likt det vi så hos Leicester forrige sesong.

Jeg var til stede på King Power Stadium da Leicester tok imot Liverpool forrige sesong. Da var det ti dager siden sist Ranieris menn hadde spilt en kamp. Det hadde gitt italieneren muligheten til å gi sine spillere tre dager helt fri i tillegg til trening i den perioden. Liverpool på sin side hadde spilt to kamper i samme tidsrom.

Det var helt påfallende å se forskjellen i energi hos de to lagene. Leicester løp rett og slett Liverpool i senk. På samme måte kan Liverpool løpe trøtte motstandere i senk nå.

Liverpools tropp er ikke den bredeste i Premier League. Den sliter når man må rotere for å holde spillerne kampklare når programmet viser to (kanskje flere) kamper i uka. Men den er mer enn bred nok til å dekke for skader og karantener når det måtte oppstå når man stort sett holder seg til å spille kamp hver sjuende dag.

Derfor har jeg lyst, i en av tidenes mest uforutsigbare sesonger, lyst til å sette et stort utropstegn ved Liverpool. I en sommer fylt av frustrasjon over at de største overgangene skjer andre steder enn på Anfield, tror jeg de kan overraske.

Mange av de samme faktorene gjelder selvsagt for Chelsea. Men det er også noen ulikheter, som gjør at jeg fremhever Liverpool i denne sammenhengen. Chelsea har en helt ny manager, og han trenger tid både til å implementere sin spillestil, og sette sammen sin stall. Der har Klopp og Liverpool et forsprang.

Jürgen Klopps spillestil er blant de mest krevende i verden å gjennomføre kamp etter kamp. Derfor tror jeg gevinsten av få kamper er større for Liverpool.

Det kan selvsagt godt hende at Chelsea havner over Liverpool på tabellen. Ser man første-elleverene opp mot hverandre, skal londonerne ha et bedre lag – på papiret. Men det er ikke alltid akkurat den faktoren er verdt mye mer enn akkurat det papiret det er skrevet på. Det er Leicester det aller beste eksempelet på – Chelsea også for den saks skyld, da de som regjerende ligamester havnet på tiende plass sist sesong.

Som regel har man en følelse foran hver sesong, i alle fall når man skal tippe ligamester. Denne sesongen er det nesten tomt. Det er helt åpent.

  • José Mourinho har alltid vært en garantist for ligamesterskap.
  • Pep Guardiola har nærmest vært en garantist for verdensherredømme.
  • Antonio Contes CV taler for seg selv.
  • Arsenal har vært stabilt i toppen en årrekke, og kan fort blande seg inn.
  • Tottenham viste hvor spennende de er forrige sesong, og kan ta ytterligere steg nå
  • Leicester er regjerende ligamester.
  • Everton (med nye eiere, penger og manager) og West Ham med nytt stadion kan også nevnes.

Så tipping blir umulig, men jeg lanserer herved Liverpool som en outsider. Som et lag jeg tror kommer til å overraske positivt.

Og i samme åndedrett lanserer jeg Leicester som den negative. Mye av de samme årsakene som hos Liverpool bare med motsatt fortegn.

Jeg gikk på trynet med tabelltipset mitt på Leicester forrige sesong (tippet dem sist), men stikker ut haka der igjen.

Aldri i livet om de har stall nok til å kunne kjempe på flere fronter samtidig nå som de skal ut i Champions League. De har mistet en av sine tre viktigste spillere i N’Golo Kanté, og de kan også miste en til av de tre, Riyad Mahrez før utgangen av august.

Ligamesteren er laget alle vil slå sesongen etter. Det kommer Leicester til å få merke. Jamie Vardys ekstreme hunger var et kjennetegn forrige sesong. Hva fører ligapokal og ny, feit kontrakt til? Vi får se.

Jeg tror ikke Leicester blir topp 10. Kanskje man til og med skal tjene seg noen av de kronene man ikke fikk ved å ikke tippe dem som ligamester forrige sesong, ved å spille noen småkroner på nedrykk denne gangen?

Når det er sagt, er det én mann som kan unngå en slik skjebne, så er det Claudio Ranieri.

Det er snart bare to uke til ligastart. Det er uhyre vanskelig å spå noe som helst.

Men med begrunnelsene i denne teksten; se opp for Liverpool. Det kan bli moro på Anfield denne sesongen. Og så må Leicester se opp – om ikke ligagullet fra forrige sesong bare skal bli et fjernt minne.