Dette er noe av det villeste du kan oppleve på fire hjul
Broom-Vegard dro til verdens råeste racerbane.
Jeg har svettet lenge. Pulsen er høy. Bilen broomer lavmælt, men potent. I bakspeilet ser jeg veltebøylene. Til høyre for meg står en Nissan GT-R, med en kar som har hjelm på. Og hansker. Og minst fire gopro-kameraer montert i alle mulig vinkler.
Så går bommen opp. Vi siger rolig ut av ”depotet”, GT-R-en først, så meg, ut på selve banen. En rekke med kjegler viser veien. Så åpner det seg opp. Glovarm, svart asfalt badet i sol. Bilen foran rykker til, bakenden setter seg, og den suser av gårde. Jeg gjør mitt beste for å henge på. Nå er det i gang. Ingen vei tilbake!
Jeg aner ikke hva som venter meg. Heldigvis!
Nürburgring: – Plutselig var det slutt på veien – så smeller det
Har tatt mange liv
Tidligere på dagen var vi på et lite hotell og fikk plukke opp leiebilen vi har bestilt.
Navnet er nok til å gi mange bilentusiaster gåsehud. Nürburgring. Det er ikke bare fordi det innebærer positive minner. Dette er nemlig også av mange regnet som den mest krevende banen i bilsport. Den har tatt mange menneskeliv opp gjennom årene. Gjør det fortsatt. I snitt mister mellom fem og 12 mennesker livet her. Årlig.
Det som gjør den vanskelig, er at den er så lang. Det er omtrent umulig å bli skikkelig kjent med alle de 73 svingene (33 til venstre, 40 til høyre), 300 meters høydeforskjell, de vanskelige doseringene, karusellen, fox hole, bakketoppene og de tette s-kombinasjonene i den 22,8 kilometer langt løypa.
Den er lumpsk. Akkurat når du tror du begynner å få taket på den, så kaster den seg rundt i en ny og uventet sving, og setter deg helt ut. Nürburgring er ikke for amatører! Bortsett fra at det er akkurat det den er! Hvem som helst kan komme hit med sin egen bil, MC, eller leie kjøretøy, og kjøre rundt det remmer og tøyler kan holde. Og gjerne litt til.
Så i tillegg til å være en vanvittig krevende bane, er det til enhver tid hundrevis av andre ute og kjører samtidig med deg. De har alt fra eldgamle limousiner (!) og nedslitte Opel Astraer, til Lamborghini Aventador, Ferrari 458 og McLaren.
Det sier seg selv, at du skal følge godt med både foran og bak deg til en hver tid.
Riktig redskap
Her er det altså jeg skal prøve meg. Til oppgaven har jeg valgt en BMW 228i. Det er en bil jeg kjenner godt. Jeg vet at den er habil, også til å kjøres hardt. Motoren er relativt beskjeden, med sine 245 hk, men kjøreegenskapene, girkassen og understellet er det vanskelig å overgå i denne prisklassen.
Prisklassen er for øvrig i det rimelige sjiktet. I relativt forstand. Fire runder koster 4.400 kroner, pluss bensin. Og det går mye bensin på fire runder…
Fordi det er en god bunke med millionglis som raser rundt her også, må du forsikre deg i alle bauer og kanter. Tilsynelatende uskyldige krasj her kan koste summer som får bankrådgiveren din til å få akutt pustebesvær, og be om en ny verdivurdering på huset.
Men selv med de mest omfattende forsikringsavtalene, er egenandelen likevel 100.000 kroner. Det er 100.000 grunner til å tenke seg nøye om før du satser over evne … Dessuten har jeg en grunn til. Hjemme. Vi har nettopp flyttet inn i nytt hus, en fornøyelse som kostet oss langt mer enn beregnet, og jeg har lovet på tro og ære til min bedre halvdel at jeg IKKE skal dra på oss en ekstrakostnad på turen. Inkassoselskaper er skumle de altså. Men kona ville fått dem til å framstå som pusekatter om jeg ringte og fortalte at vi må finne 100.000 kroner et sted, fordi jeg tilfeldigvis ripet opp fangeren på en italiensk superbil.
