Hver dag frem til EM-start 10. juni går TV 2 Sporten gjennom de seks gruppene. Her er gruppe B.

Slik ender EM - tipp utfallet!

Spill EM-manager her!

I EM-gruppe B finner vi ett av lagene nordmenn flest bryr seg om, det blir et durabelig nabooppgjør og vi har to outsidere fra øst.

Puljen er nemlig:

  • England
  • Russland
  • Wales
  • Slovakia

Slik sendes gruppe B på TV:

  • 11. juni kl 18.00: TV 2: Wales - Slovakia (Matmut Atlantique, Bordeaux)
  • 11. juni kl 21.00: TV 2: England - Russland (Stade Vélodrome, Marseille)
  • 15. juni kl 15.00: NRK1: Russland - Slovakia (Stade Pierre-Mauroy, Lille)
  • 16. juni kl 15.00: TV 2: England - Wales (Stade Bollaert-Deleis, Lens)
  • 20. juni kl 21.00: NRK1: Slovakia - England (Stade Geoffroy-Guichard, Saint-Étienne)
  • 20. juni kl 21.00: NRK3: Russland - Wales (Stadium Municipal, Toulouse)

ENGLAND

Nøkkelspiller:

Roy Hodgson har et luksusproblem offensivt.

Han skal velge mellom Englands mestscorende spiller noensinne i Wayne Rooney, Leicester-profilen Jamie Vardy, Liverpool-stjernen Daniel Sturridge, Manchester United-kometen Marcus Rashford og Premier Leagues toppscorer Harry Kane til det som maks er to plasser fra start.

Roy Hodgson har et luksusproblem offensivt.

Les også: – Kan ikke garantere Rooney startplass i EM

Det er uansett klart at engelskmennene må ha en spiss som scorer mål for å kunne kjempe om de helt ypperste plasseringene, og i den sammenheng er det ingen med engelsk pass som har vært bedre enn Harry Kane de to siste sesongene.

Tottenham-spissen nettet 21 ganger og hadde kun Sergio Agüero foran seg på toppscorerlisten i gjennombruddssesongen i Premier League i 2014/15, og det var forventet av mange at han ville slite med å følge opp. En svak start på den nylig avsluttede sesongen så ut til å ha hektet ham av i kampen om toppscorertittelen for 15/16-sesongen, med kun ett mål på de første ni kampene, men så tok han for alvor fyr.

24 scoringer til på de siste 29 kampene står det respekt av, og med 25 totalt avsluttet han sesongen som den første engelske toppscoreren i Premier League siden Kevin Phillips i 1999/2000. Selv håper og tror han også på at den stigende målkurven vil fortsette inn i neste sesong.

Les også: Kane til TV 2: – Det stopper ikke her

Også på landslaget har Kane imponert etter at han fikk sjansen på vårparten i fjor, med tre scoringer i EM-kvaliken og to i privatlandskamper. Allerede 79 sekunder ut i debuten mot Litauen fant han veien til nettmaskene på Wembley, og han har ikke sett seg tilbake.

Elleve kamper og fem mål er kanskje småtterier sammenlignet med Wayne Rooneys 109 kamper og 51 mål, men for at England skal fungere må de ha en mann på topp som scorer mål. Det er mye som tyder på at Harry Kane får den rollen, og dermed blir han også lagets nøkkelspiller nummer én.

Ung profil

Marcus Rashford er i Englands EM-tropp, noe som var relativt utenkelig for kun fire måneder siden. Han spilte nemlig sin første seniorkamp noensinne 25. februar i år, da han ble kastet til ulvene på Old Trafford mot Midtjylland etter at Anthony Martial ble skadet på oppvarmingen. Rashford svarte med to mål i debuten, og har ikke sett seg tilbake siden.

Premier League-debuten tre dager senere mot Arsenal var sågar enda bedre, da kometen nettet to, og utover våren bare fortsatte han å levere gode prestasjoner og viktige scoringer. Matchvinnermålet i byderbyet mot Manchester City i mars vil ikke bli glemt med det første, og 18-åringen avsluttet sesongen med fem mål på elleve Premier League-kamper. Totalt ble det åtte mål på 18 kamper, og dermed ble han også belønnet med en plass i Roy Hodgsons bruttotropp til EM.

De fleste trodde det ville bli med det, og at Kane, Rooney, Jamie Vardy og Daniel Sturridge ville gjøre beslag på fire spissplasser i troppen, men da Rashford også scoret mål i sin England-debut mot Australia ble det nok vanskeligere og vanskeligere for England-ledelsen å unngå å ta ham med. 31. mai kom så bekreftelsen: Rashford er med i EM-troppen, og kan få sin mesterskapsdebut under fem måneder etter at han fikk sin seniordebut som fotballspiller. Kan eventyret fortsette i EM?

Trener

Roy Hodgson overtok landslagssjef-jobben 1. mai 2012, etter at Fabio Capello hadde trukket seg snaut tre måneder tidligere. Italieneren takket for seg som et resultat av at FA hadde bestemt seg for å frata John Terry kapteinsansvaret etter rasismeanklagene fra Anton Ferdinand.

Hodgsons vei til toppen av engelsk fotball på trenersiden har vært meeeeget spesiell. 68-åringen er EMs eldste sjef, og startet trenerkarrieren i svenske Halmstad så langt tilbake som i 1976, der det ble to Allsvenskan-titler før turen gikk videre til hjemlandet og Bristol City. Først var han assistent, og deretter manager, men i en klubb uten penger ble det hele et opphold han selv har omtalt som en katastrofe («disaster»).

I stedet vendte han tilbake til Sverige og opphold i divisjonslagene Oddevold og Örebro, før storklubben Malmö FF ventet i 1985. Fem strake Allsvenskan-triumfer og to cupgull fulgte, og «Royson» (som han ble kalt i vårt naboland) har fått mye av æren for å endre den svenske fotballen fullstendig. Introduksjonen av soneforsvar, høyt defensivt press og en offsidelinje kom allerede i perioden som assistent for kameraten Bob Houghton på 70-tallet, og England-sjefen er den dag i dag svært populær i Malmö grunnet storhetstiden på slutten av 80-tallet.

Så populær var faktisk Hodgson at han ble tilbud livstidskontrakt i Malmö, men av flere grunner forsvant han videre til nye jaktmarker. (Onde tunger vil ha det til at det utelukkende var finansielle grunner, fordi de høye skattene i Sverige ble for mye å svelge for engelskmannen.) I 1990 var det sveitsiske Neuchatel Xamax som ble mannens nye arbeidsgiver, en inngangsport til det som også ble hans første landslagsjobb: Sveits i 1992.

Hodgson ledet sveitserne til sitt første VM-sluttspill siden 1966, fra en kvalikgruppe der stornasjoner som Italia, Skottland og Portugal alle var rangert bedre enn ostelandet. Som Drillo revolusjonerte norsk fotball, gjorde Hodgson det samme i Sveits. På et tidspunkt var de faktisk oppe på 3. plass på FIFA-rankingen.

