– Jeg tenker på alt Håvard går glipp av. Han likte veldig dårlig å gå glipp av ting. Og så tenker jeg på alle som går glipp av ham. Det er det trist å tenke på, sier Anders Palerud (28).

Håvard Vederhus var 21 år og leder for Oslo AUF da han ble skutt fire ganger og drept på Utøya.

Fem år etter at Anders mistet sin beste venn, har han fortsatt tunge tanker og et stort savn. Men smilet kommer frem når han tenker på Håvard og alt han fant på.

– Det er når jeg har lyst til å ha det skikkelig gøy at jeg savner Håvard mest. Å drikke vin, gå ut og ha det skikkelig gøy sammen. Håvard var overalt. Han var en fest, med en grusom sangstemme, en fantastisk latter og en helt elendig musikksmak. Han var seg selv, fullt ut.

Fem år etter Utøya er tomrommet der fortsatt, det har ingen klart å fylle. Anders forteller om en venn som virkelig så folk, både unge og gamle. Håvard var den som ble sittende og prate med de gamle tantene i middager, og koste seg med det. Samtidig var han en ambisiøs ung mann. Han skulle nå helt til topps.

– Når jeg er litt feig, da tenker jeg på Håvard, for han hadde bare gutset på. Det motet skulle jeg veldig gjerne hatt litt av, sier Anders.

Du kan følge femårsmarkeringen på TV2.no og Nyhetskanalen

«Kos deg videre på Utøya!», skrev jeg. Litt senere hørte vi om skytingen.
Anders (28)

Gikk i svart

Anders var ikke selv med i AUF, og var i barndomshjemmet på Løten i Hedmark da han fikk meldingen om at Håvard var død.

GODE VENNER: Håvard Vederhus (t.v) og Anders Palerud på nytttårsaften 2010. Det ble den siste nyttårsfeiringen sammen. FOTO: PRIVAT
GODE VENNER: Håvard Vederhus (t.v) og Anders Palerud på nytttårsaften 2010. Det ble den siste nyttårsfeiringen sammen. FOTO: PRIVAT

– Jeg husker alt fra den dagen. Jeg kunne spilt den dagen på repeat.

Da Anders først fikk høre om eksplosjonen i Regjeringskvartalet, ble han bekymret for Håvards foreldre som jobbet der. Han sendte meldinger til vennen, som var på Utøya, for å høre om alt var bra med foreldrene og at de var i sikkerhet. Det var de.

SAVN: Anders Palerud har det bra i dag, men savner ofte kameraten Håvard Vederhus. Foto: FRODE SUNDE /TV 2. 
SAVN: Anders Palerud har det bra i dag, men savner ofte kameraten Håvard Vederhus. Foto: FRODE SUNDE /TV 2. 

– «Kos deg videre på Utøya!», skrev jeg. Litt senere hørte vi om skytingen. Jeg kunne ikke tro det. Det kunne ikke være sant. Jeg tenkte med én gang at Håvard sikkert var død.

Midt på natta kom meldingen om at minst 80 var døde. Anders satt ved siden av sin mor i sofaen foran tv, helt stille. Ingen av dem kunne tro det de hørte.

Han husker bildene av kongeparet som kom til Sundvolden hotell neste dag for å møte overlevende og pårørende.

– Da gikk alt i svart, og jeg innså at han aldri kommer tilbake, sier Anders.

Da gikk alt i svart, og jeg innså at han aldri kommer tilbake
Anders (28) om bestevennen Håvard

Anders dro til Oslo så fort han kunne. Det var der han ville være. Sammen med vennene sine. De stilte opp, dag og natt.

– Jeg fikk ikke være alene et sekund. Min fantastiske vennegjeng var der hos meg og sørget for at jeg hadde noe å gjøre hele tiden. Det var en fryktelig lang uke før vi fikk beskjed om at han faktisk var identifisert.

Han fikk også fri fra jobben til å komme seg etter sjokket og hadde tilbud om psykolog gjennom bedriften dersom han hadde behov for det. Men han klarte seg med vennenes hjelp.

I dag takker han også Håvards familie, som han har et godt forhold til. Til tross for egen sorg, tok de seg av kameraten Anders, og inviterte ham blant annet med i Oslo tinghus under 22. juli-rettsaken.

– Det er absolutt ingen selvfølge at de brydde seg om meg. Mange ville hatt mer enn nok med sitt. Mange hadde nok mer behov for et hjelp enn det jeg hadde, sier Anders.

Han hørte aldri noe fra det offentlige hjelpeapparatet.

Fra Georgia til Utøya

En svale er tatovert på hvert håndledd.

SORG: Natia Chkhetiani (28) fra Georgia har lært seg å leve med sorgen. Hun mistet sin beste venn på Utøya. TV 2 møtte henne i hovedstaden Tbilisi der hun bor i dag. FOTO: INGVIL TEIGE STIEGLER / TV 2
SORG: Natia Chkhetiani (28) fra Georgia har lært seg å leve med sorgen. Hun mistet sin beste venn på Utøya. TV 2 møtte henne i hovedstaden Tbilisi der hun bor i dag. FOTO: INGVIL TEIGE STIEGLER / TV 2

– I tankene mine er den ene meg og den andre er Tamta.

Natia Chkhetiani (28) fra Georgia mistet venninnen Tamta Lipartelliani (23) på Utøya. Fem år har gått siden de flyktet i hver sin retning.

– Sorg går ikke bort, og det er en følelse jeg vil ha resten av livet. Men jeg har lært å leve med det i hjertet mitt.