"Ringen" video: Fredriks gamle Toyota parkerer Porschene
Gassen i bonn
Jeg er på ingen måte dreven på racerbanen. Har aldri holdt på med det aktivt, og har kun noen runder på bane i jobbsammenheng og diverse go cart-opplevelser på CV-en. Derfor har jeg stor respekt for det jeg skal i gang med nå. En blanding av skrekk og fryd. Og den har vært med meg helt siden jeg bestilte leiebilen.
Nå er dagen her. Jeg er på plass bak rattet, og har altså nettopp trampet gasspedalen så hardt i gulvet som jeg bare klarer.
Den første strekka er ganske rett, men går etter hvert over i en nedoverbakke. Her får du GOD fart.
Så går den over i en svingkombinasjon mot høyre. Bremsene hyler misfornøyd, men bilen biter seg fast og kaster seg rundt så vi sneier apexen. Så langt, alt relativt vel.
Ingen kontroll
Så dundrer vi på det motoren klarer å gi. Det er egentlig veldig mye. Vi holder tritt med en BMW M3 som har dukket opp. Selvtilliten øker. Men egentlig er det bilens fortjeneste. Det får jeg bekreftet noen minutter senere.
I stor fart nærmer vi oss en sving. En krapp sving – nærmere bestemt svingen som har fått navnet Adenauer Frost. Den er tricky. Et populært sted for fotografer, da det er mange ”newbies” som går på en smell. De har hørt bremsene mine skrike allerede. De rutinerte har har ladet kameraet allerede. Det vet hva som skjer nå.
Det gjør ikke jeg. Alt for sent innser jeg at inngangsfarten er for høy. Plutselig er alt jeg har lært om hvordan en bør reagere i en slik situasjon borte som dugg for solen. Jeg banker inn bremsen og klamrer meg til rattet og forbereder meg på hva som skal skje. Et krasj. På første runden. Før jeg har kommet halvveis!
Sjikanen er ganske bratt, så vi får et skikkelig byks i det vi kjører over den. Så er det ut på gressmatta. Det er ikke akkurat jevnt som et gulvteppe. Det rister og smeller når jeg seiler bortover.
For disse jentene er det bare en ting som gjelder
Lytter etter ulyder
Men til min store lykke er dette en av svært få svinger der du faktisk kan kutte svingen ved å kjøre tvers over plenen – i stedet for å smelle inn i en vegg!
Dette høres kanskje rimelig udramatisk ut. En tur ut på plenen, liksom. Men tro meg, du gjør deg opp noen tanker om hva dette kan koste. Og hva jeg skal gjøre når kona kaster meg på dør og bytter lås.
Men vi kommer altså tilbake på banen på den andre siden. Heldigvis, dette er lykketreff nummer to, er det ingen andre biler akkurat der vi kommer ut igjen. Jeg kan like godt skrinlegge all Lotto-tipping for de resten av livet. Flaksen min er brukt opp!
Vel tilbake med asfalt under dekkene igjen, tar jeg det forsiktig videre. Så lenge bilen er i orden, er det nemlig fy-fy å stoppe på banen.
Men jeg lytter etter lyder som tilsier at noen er galt, kjenner etter tegn på at noe er løst, i stykker eller punktert – og ber til en eller annen høyere makt om at det ikke er noe alvorlig galt.
Karuselltur
BMWen er tydeligvis en tøff liten sak. Den virker i alle fall som om den har kommet seg relativt velberget gjennom den brutale behandlingen.
Etter en stund er det bare å gi på igjen. Men nå er farten justert mer etter sjåførens evner, og ikke bilens. Det var nok et smart taktisk grep.