I selve VM møtte man Romania, Colombia og USA og havnet på 2. plass i gruppen. Dessverre for høytflyvende Hodgson og hans lag ble det exit mot Spania i åttedelsfinalen. I det påfølgende EM kvalifiserte Hodgsons lag seg igjen med enkelhet, men denne gang ledet ikke han laget i mesterskapet. I november 1995 lokket nemlig Inter Milan Hodgson til Serie A, et eventyr som resulterte i en sjuendeplass en tredjeplass og et finaletap i UEFA-cupen.

At Hodgson allikevel nå - nesten 20 år etter - skal lede England i sitt andre strake EM, må sies å være imot alle odds. Etter Inter-tiden har nemlig trenerkarrieren sett slik ut: Blackburn (1997-98), Inter igjen (1999), Grasshoppers (1999-2000), FC København (2000-01), Udinese (2001), Emiratenes landslag (2002-04), Viking (2004-05), Finlands landslag (2006-07), Fulham (2007-10), Liverpool (2010-11), West Bromwich (2011-12) og nå altså England siden mai 2012.

Den lange trenerkarrieren har, etter titlene i Sverige på 70- og 80-tallet, ikke ledet til en lang rekke titler. FCK-oppholdet sørget for dansk dobbelseier i serie og cup i 2001, men foruten det er det kun én individuell pris på Hodgsons premiehylle. I 2010 fikk han nemlig League Managers Associations pris for årets manager, etter å ha ledet Fulham til finalen i Europaligaen. Der ble det tap for Atlético Madrid, før han en måned senere altså overtok storklubben Liverpool.

Manglende suksess på Anfield gjorde at han måtte forlate Merseyside-klubben allerede seks måneder ut i en treårskontrakt. Ingen annen Liverpool-manager har fått like kort levetid i klubben noensinne. Nå har han dog reist seg etter skuffelsen, og tar i sommer fatt på sitt tredje sluttspill som landslagssjef. Exit i første sluttspillkamp etter et imponerende gruppespill har vært status i de to foregående, så får vi se om statistikken brytes eller vedvares i Frankrike i sommer.

Kvaliken

England gikk, som det eneste laget i Europa, gjennom kvalifiseringen uten å avgi poeng. Det er første gang et engelsk landslag har gjort dette i en kvalifisering noensinne, men ikke første gang det har skjedd. Frankrike (1992 og 2004), Tsjekkia (2000), Tyskland og Spania (begge 2012) har alle gjort det samme tidligere.

Roy Hodgsons mannskap overrasket positivt resultatmessig, for selv om det (som alltid) var forventet at man skulle komme seg til Frankrike så var måten det skjedde på over all forventning. Etter 2-0-seieren borte mot sterkeste rival Sveits i første kamp så man seg aldri tilbake, og fulgte opp høsten 2014 med 5-0 over San Marino, 1-0 i Estland og 3-1 mot Slovenia på Wembley. Når så Litauen ble slått 4-0 og Slovenia 3-2 før sommeren 2015, kunne man cruise gjennom høsten med 6-0 i San Marino, 2-0 mot både Sveits og Estland på Wembley og 3-0 i Litauen i siste kamp.

Dermed endte engelskmennene på 30 poeng og med en målforskjell på 31-3 på ti kamper, hvilket må sies å være imponerende uansett motstand. Wayne Rooney ble toppscorer i gruppen med sju scoringer, mens nå langtidsskadde Danny Welbeck havnet på andreplass med seks.

EM-historie

England er ett av landene det alltid er store forventninger til når det er mesterskap, og som ett av fem europeiske land som har vunnet VM er det kanskje ikke så rart. Forskjellen er bare at for Englands del så er det blitt med den ene triumfen i VM i 1966. De fire andre som har vunnet VM har også vunnet EM, men for Englands del er to semifinaler som er høydepunktene i europeisk mesterskapssammenheng.

Både i EM-debuten i Italia i 1968 - da det også ble bronse siden det spiltes bronsefinaler den gangen - og under mesterskapet på hjemmebane i 1996 gikk de nemlig helt til nest siste hinder, hvor det ble tap mot henholdsvis Jugoslavia og Tyskland. I 68 tapte man 0-1 etter et baklengsmål i det 87. minutt, mens hjemmehåpene i 96 røk på straffekonkurranse foran et tårevått Wembley-publikum som måtte se tyskerne sikre finaleplassen etter Gareth Southgates bom i konkurransens ellevte forsøk.

Ellers er det blitt exit etter gruppespillet både i 1980, 1988, 1992 og 2000 for England, mens man i 2004 og 2012 tok seg videre for så å ryke på straffekonkurranse i kvartfinalen. Portugal og keeperhelten ble Sven Göran Erikssons bane i Lisboa for tolv år siden, da hjemmelagets burvokter stoppet Darius Vassells forsøk og selv satte iberernes avgjørende forsøk.

I 2008 klarte man ikke å kvalifisere seg, men for fire år siden var det «på an igjen» for dronningens menn. Gruppeseier i dødens gruppe foran Frankrike, vertsnasjon Ukraina og Zlatans Sverige ledet til kvartfinale mot Italia i Kiev. Der misset to ganger Ashley - Young og Cole - i en konkurranse som huskes best for Andrea Pirlos Panenka-variant. Italia gikk hele veien til finale, mens England igjen har måttet vente fire år på sin revansj. Kanskje kommer den nå i sommer...

Ekspertenes vurdering

Ekspertene er delte i sin vurdering av England. Simen Stamsø Møller tror engelskmennene kan få en god sommer, mens Jesper Mathisen er langt mer usikker.

– Dette er faktisk et sterkt lag. Jeg setter England i outsiderpuljen bak Frankrike, Spania, Tyskland og Belgia. De har et ekstremt energisk spisspar som kan by på store problemer for de fleste. Jeg vil bli veldig overrasket hvis ikke Jamie Vardy skaffer et straffespark eller to i løpet av turneringen, humrer Møller.

Jesper Mathisen sukker.

– Et par av disse spillerne har spilt enormt mange kamper. Jeg tipper det blir samme gamle historie. Enten er det for varmt eller noe annet i den dur. Eller så er de bare ikke gode nok. Sånn er det alltid, sier Mathisen.

– Ja, men fordelen nå er at de ikke har de store «stjernene» som skal underprestere, argumenterer Møller, og sikter til typer som Lampard og Gerrard.

– Men når mesterskapet starter vil forventningene være nøyaktig like store. Er disse spillerne bedre skikket til å takle det?, spør Mathisen retorisk. TV 2s eksperter blir enige om å være uenige.

RUSSLAND

Nøkkelspiller

Tiden der Andrej Arshavin var Russlands store stjerne er forbi, men flere av de andre 2008-heltene er fremdeles igjen i et lag der 22 av 23 spillere er over 25 år. Spesielt én spiller er en sentral klippe i Leonid Slutskys lag. Helt bakerst står nemlig Igor Akinfejev fremdeles mellom de russiske stengene. Landets toppscorer i kvaliken Artem Dzyuba scoret åtte mål på åtte kamper, men Zenit-angriperen får ha oss unnskyldt. I Akinfejev bakerst har nemlig russerne en mann som har vært på alles lepper i over et tiår - selv om han kun er 30 år.