Sorg går ikke bort
Natia (28)

Natia smiler mens hun forteller om at Tamta pleide å kunne gi et godt svar på alt. Da venninnen ble drept, var det ikke flere svar å få. Natia følte at hun hadde mistet retningen.

SOMMERLYKKE: Natia og Tamta (tv.) var overlykkelige over å få reise sammen til sommerleir i Norge i 2011. FOTO: PRIVAT
SOMMERLYKKE: Natia og Tamta (tv.) var overlykkelige over å få reise sammen til sommerleir i Norge i 2011. FOTO: PRIVAT

De to jentene ble kjent med hverandre den første dagen på universitetet. Natia sier hun hadde lagt merke til Tamtas navn, fordi hun var den som hadde fått best karakter på opptaksprøvene. Sammen ble jentene raskt aktive i lokallaget til ungdomsorganisasjonen «Young Socialists», som er søsterparti med AUF i Norge. Det var slik invitasjonen til Utøya kom jentenes vei på vårparten 2011.

Da massedrapsmannen angrep sommerleiren, kom de to jentene bort fra hverandre. Mens Natia ble reddet i en båt etter å ha gjemt seg, først i Boljsevika og deretter ved klippene ved Nakenodden, ble Tamta funnet skutt og drept på Sørspissen. Hun ble en av Breiviks siste ofre.

TIL MINNE: En svale på hvert håndledd. Slik minnes Natia sin beste venninne. FOTO: INGVIL TEIGE STIEGLER/ TV 2
TIL MINNE: En svale på hvert håndledd. Slik minnes Natia sin beste venninne. FOTO: INGVIL TEIGE STIEGLER/ TV 2

– Har du noen gang hatt dårlig samvittighet for at det var du som overlevde?

– Ja. Jeg tenkte mye på at det var urettferdig at jeg overlevde og ikke Tamta. For Tamta var enebarn, mens mine foreldre har tre barn.

Et tomrom

Sorg er komplisert, synes Natia.

– Det er forskjellige forventninger til hvordan venner og familie skal sørge. En gang var det en som sa til meg at smerten jeg har i hjertet ikke kan måle seg med hvordan Tamtas foreldre har det. Det er det verste noen har sagt til meg etter 22. juli.

GJEMTE SEG: Her ved klippene på Nakenodden gjemte Natia seg i 45 minutter, før hun ble tatt opp i en båt. Hun visste ikke hvor venninnen Tamta var. FOTO: TERJE BENDIKSBY / NTB SCANPIX
GJEMTE SEG: Her ved klippene på Nakenodden gjemte Natia seg i 45 minutter, før hun ble tatt opp i en båt. Hun visste ikke hvor venninnen Tamta var. FOTO: TERJE BENDIKSBY / NTB SCANPIX Foto: Bendiksby, Terje

Natia bor nå i Georgias hovedstad Tbilisi, men det er i fødebyen Kutaisi hun føler seg nærmest venninnen. Det var her jentene møttes under studiene, og i disse gatene er det enklere å se for seg venninnen som er borte nå.

TOMROM: Nuka Nemsadze i hjembyen Kutaisi lever med et tomrom. Venninnen Tamta er borte. FOTO: INGVIL TEIGE STIEGLER / TV 2               
TOMROM: Nuka Nemsadze i hjembyen Kutaisi lever med et tomrom. Venninnen Tamta er borte. FOTO: INGVIL TEIGE STIEGLER / TV 2               

I denne byen møter TV 2 en annen av Tamtas venninner. Nuka (28) var ikke selv på Utøya, men fikk dødsbudskapet mens hun var på en annen politisk sommerleir i Østerrike.

– Tamta var den fornuftige av oss, mens jeg alltid var den litt gærne. Moren min pleide alltid å si at jeg var trygg så lenge jeg var sammen med Tamta.

Nuka forteller at venninnen alltid oppfordret henne til å studere hardere og få henne til å konsentrere seg om skolen.

Nuka er fortsatt mye sammen med Tamtas familie. Hun har blitt gudmor for Nino, en jente familien adopterte etter at Tamta døde. Hvert år møtes de på Tamtas grav på hennes bursdag, på 22. juli og på andre merkedager.

De fem årene har vært tunge.

– Vi hadde så mange planer, både for politisk arbeid og for livene våre generelt. I starten kunne jeg ikke se for meg at jeg kunne leve videre uten Tamta. Uansett hva jeg opplevde i livet mitt, så manglet hun.

SORGFORSKER: Stipendiat Iren Johnsen ved Senter for krisepsykologi. FOTO: JAN KÅRE GÅSEMYR / TV 2
SORGFORSKER: Stipendiat Iren Johnsen ved Senter for krisepsykologi. FOTO: JAN KÅRE GÅSEMYR / TV 2

Fem år senere er savnet fortsatt sterkt. Nuka sier at hun tenker på venninnen sin hver dag.

Mange sliter

Etterlatte venner har svært sterke sorgreaksjoner, nesten på samme nivå som foreldre og søsken. Det viser en studie utført ved Senter for Krisepsykologi der 88 unge mennesker som mistet en nær venn på Utøya har deltatt.

– Vi ble overrasket over de sterke reaksjonene og hvor mye det påvirket vennenes evne til å fungere i hverdagen. Mange fortalte at det gikk utover skole og arbeid, forteller stipendiat Iren Johnsen.

To av tre venner har fortalt at de trengte hjelp fra det offentlige, men bare halvparten av disse fikk det. Flesteparten måtte selv oppsøke hjelp. 29 prosent svarte at de flere ganger hadde hatt selvmordstanker og 61 prosent sa de hadde problemer med å fungere i hverdagen.