Jeg suser gjennom ”karusellen”, svingen som er vinklet, slik at du føler at du ligger i omtrent 45 graders vinkel og du ristes rundt så du tror tennene skal sprette ut som morellsteiner, gjennom de mest kjente svingkombinasjonene, over fullstendige ”blinde” bakketopper, bortover de lange strekningene der speedometeret snuser på 200 km/t. Alt sammen uten ytterligere dramatikk.
Så er plutselig den siste langstrekka der. Og første runde er unnagjort. Jeg merker at hendene er knuget fast i rattet. Jeg svetter og er helt utkjørt.
De som tror at racerkjøring ikke er pokker så god trening, aner ikke hva de snakker om.
Line (19) overrasket seg selv da hun kjøpte denne
Hva ble tiden?
Bortsett fra å filme kjøringen med ørten ulike gopro-kameraer, er det èn ting alle som kjører her sjekker og aldri blir lei av å prate om: Tiden.
Hva ble tiden? Alle som ser på Top Gear husker Jeremy Carkson som jublet hemningsløst etter å ha jaget en Jaguar XJ med dieselmotor gjennom Ringen på under 10 minutter. Det tok han en hel dag å klare det.
Mer imponerende var det i en annen Top Gear-episode, da Sabine Schmitz, som bokstavelig talt er født og oppvokst på banen, nesten klarte samme bragd med en kassevogn – mens det var andre biler på veien!
Vi får opplyst at amatører vanligvis kjører de første rundene på mellom 12 og 15 minutter, avhengig av bil og tidligere erfaring. Ring-Taxiene, BMW M3, M5 og Porsche 911, klarer det på rundt 8 minutter. Tro meg, det er helt vanvittig fort. Jeg satt nemlig på og fikk erfare det!
Den raskeste tiden som er målt med en produksjonsbil, er det Nissan GT-R som har: Den ble gjort unna på 7..
Min første runde tar nøyaktig 10 minutter – med optimale kjøreforhold og ingen gule flagg som gjør at du må bremse. Ingenting å skryte av. Men jeg er fornøyd.
Takk og farvel
Før runde to må jeg ta en grundig sjekk av bilen. At det virkelig ikke er noen galt etter utskeielsen jeg har utsatt den for. Det er ingen lekkasjer, ingen merker og fortsatt ingen varsellamper. Igjen, dette er en bil som tåler juling!
Runde to fokuserer jeg mer på å ha det moro. Er ikke så opptatt av å tyne hver eneste lille trevl av tiendedeler i svingene. Opplevelsen over gresset sitter friskt i minne. Jeg vet jeg har hatt mer flaks enn jeg fortjener. Nå skal jeg ikke utfordre skjebnen.
Med den innstillingen blir også runde to langt mer hyggelig. Jeg synes det går fort også. Helt til jeg blir tatt igjen av en sølvfarget McLaren. Gud bedre, den kommer fort!
Jeg har vært veldig nøye med å følge med i innvendig speil. Men denne sølvpilen kommer likevel ut av det blå. Plutselig er den der.
Jeg rekker knapt å sette på blinklyset til høyre, som du alltid skal gjøre for å vise de bak at du slipper dem forbi, før den er forbi med et brutalt drønn, og med knappest mulig margin. På et øyeblikk er den borte. Takk og farvel. Jeg har ikke blitt satt så grundig på plass siden mattelæreren på ungdomsskolen fersket meg i å jukse for tredje gang på den samme prøven …
Nils-Henrik tok pappas Tesla til Nürburgring
Irriterende sjåfører
For er det en ting du lærer deg fort her, så er det at det ALLTID er noen som er raskere. Alltid noen som er mye, mye flinkere – som gir mer, tør mer, vil mer. Det smarte da er å slippe dem forbi raskt. Kanskje klarer du å henge på litt, lære litt om hvor du bør bremse og hvilke sporvalg som er smart, før de er borte.
Men det er også flere som er mindre flinke. En god del av dem faktisk.