Burvokteren var nemlig med i EM-troppen så langt tilbake som i 2004, da riktignok som tredjekeeper, men allerede før han var 20 var han førstevalg for sitt hjemland. En stygg kneskade gjorde at overganger til store europeiske klubber aldri materialiserte seg på midten av 2000-tallet, men etter nettopp å ha fullført sin 13. sesong på rad i storklubben CSKA Moskva er det ingen tvil om at mannen med 86 landskamper fremdeles har mye å bidra med på høyeste nivå.

Dessverre er det nok mange som husker ham best for to situasjoner i VM, der han først tabbet seg ut ved Sør-Koreas Lee Keun-hos scoring før deretter å havne i begivenhetenes sentrum på ny mot Algerie. Et grønt laserlys ble nemlig observert i ansiktet hans like før frisparket til Islam Slimani som utlignet den russiske ledelsen som ville vært nok til å sende hans lag og ikke nord-afrikanerne videre fra gruppespillet. Akinfejev har etter dette stått ni av ti kvalikkamper for Russland, og 30-åringen er uten tvil revansjelysten når han nå for femte gang deltar i en russisk mesterskapstropp.

Ung profil

Aleksandr Golovin er - utrolig nok - den eneste av Russlands spillere som er yngre enn 25 år, og i så måte må han nesten trekkes frem som den unge profilen i laget.

CSKA Moskva-midtbanspilleren har i en alder av 20 år kun spilt tre landskamper, men har til gjengjeld scoret to ganger på disse to. For tre år siden var han del av laget som vant U17-EM, og forrige sommer spilte han på U19-laget som tok sølv i EM i Hellas.

Når han nå skal delta i sitt første seniormesterskap, gjør han det et drøyt år etter landslagsdebuten, som kom mot Hviterussland 7. juni i fjor. Åtte dager etter sin 19-årsdag spilte han da den siste halvtimen i stedet for kaptein Roman Sjirokov, og scoret russernes andre mål i en 4-2-seier. Scoring ble det også i hans andre kamp, 3-0-seieren mot Litauen, da han spilte en omgang.

Trener

Da Russland lå på 3. plass da seks av ti kamper var spilt av EM-kvaliken var det slutt for Fabio Capello. 7. august i fjor ble italieneren erstattet av Leonid Slutskij, som med det ble den første russeren som ledet det russiske landslaget på ni år.

45-åringen er faktisk EMs yngste landslagssjef, og er garantert den som har den mest spesielle grunnen til at han måtte avslutte sin spillerkarriere tidlig. I en alder av 19 år pådro den daværende keeperen seg nemlig en kneskade da han falt ned fra et tre etter å ha reddet naboens katt. Han ble en helt i nabolaget, men måtte legge fotballskoene på hyllen. Hvor klatreskoene ble av, er det dog ingen som vet.

Slutskij startet trenerkarrieren på lavere nivå i Olimpia Volgograd og Uralan Elista, før opphold i FC Moskva (2005-07) og Kriljlia Sovetov (2008-09) gav ham jobben i storklubben CSKA Moskva i oktober 2009. To måneder senere ledet han klubben til viderespillet i Mesterligaen, for første gang i CSKAs historie, ettersom kun Manchester United ble for sterke i den tøffe puljen som også inneholdt Wolfsburg og Besiktas.

I åttedelsfinalen slo Slutskijs CSKA ut Sevilla, før José Mourinhos kommende mesterlag fra Inter såvidt ble for sterke etter to knepne 1-0-seire og 0-2 sammenlagt i kvartfinalen. To år senere fikk CSKA en slags liten revansj, da nettopp Inter ble overvunnet 2-1 på San Siro i et oppgjør som sikret den andre åttedelsfinalen på tre år. Denne gang ble Real Madrid for sterke for Slutskijs mannskap.

Siden den gang har dog CSKA vært den store matktfaktoren i russisk fotball, og under stødig ledelse fra den tidligere katteredderen har de nå vunnet ligaen tre av de fire siste sesongene. Til tross for at Russland trengte hans tjenester forrige sommer, har Slutskij nemlig beholdt også klubbtrener-jobben. Det har vist seg suksessfullt, ettersom den nylig avsluttede sesongen altså igjen endte med CSKA-triumf, mens russerne som kjent er i EM som et resultat av hans ledelse.

Kvaliken

Etter trenerbyttet gikk nemlig alt på skinner for lokomotivet fra øst, men det så absolutt ikke slik ut midtveis. På de første seks kampene tok man kun åtte poeng, og spesielt uavgjortresultatet hjemme mot Moldova og hjemmetapet mot Østerrike var overraskende. Dermed var det åtte poeng opp til nettopp Østerrike på topp, men også fire til gruppetoer Sverige, da fire kamper gjenstod.

Slutskij kom inn, og kvalikdebuterte med en fullstendig avgjørende 1-0-seier mot svenskene 5. september i fjor. En 7-0-seier mot Liechtenstein tre dager senere, kombinert med svensk 1-4-tap mot Østerrike, gjorde at russerne plutselig inneholdt 2. plassen da to kamper gjenstod. Oppskriftsmessig 2-1-seier borte mot Moldova og 2-0 hjemme mot Montenegro var dermed nok til å sende Russland til EM som toer i gruppen.

EM-historie

Russland er - dersom man regner sovjetisk fotballhistorie som russisk - ett av ni land som faktisk har vunnet EM. Det gjorde de sågar da mesterskapet ble arrangert for første gang i 1960, etter 3-0 mot Tsjekkoslovakia i semifinalen og 2-1 mot Jugoslavia i finalen.

Faktisk var Sovjet EMs mest markante land i de første årene. De tre neste mesterskapene endte nemlig med 2. plass, 4. plass og 2. plass igjen, før man ikke klarte å kvalifisere seg for de tre neste. Det siste mesterskapet som Sovjet i 1988 ledet så til finale nummer fire, der det også ble tap - 0-2 mot Nederland på Olympiastadion i München.

Etter Sovjets fall i 1991 var det første EMet russerne kunne kvalifisere seg for 1996-mesterskapet i England, og det gjorde da også Europas største land. Det ble dog jumboplass i en meget sterk gruppe som foruten russerne bestod av begge de to kommende EM-finalistene Tyskland og Tsjekkia, samt laget som to år i forveien hadde tatt sølv i VM - Italia.

Fire år etter var det et EM uten russisk deltakelse i Belgia og Nederland, før man i 2004 nok en gang havnet i pulje med to kommende finalister og en annen gigant. Portugal og Hellas gjorde beslag på de to topplassene, mens også Spania ble for sterke for russerne i gruppespillet i Portugal for tolv år siden. Utrolig nok var Russland faktisk det eneste laget som slo Hellas hele turneringen, men de kommende europamesterne snek seg allikevel videre til tross for russisk seier i siste gruppespillkamp. Da var Russland allerede ute.

I mesterskapet fire år senere skulle den russiske bjørnen få sin revansj. Nok en gang var både Spania og Hellas i samme gruppe, i tillegg til Sverige, og etter braktap og 1-4 i åpningskampen mot spanjolene var det nok mange som fryktet tidlig exit. I stedet hevet det som da var Guus Hiddinks mannskap seg mesterlig. 1-0 over regjerende mester Hellas i kamp to ble fulgt opp av en 2-0-kamp mot Sverige som booket plass i kvartfinalen.