At de ikke er rå bak rattet er greit nok. Det som er frustrerende, er hvis de surrer rundt i sin egen verden, uten å følge reglene.
Hvis de ikke flytter seg når du tar dem igjen, kan du på noen sekunder irritere på deg hjerteinfarkt. Det er skummelt.
Heldigvis er det bare èn av dem på runde to. Og siden jeg uansett ikke jaget tid, var jeg ikke alt for rød i toppen fordi jeg ble bremset litt.
Runden klokkes inn til 10.27. Nesten et halv minutt tregere enn den første. Feil utvikling, der altså. Men likevel var det denne runden som jeg likte meg best.
Står og gråter
Før runde tre, skjer det som er helt uunngåelig i løpet av en dag på Nürburgring: Kjøringen blir stoppet på grunn av et uhell. Jeg vet hvilken bil det gjelder. Jeg kjørte nemlig forbi en leiebil av typen Suzuki Swift, som stod på tvers ute i gresset på runde to. Det unge paret hadde ikke like mye flaks som meg. De traff veggen. Ingen ble skadet. Men det var tydelig at opplevelsen hadde gitt dem en skikkelig trøkk. De står med ryggen mot veibanen, han med armen rundt skulderen hennes. Hun gråter. Nürburgring har gjort krav på nok et offer.
Denne BMW-motoren skal sette rekord
Skummelt i regnvær
Etter en stund med venting åpnes banen opp igjen. Men nå har det begynt å regne. Så det monner. Det er som om værgudene og Ringen har inngått en pakt: Nå skal vi sørge for å gjøre det tøft for disse tullingene som på død og liv skal ut og kjøre som idioter.
Siden jeg ikke har tenkt å gå glipp av noen av rundene mine, lar jeg regn være regn, og setter i gang med runde tre.
Det er langt færre biler som kjører nå. Det er en fordel. Men det er altså en grunn til at de fleste velger å vente. De håper på tørre veier.
Jeg skjønner raskt hvorfor. Runde tre er nesten utelukkende skummel. Det er speilglatt! Bilen virker plutselig nervøs, nesten like nervøs som meg. Selv med traction control slipper det i noen av svingene. De få andre som kjører er også svært forsiktige.
De fleste. For like sikkert som at det norske herrelandslaget i fotball svikter når det gjelder, er det at noen krasjer eller kjører ut når det regner på Nürburgring.
Når jeg avslutter runde tre, til en tid som kunne vært gjenskapt av en passelig sprek jogger, er banen allerede stengt igjen.
Tuning: Mer krefter trenger ikke å bli kjempedyrt
Venting
Jeg har vært på skiflygingsrenn i Vikersundbakken i årevis. Der lærer du fort en ting og to om venting på grunn av værforholdene. Vinden har en lei tendens til å sette en stopper for svevene i Mammutbakken.
På samme måte er regnet og krasjene en kilde til venting og frustrasjon på Nürburgring.
Men jeg rekker akkurat en den fjerde runden også før det er stengt for kvelden, den blir også i regnet. Jo mindre sagt om tiden, jo bedre …
Utmattet
Når jeg kommer inn på parkeringsplassen for siste gang, er det rett og slett med en viss lettelse. Jeg er fullstendig utmattet. Både fysisk og psykisk. Og lettet. Bilen er like hel, jeg er like hel. Og bankkontoen er like hel.
Erfaringene jeg har gjort meg kommer jeg aldri til å glemme. Jeg har på disse timene lært mye om hvor mine egne og bilens grenser går. Muligheter jeg aldri ville fått prøve på samme måte noe annet sted i hele verden.
Joda, du drar hit for gøy, for adrenalinkicket og opplevelsen. Men du tar også med deg hjem en god porsjon nyttige erfaringer i bagasjen.
Skal vi se, når var neste gang jeg hadde en ledig helg igjen …
Tesla Model X: – Denne bilen er rett og slett banebrytende