Anført av Andrej Arshavin, Roman Pavljutsjenko og kaptein Sergej Semak var plutselig russerne på alles lepper. Etter å ha overvunnet Hiddinks landsmenn fra Nederland med 3-1 etter ekstraomganger i en av den moderne EM-historiens mest underholdende kamper, var det duket for et nytt oppgjør med Spania i semifinalen. Igjen viste spanjolene seg for sterke, og senket russerne med 3-0 i en fantastisk spansk 2. omgang på Ernst-Happel stadion i Wien.

Russisk fotballære var dog gjenvunnet, og forut for mesterskapet for fire år siden var det store forventninger til hva de kunne foreta seg. Da Tsjekkia ble knust hele 4-1 i åpningskampen steg forventningene ytterligere, før en nærmest uforståelig kollaps i de to siste gruppespillkampene gjorde at det som da var Dick Advocaats lag røk ut. 1-1 mot vertsnasjonen Polen og 0-1 mot Hellas var nemlig intet annet enn tragedie.

Ekspertenes vurdering

Keeper Igor Akinfejev blir umiddelbart temaet når ekspertene skal diskutere Russlands EM-sjanser.

– Han er solid, men jeg har scoret på ham, innleder Jesper Mathisen.

– Å?

– Det var EM-kvalik for G19. Det tok ni sekunder. De begynte med ballen og skulle slå en støttepasning, som jeg imidlertid plukket opp. Akinfejev hørte bare suset, skryter Mathisen.

– Men for å være litt mer seriøs. Vi vet hva vi får her: Et godt kollektiv som kan skape uro for de fleste, fortsetter han.

Perlehumøret etter Mathisens historie om Akinfejev har imidlertid gjort sitt til at ekspertenes gjennomgang blir mer humoristisk enn noe annet.

– Kokorin er en skummel mann som fort kan senke England i første kamp. Han er skummel på hodet.

– Alle russere er skumle på hodet, sier en betenkt Mathisen.

– Det kan være, for Dziuba er faktisk også skummel på hodet. Han er en maskin. Alle russere er maskiner, mener Møller.

– Jeg er fornøyd med denne gjennomgangen. Nå tenker vi ikke mer på Russland, avslutter Mathisen.

WALES

Nøkkelspiller

Opp gjennom årene finnes det flust av eksempler på verdensstjerner som aldri har fått oppleve store mesterskap, på grunn av at landet de representerer aldri har vært godt nok. Finlands Jari Litmanen og Liberias George Weah trekkes alltid fram når slike ting diskuteres, i tillegg til en del walisere. Verdensstjerner som Ryan Giggs, Ian Rush og Mark Hughes tilhørte nemlig generasjoner av walisiske spillere som måtte se samtlige EM-og VM-sluttspill fra tilskuerplass, fordi resten av laget ikke var i nærheten av deres nivå.

Mange hadde nok trodd at det samme kunne komme til å være fasiten når Gareth Bales karriere oppsummeres om en 15 års tid. Men for Real Madrid-stjernens del har det faktisk vist seg at han har vært så god at waliserne nå faktisk deltar i et mesterskap - for første gang siden VM i Sverige i 1958. Sju mål i kvaliken gjorde ham til toppscorer, og ser vi på betydningen av scoringene er det lett å konkludere med at han spilte den vesentligste av samtlige roller.

Superstjernen scoret begge målene i 2-1-seieren mot Andorra som startet kvaliken, to av tre da Israel ble knust 3-0 i Haifa, seiersmålene i 1-0-seierne både hjemme mot Belgia og borte mot Kypros, før han rundet det hele av med å sette det siste målet i kvaliken i 2-0-seieren hjemme mot Andorra. I en alder av 26 år har han med sine 19 mål på 54 landskamper allerede skutt seg inn blant de fem mestscorende walisiske landslagsspillerne gjennom alle tider. Kun ni mål skiller ham fra Ian Rush, som topper listen.

Mannen med den fantastiske venstrefoten har vært på alle walisiske lepper i et tiår allerede, ettersom han så tidlig som i 2006 fikk debuten for A-landslaget. 27. mai 2006, i en alder av 16 år og 315 dager, ble han den yngste walisiske landslagsspilleren noensinne, kun en drøy måned etter debuten for Southampton i Championship.

Sommeren 2007 signerte han, som en av balløyens mest spennende unge spillere, for Tottenham. Som 18-åring scoret han i tre av sine fire første starter for klubben, blant annet en frisparkscoring hjemme mot erkerivalene Arsenal. Han spilte på denne tiden både back og kant, men etter en positiv start ble han satt på sidelinjen etter en ankelskade.

Nye skader fulgte, og det så en stund ut til at stortalentet aldri skulle få ut sitt fulle potensial. Utrolig nok måtte han også vente 25 kamper - til 26. september 2009 - før han tok sin første Premier League-seier, da omstendighetene ville ha det slik at hans inntredener i laget til enhver tid samsvarte med kamper der Spurs ikke tok tre poeng.

Etter hvert ble han dog en sentral del av Spurs-laget som våren 2010 kvalifiserte seg for Mesterligaen for første gang i klubbens historie, og det var også på denne scenen det endelige gjennombruddet skulle komme. Først scoret han hat-trick i 3-4-bortetapet mot Inter 20. oktober 2010, før han to uker senere var hovedarkitekten da Spurs fikk sin revansj og slo italienerne 3-1 på en minnerik aften på White Hart Lane. Den brasilianske backstjernen Maicon måtte tåle «Taxi for Maicon»-rop fra tribuneplass etter å ha blitt snurret rundt med av walisernes nye Ryan Giggs gjennom to ganger 45 minutter.

Etter dette så Bale seg aldri tilbake, og ble kåret til årets spillere av spillerne i Premier League både i 2010/11 og 2012/13. I den sistnevnte av de to sesongene ble han også kåret til årets spiller av journalistene i England, han ble den første Tottenham-spilleren til å score over 20 Premier League-mål siden Jürgen Klinsmann, og hadde med sine 21 mål kun Robin van Persie og Luis Suárez foran seg på scoringsstatistikken i Premier League.

Han var selve hovedgrunnen til at Spurs sikret seg sin poengmessig beste Premier League-sesong noensinne, da man med 72 poeng kun var seks poeng fra Manchester City på 2. plass. Dessverre for Spurs' del ble det dog kun 5. plass, og en tredje sesong på rad utenfor Mesterligaen var ikke aktuelt for Bale da verdens største klubber banket på døren.

1. september 2013 signerte han i stedet for Real Madrid, i en overgangssum som britisk presse presenterte som tidenes største. 100 millioner euro på skuldrene var en tung bør å bære for Bale, men allerede i debutsesongen begynte han i det minste gradvis å betale tilbake pengene. Matchvinnerscoring i cupfinalen mot erkerivalene fra Barcelona, samt 2-1-scoringen i Mesterligafinalen mot Atlético Madrid var med på å gjøre en sesong som i ligaen endte med kun 15 mål på 27 kamper til godkjent.

De to siste sesongene har han, i tillegg til å skyte Wales til EM, scoret 32 ganger på 54 ligakamper og i slutten av mai tok han sin andre Mesterliga-tittel på tre sesonger. 26-åringen er landets største stjerne, er blitt kåret til årets spiller i Wales de tre siste årene og er den som må fungere dersom drømmen om viderespill, og et resultat mot rivalene fra England, skal være realistisk.

OPPRYKKSKOMPISER: Ian Holloway og Jonathan Williams feirer Crystal Palaces oppryk i 2013. Foto: AFP Photo
OPPRYKKSKOMPISER: Ian Holloway og Jonathan Williams feirer Crystal Palaces oppryk i 2013. Foto: AFP Photo Foto: Ian Kington

Ung profil

Da Crystal Palace rykket opp til Premier League i 2012/13, var det to mann TV 2s kommentator Kasper Wikestad gledet seg mest til å se i Premier League den påfølgende sesongen. Den ene var Wilfried Zaha, som allerede var solgt til Manchester United, og den andre var Jonathan Williams.

Den da 19 år gamle Williams stod da forut for sin første sesong på øverste nivå, halvannet år etter at han hadde pådratt seg en stygg skade. Like etter 18-årsdagen knakk han nemlig et bein i foten på U21-landslagsoppdrag, og mistet fire måneder av sesongen. Det ble derfor kun 14 ligakamper i debutsesongen, før han altså i 2012/13 var del av laget som rykket opp til Premier League.

De fleste ventet på det store gjennombruddet, men det kom aldri. I stedet har han de tre siste sesongene vært utlånt til både Ipswich, Nottingham og Milton Keynes på nivå to. Kun tolv Premier League-kamper er langt ifra det som var forventet, men på landslaget har nå 22 år gamle Williams fremdeles en plass i troppen.

Da Wales avsluttet kvaliken med 2-0-seier mot Andorra forrige høst, var han en av Chris Colemans elleve utvalgte, og til tross for at nevnaldrende Ben Davies (Tottenham) muligens har en større standing pr. dags dato, er det fremdeles håp blant waliserne om at Williams skal finne tilbake til ferdighetene som gjorde ham til en av engelsk ligafotballs mest lovende spillere for bare tre år siden.

Trener

Chris Coleman tok over landslagssjefsjobben i januar 2012, to måneder etter det tragiske dødsfallet til hans forgjenger Gary Speed. Den tidligere midtstopperen fikk selv 32 kamper for Wales mellom 1992 og 2002, og spilte Championship- og Premier League-fotball for Crystal Palace, Blackburn og Fulham i samme periode.

Klubbkarrieren var faktisk ferdig i 2001, ettersom han brakk beinet i en bilulykke 1. januar og aldri kom helt tilbake på toppnivå. I mars 2002 forsøkte han seg i en reservelagskamp, men fikk aldri muligheten på førstelaget igjen. Hans siste fotballkamp ble dermed landskampen mot Tyskland 14. mai 2002, der han kom innpå som innbytter sent i oppgjøret.

Under ett år senere fikk han sin første managerjobb, ettersom han hadde blitt værende i Fulham-systemene og jobbet som en del av trenerstaben til manager Jean Tigana. Da franskmannen måtte gå våren 2003, ble Coleman utnevnt til midlertidig manager i april 2003 og styrte da Fulham-skuten unna nedrykk. Det førte til at han fikk jobben permanent, og i en alder av 33 var han plutselig den yngste manageren i Premier League.

I sin første sesong ledet han dem til en imponerende og overraskende 9. plass, før det deretter ble 13.plass og 12. plass i de to neste. Den fjerde hele sesongen, 2006/07, fikk han dog ikke fullføre, da han ble erstattet av Nord-Irland-landslagssjef Lawrie Sanchez i april. Da hadde Fulham gått sju kamper uten seire, og lå fire poeng over streken da fem kamper gjenstod. Laget endte ett poeng over streken.

For Colemans del gikk turen videre til Real Sociedad, men etter et halvår på spansk nivå to ble han ansatt i Coventry på tilsvarende nivå i England. Heller ikke der ble det den store suksessen, og han fikk sparken etter drøyt to år og en avslutning av 2009/10-sesongen som endte med «The Sky Blues» på 19. plass på nivå to - klubbens laveste plassering på over 45 år.

Et nytt halvår i utlandet, i greske Larissa, fulgte fra mai 2011 til januar 2012, før han altså fikk landslagssjefsjobben i hjemlandet. VM-kvaliken til 2014-mesterskapet ble ingen suksess, da man i den ekstremt sterke gruppe A endte bak både Belgia, Kroatia, Serbia og Skottland, og forut for EM-kvaliken var det et fjerdeseedet Wales som ble trukket i gruppe med Bosnia, Belgia, Israel, Kypros og Andorra. Som kjent klarte Wales å kvalifisere seg, og dermed ble Coleman den første Wales-sjefen som leder et lag til et mesterskap siden Jimmy Murphy i 1958. (Murphys Wales-lag kvalifiserte seg for øvrig 5. februar 1958, dagen før den grusomme München-ulykken som rammet Manchester United så fatalt. Samme Murphy var på dette tidspunktet også assistenttrener for United, men var ikke med på flyet nettopp fordi hans Wales spilte avgjørende VM-kvalik mot Israel.)

Kvaliken

Wales' kvalifiseringsgruppe var altså blant de tøffeste, men de fjerderangerte Coleman-elevene viste tidlig at de ville henge med. Seire mot Andorra og Kypros var like nødvendige som de var oppskriftsmessige, og da både Bosnia og Belgia ble holdt til 0-0 hadde man fått en drømmestart med åtte poeng etter fire kamper da 2014 ble til 2015.

Da likehøytflyvende Israel så ble banket 3-0 i mars 2015 fikk man virkelig troen, og etter Gareth Bales matchvinnerscoring mot gruppefavorittene fra Belgia i juni i fjor booket nok mange walisere billettene til Frankrike. Da samme Bale ordnet 1-0 på Kypros tre måneder senere, var det meste i boks.

Selv om det ble en skuffende 0-0-kamp hjemme mot Israel da EM-plassen skulle endelig bekreftes, kunne man juble på nest siste spilledag. Det at Bosnia slo dem 2-0 gjorde nemlig ingenting, for med kypriotisk seier i Israel kunne ingen ta fra Bale og co 2. plassen bak Belgia. Dermed er Wales nå klare for sitt første EM noensinne.

EM-historie

Som det ganske så klart skinner gjennom, har Wales aldri tidligere deltatt i EM, men før 1980 var det da heller ikke mer enn fire land som var med i det endelige EM-sluttspillet. I 1976 deltok dog Wales i den siste delen av kvaliken, og var med det blant de åtte beste i Europa. De tapte til slutt for Jugoslavia, som deretter gikk helt til semifinalen i selve mesterskapet i Italia.

I deres eneste mesterskap, VM i 1958, tapte waliserne kvartfinalen 0-1 mot kommende mester Brasil. Når vi tar med at Brasil vant 5-2 både i semifinalen mot Frankrike og finalen mot Sverige, må nettopp det kunne sies å være en relativt god mesterskapsprestasjon.

Ekspertenes vurdering

Det handler naturligvis mye om Gareth Bale når ekspertene skal gå gjennom Wales-troppen.

– Det er vel ikke veldig kontroversielt å se på Wales som et énmannslag. Gareth Bale er også spilleren som løsnet klart flest skudd i kvaliken, poengterer Jesper Mathisen.

– De har et brukbart rammeverk hvor én spiller må utgjøre forskjellen. Det er en god Premier League-spiller, hvor Aaron Ramsey også må nevnes, tilføyer Møller og setter et lite utropstegn bak underdogen.

– Ofte kan litt perifere klubbspillere komme inn i et landslag og være mer sentrale der. Jeg synes Wales har en del av disse spillerne.

SLOVAKIA

Nøkkelspiller

I en meget tøff pulje er det ingen tvil om at nøkkelspillerne må prestere dersom Slovakia skal ha muligheter for å gå videre. Liverpool-stopper og kaptein Martin Skrtel og AC Milans Juraj Kucka må være på sitt beste, men de største kravene stilles nok uansett til visekaptein og superstjerne Marek Hamsik.

28-åringen som spiller sin klubbfotball i Napoli har utmerket seg med frekke frisyrer, heftige tatoveringer og en status som landets største fotballstjerne, men har til stadighet fått kritikk for å underprestere på landslaget. Allikevel var han Slovakias toppscorer i kvaliken med fem mål, og håpet blant supporterne er at han nå endelig også skal skinne på den største scenen iført landslagsdrakt.

I nasjonens eneste mesterskap til nå, VM i Sør-Afrika i 2010, var Hamsik også en sentral skikkelse, og selv om slovakene tok seg til sluttspillet blant annet på bekostning av hans hjemland Italia var det aldri Hamsik som stjal de mest positive overskriftene i det mesterskapet. Italia har faktisk vært midtbanestjernens hjemland helt siden han som 17-åring signerte for Brescia i 2004.

Hamsik debuterte i Serie A året etter i en alder av 17 år og 237 dager, men det var ikke før i 2007 og overgangen til Napoli at han virkelig begynte å bli et kjent navn. Samme år kom landslagsdebuten, og siden den gang har han spilt fast i ni Serie A-sesonger, spilt 83 landskamper, vunnet cupen i Italia to ganger, blitt kåret til årets unge spiller i Italia (2007/08) og årets spiller i hjemlandet fem ganger. Nå skal han endelig også skinne i et mesterskap, og det stilles store krav og knyttes enorm spenning til hva mannen med mohikaner-sveisen kan gjøre når England, Wales og Russland står på motsatt banehalvdel.

Ung profil

EM-KLAR: Norbert Gyomber i aksjon for Roma mot Sassuolo i februar. Foto: AFP
EM-KLAR: Norbert Gyomber i aksjon for Roma mot Sassuolo i februar. Foto: AFP Foto: Giuseppe Cacace

En annen av Slovakia-spillerne som har sitt hjemland i Italia er Norbert Gyömbér. I motsetning til Marek Hamsik kan 23-åringen (som fyller 24 under EM) imidlertid kanskje ikke skryte på seg å være en stor profil.

Mange ble overrasket da Roma hentet midtstopperen, som under tvil også kan benyttes på høyreback og defensiv midtbane. I løpet av sesongen har det blitt svært få sjanser for Roma. I stedet har hans rolle, eller mangel på rolle, gjort ham til et humorinnslag i den italienske hovedstaden. Det er lite som tilsier at den noe klossete midtstopperen har en stor fremtid foran seg, selv om han tilsynelatende er villig til å ofre det aller meste i duellspillet. Og det har jo utvilsomt også en sjarm.

Trener

Ján Kozák har vært landslagssjef for Slovakia i tre år, og overtok ansvaret mot slutten av den mislykkede kvalifiseringen forut for VM i 2014. 62-åringen har selv spilt 55 landskamper og scoret ni mål for Tsjekkoslovakia, ble kåret til årets spiller i landet i 1981 og var del av laget som tok bronsemedaljer i EM i 1980. Da var han blant de ni tsjekkerne som scoret i straffekonken da 9-8 mot Italia på San Paolo i Napoli var nok til å snyte vertsnasjonen for edelt metall i eget mesterskap.

Etter endt spillerkarriere i 1990 har Kozák trent Lokomotiva Kosice, FC Kosice i fire perioder, Michalovce og Licartovce. Han ble i 1997 den første til å lede et slovakisk lag til Mesterligaen, da hans Kosice slo russiske Spartak Moskva og tok seg til gruppespillet. Der fikk de også den tvilsomme æren av å bli det første laget til å gå gjennom et gruppespill uten noen poeng. I gruppe med Manchester United, Juventus og Feyenoord endte Kozáks gutter med seks strake nederlag og 2-13 i målforskjell.

Både i 2005 og 2012 var Kozák tilbake i Kosice som manager, men han klarte aldri å få klubben tilbake på nivået som tilsa at de skulle kunne klare å kvalifisere seg for Europas gjeveste liga. Hans sønn med samme navn var for øvrig del av Slovakia-troppen som for første gang deltok i et mesterskap i VM i Sør-Afrika i 2010.

Kvaliken

Slovakia vant sine seks første kamper i kvaliken, blant annet mot regjerende mester Spania i kamp nummer to, og fikk på alle måter en drømmestart. Allikevel skulle det vise seg at det var seieren i åpningskampen, 1-0 borte mot Ukraina, som ble den viktigste. Spanjolene vant nemlig sine resterende ni kamper, og dermed ble det opp til Slovakia og Ukraina å utkjempe duellen om 2. plassen som også gav direkte plass i sommerens mesterkap.

Etter de 18 strake poengene fra start i kvaliken skulle mye gå gale om ikke Slovakia skulle klare det, men det gikk litt i motbakke mot slutten. Tap borte mot Spania, uavgjort hjemme mot Ukraina og så gikk et uforventet hjemmetap mot Hviterussland på nest siste spilledag gjorde at ukrainerne var likt da siste kamp gjenstod for begge lag. Spenningen var allikevel ikke enorm, all den tid Slovakia møtte Luxembourg og Ukraina var verter for Spania, og med 4-2-seier i Luxembourg etter blant annet to scoringer av stjernespiller og toppscorer Hamsik sikret Kozáks gutter Slovakias første EM-sluttspill noensinne.

EM-historie

Debutantene har naturlig nok ingen EM-historie å vise til, og de har heller aldri vært såpass gode i gruppespillene i kvaliken at de har play-off-kamper og «nesten-deltakelse» å vise til. Landet fikk sin selvstendighet 1. januar 1993, og kan i stedet vise til stolte tradisjoner som en del av Tsjekkoslovakia.

Tsjekkoslovakia ble europamestere i 1976 og tok bronse i både 1960 og 1980. Utrolig nok er dette også den gamle stornasjonens eneste tre EM-sluttspill, noe som gir den høyeste gjennomsnittsplasseringen av samtlige land i Europa.

Ekspertenes vurdering

Verken Jesper Mathisen eller Simen Stamsø Møller har de helt store forventningene til Slovakia i årets mesterskap. I en jevn pulje vil de likevel ikke avskrive dem helt.

– Jeg synes det er verdt å merke seg at laget har en del skuddkraft. Juraj Kucka er for eksempel en type som kan løsne farlige skudd fra langt hold, sier Mathisen.

– De mangler spisser, så det er godt at de bak kan skyte, tilføyer Møller.

– Forsvaret er også et problem. Skrtel er en tikkende bombe. Han har gått fra å være ganske dårlig til å bli ordentlig dårlig. Slovakia får bare håpe at han ikke tar med seg det dårlige spillet til EM. Gyomber har ikke vist mye i Roma heller, så dette midtforsvaret er jeg alt annet enn overbevist av.

LETT SEIER: Robert Vittek og Dusan Svento jubler under 5-1-seieren i Cardiff i 2006. Foto: Carl De Souza/AFP
LETT SEIER: Robert Vittek og Dusan Svento jubler under 5-1-seieren i Cardiff i 2006. Foto: Carl De Souza/AFP Foto: Carl De Souza

TIDLIGERE MØTER

Den første kampen som spilles i gruppen er oppgjøret Wales-Slovakia, som 11. juni klokken 18.00 skal ut i TV 2-sendt oppgjør på Nouveau Stade de Bordeaux. De to lagene har møtt hverandre kun to ganger tidligere, i det som begge var helt vanvittige oppgjør.

De to var nemlig i samme EM-kvalikgruppe forut for mesterskapet i Sveits og Østerrike i 2008, og selv om de begge var langt unna å kvalifisere seg så skapte deres innbyrdes oppgjør overskrifter. Det første møtet fant sted på Millennium Stadium 7. oktober 2006, da en ikke ukjent Gareth Bale scoret sitt første landslagsmål.

I en alder av 17 år og 83 dager skrudde han inn et vakkert frispark, og ble med det tidenes yngste målscorer for det walisiske landslaget. Det var allikevel sluttresultatet på Millennium Stadium som sjokkerte mest: Slovakia vant nemlig hele 5-1 i walisernes egen storstue.

Da de så skulle møtes på ny, et snaut år senere, var det nok en gang det gjestende laget sin tur til å slå på stortrommen. Begge lag var for lengst hektet av i kampen om topplassene i gruppen, beseglet av Tyskland og Tsjekkia, og Wales gav seg ikke før det stod 2-5 på måltavlen på Stadion Antona Malatinskeho i Trnava. Med 5-1 og 5-2 som de eneste resultatene noensinne mellom disse landene, er det med andre ord god grunn til å glede seg til 11. juni.

En annen grunn til å glede seg til nettopp den datoen er gigantoppgjøret England-Russland, som klokken 21.00 går av stabelen på selveste Stade Vélodrome i Marseille og TV 2. To av Europas mest betydningsfulle land står med dette overfor hverandre for femte gang i mesterskapssammenheng (gitt at man regner Sovjetunionen som Russland i historisk fotballsammenheng).

De to første oppgjørene fant begge sted i VM i Sverige i 1958, da regjerende OL-mester Sovjet møtte et engelsk lag som til tross for den tragiske München-ulykken kun måneder i forveien var regnet for å være et svært formidabelt lag. Sammen med kommende verdensmester Brasil og bronsevinneren fra VM fire år i forveien, Østerrike, utgjorde de to landene 1958-VMs sterkeste gruppe, som også hadde høyere tilskuertall enn svenskenes egen gruppe.

I en svært tett pulje endte det 2-2 mellom Sovjet og England. På denne tiden var det kun to poeng for seier, og da alle lagene hadde spilt tre kamper stod begge disse to lagene med tre poeng og 4-4 i målforskjell. Dermed måtte det en omkamp til for å avgjøre hvem som skulle til kvartfinalen, en omkamp Sovjetunionen vant 1-0. Sovjet røk for øvrig 0-1 for kommende sølvmedaljør Sverige i kvartfinalen.

Ti år senere møttes de to igjen i mesterskap, i bronsefinalen i EM i Italia. England tapte for Jugoslavia i semifinalen etter et baklengsmål i det 87. minutt, men det var ikke i nærheten av Sovjets marginalskjebne på samme stadie. De røk nemlig på myntkast etter 0-0 mot hjemmelaget Italia i sin semifinale.

Dermed møttes England og Sovjet i bronsefinalen på Olympiastadion i Roma, et oppgjør som endte med engelsk 2-0-seier etter scoringer av Bobby Charlton og Geoff Hurst. Medaljen er fremdeles den eneste England har tatt i EM (selv om de i praksis gjorde det like bra på hjemmebane i EM i 1996 da de også tapte semifinalen, men det spilles ikke lengre bronsefinaler i EM).

20 år senere møttes Sovjet og England i EM igjen, denne gang i gruppespillet under mesterskapet i Vest-Tyskland i 1988. Mesterskapet skulle bli grusomt for England, som tapte alle sine tre kamper i gruppespillet. Den siste av dem, som også førte til at Sovjet vant puljen, endte med 3-1-seier for landet fra øst på Waldstadion i Frankfurt. Sovjet gikk for øvrig til finalen, der de tapte 0-2 for Nederland.

I tillegg til disse fire oppgjørene i mesterskap har de også møttes åtte ganger i treningskamper, samt i EM-kvaliken til mesterskapet i 2008. Dette var første gang Russland møtte England (uten Sovjet/SUS-status), og selv om England vant 3-0 på Wembley var det russerne som skulle le sist.

2-1-seieren i Moskva på gruppens tredjesiste spilledag var nemlig med på å sørge for at Russland havnet foran England i gruppen og med det nektet engelskmennende EM-deltakelse for første gang siden 1984. Wayne Rooneys tidligere scoring var nemlig ikke nok, da Roman Pavljutsjenko skulle score to ganger og sørge for hjemmejubel på Luzhniki Stadion.

En drøy måned senere var Steve McClaren ferdig som engelsk landslagssjef, da de heller ikke klarte å slå Kroatia på Wembley og måtte se både Kroatia og Russland kvalifisere seg til EM i stedet for seg selv. Russland gikk for øvrig helt til semifinalen i det kommende mesterskapet, deres beste prestasjon som selvstendig land siden Sovjets fall.

FORRIGE MØTE: Frank Lampard scoret ett av målene da England slo Wales 2-0 i Cardiff 26. mars 2011. Foto: AFP 
FORRIGE MØTE: Frank Lampard scoret ett av målene da England slo Wales 2-0 i Cardiff 26. mars 2011. Foto: AFP  Foto: Glyn Kirk

15. juni er det duket for Russland-Slovakia på Stadie Pierre-Mauroy i Lille, et oppgjør som sendes på NRK 1. Slovakia er, som Russland, et relativt «nytt» land, etter å ha fått sin uavhengighet 1. januar 1993 etter Tsjekkoslovakias oppløsning. Allikevel har de to landene møtt hverandre hele åtte ganger siden den gang, med et marginalt russisk overtak (3-3-2).

Halvparten av oppgjørene har vært kvalikkamper, og det ble 1-1 og 0-0 forut for VM i 2006. Den gang endte de to helt likt på poeng, men Slovakia kapret 2. plassen i gruppen på bedre målforskjell. Dessverre for slovakene røk man dog i kvalik mot Spania og måtte utsette sin første mesterskapsdeltakelse noensinne. (Den kom i stedet fire år senere). Heller ikke i kvaliken til 2012-EM var kampene mellom de to noen høydare, og de endte med 1-0-seier til bortelaget ved begge anledninger.

16. juni kommer så ett av mesterskapets store kamper. England-Wales er nemlig uansett kampen det knyttes mest oppmerksomhet rundt i denne gruppen. For selv om dette er oppgjøret som er spilt flest ganger tidligere i historien, har betydningen aldri vært større enn i Lens denne ettermiddagen.

Hele 111 ganger har de to naboene møtt hverandre, og lenge var det faste årlige oppgjør mellom de to. Turneringen «British Home Championship» pågikk nemlig i 100 år, fra 1883/84 til 1983/94, kun avbrutt av verdenskrigene. Her møttes de to, samt Skottland og Nord Irland(Irland) for å gjøre opp kampen om den britiske tronen. England vant 54 ganger, Skottland 41, Wales tolv og Nord-Irland/Irland åtte

Det første møtet mellom lagene var for øvrig en treningskamp i 1879, som England vant 2-1. Det engelske overtaket har siden den gangen vært markant, og «Three Lions» har vunnet 71, spilt uavgjort 23 og tapt kun 17 av de 111 kampene. Total målforskjell i engelsk favør er 270-105.

Lagene har aldri tidligere møtt hverandre i sluttspill, men ti av kampene har vært kvalikkamper. I disse ti kampene er status 9-1-0 i engelsk favør, så det er neppe noen tvil om at waliserne er svært hevngjerrige når de to nå møtes i en av EM-gruppespillets mest følelsesladde kamper på Stade Bollaert-Delesis i Lens 16. juni. Dette er et av tidenes største nabooppgjør i et mesterskap noensinne!

Se England-Wales på TV 2 Sumo og TV 2!

De to kampene som skal avgjøre gruppen 20. juni er så Russland-Wales (NRK 3) og Slovakia-England (NRK 1). Russland har møtt Wales ni ganger, hvorav de fem første var som Sovjet, og kun tapt én. Det tapet kom i en VM-kvalifiseringskamp så langt tilbake i tid som i 1965.

Da hadde Sovjet allerede kvalifisert seg for det kommende mesterskapet i England, der de ble nummer fire, så seieren var noe betydningsløs for waliserne. Sist de møttes var i kvaliken til VM i 2010, da Russland vant 2-1 i Moskva og 3-1 i Cardiff på veien mot å sikre 2. plassen i gruppen. Denne gangen røk dog russerne i kvalik mot Slovenia, og måtte i likhet med Wales se mesterskapet hjemmefra.

Det måtte ikke Slovakia, som som kjent fikk sin mesterskapsdebut nettopp det året. Året i forveien møtte de England i en treningskamp og tapte 0-4 på Wembley, i det som er ett av kun tre England-Slovakia-oppgjør i historien. De to møttes også i EM-kvaliken forut for Portugal-mesterskapet i 2004, hvilket endte med to engelske 2-1-seirer. Michael Owen og David Beckham besørget målene i Bratislava i oktober 2012, før vikarierende kaptein Owen deretter scoret begge i Beckhams fravær på Riverside Stadium i Middlesbrough i juni 2003.

Se nye historiske oppgjør på TV 2 Sumo gjennom hele EM!

EKSPERTENE: SLIK ENDER GRUPPEN

Jesper Mathisen og Simen Stamsø Møller er enige om at gruppe B er åpen.

– Det er veldig vanskelig å spå dette, men jeg tror i alle fall at England tar dette greit. Vardy og Kane kommer til å være en konstant trussel, som gir dem en annen form for energi enn før. Det er mer mål og mening over dette England-laget.

– Jeg synes gruppen er helt åpen, og jeg er heller ikke sikker på at England vil toppe etter tre kamper. Jeg tror de får tre knalltøffe oppgjør.

Etter forhandlinger lander imidlertid ekspertene på denne tabellen:

  1. England
  2. Russland
  3. Wales
  4. Slovakia

Englands tropp:

Keepere:
1. Joe Hart (Manchester City)
13. Fraser Forster (Southampton)

23. Tom Heaton (Burnley)

Forsvarsspillere:
2. Kyle Walker (Tottenham Hotspur)
3. Danny Rose (Tottenham Hotspur
5. Gary Cahill (Chelsea)
6. Chris Smalling (Manchester United)
12. Nathaniel Clyne (Liverpool)

16. John Stones (Everton)
21. Ryan Bertrand (Southampton)

Midtbanespillere:
4. James Milner (Liverpool)
7. Raheem Sterling (Manchester City)

8. Adam Lallana (Liverpool)
14. Jordan Henderson (Liverpool)

17. Eric Dier (Tottenham Hotspur)

18. Jack Wilshere (Arsenal)
19. Ross Barkley (Everton)
20. Dele Alli (Tottenham Hotspur)

Angripere:
9. Harry Kane (Tottenham Hotspur)
10. Wayne Rooney (Manchester United)

11. Jamie Vardy (Leicester City)
15. Daniel Sturridge (Liverpool)

22. Marcus Rashford (Manchester United)

Russlands tropp:

Keepere:
1. Igor Akinfejev (CSKA Moskva)
12. Jurij Lodygin (Zenit)
16. Guilherme Marinato (Lokomotiv Moskva)

Forsvarsspillere:
2. Roman Sjisjkin
(Lokomotiv Moskva)
3. Igor Smolnikov (Zenit)
4. Sergej Ignasjevitsj (CSKA Moskva)
5. Roman Neustädter (Schalke 04)
6. Aleksej Berezutskij (CSKA Moskva)
14. Vasili Berezutskij (CSKA Moskva)
21. Georgij Sjtsjennikov (CSKA Moskva)
23. Dmitrij Kombarov (Spartak Moskva)

Midtbanespillere:
7. Igor Denisov (Dynamo Moskva)
8. Denis Glusjakov (Spartak Moskva)
11. Pavel Mamajev (Krasnodar)
13. Aleksandr Golovin (Terek)
15. Roman Sjirokov (CSKA Moskva)
17. Oleg Sjatov (Zenit)
20. Dmitrij Torbinskij (Krasnodar)

Angrep:
9. Aleksandr Kokorin (Zenit)
10. Fyodor Smolov (Krasnodar)
22. Artjom Dziuba (Zenit)

Wales' tropp:

Keepere:
1. Wayne Hennessey (Crystal Palace)
12. Owain Fôn Williams
(Inverness)
21. Danny Ward
(Liverpool)

Forsvarsspillere:
2. Chris Gunter
(Reading)
3. Neil Taylor
(Swansea City)
4. Ben Davies
(Tottenham Hotspur)
5. James Chester
(WBA)
6. Ashley Williams
(Swansea City)
15. Jazz Richards
(Fulham)
19. James Collins
(West Ham United)

Midtbanespillere:
7. Joe Allen
(Liverpool)
8. Andy King (Leicester City)
10. Aaron Ramsey
(Arsenal)
14. David Edwards
(Wolves)
16. Joe Ledley
(Crystal Palace)
17. David Cotterill (Birmingham City)
20. Jonathan Williams
(Milton Keynes Dons)
22. David Vaughan
(Nottingham Forest)

Angripere:
9. Hal Robson-Kanu
(Reading)
11. Gareth Bale (Real Madrid)
13. George Williams
(Gillingham)
18. Sam Vokes (Burnley)
23. Simon Church
(Aberdeen)

Slovakias tropp:

Keepere:
1. Ján Mucha (Slovan Bratislava)
12. Ján Novota (Rapid Wien)
23. Matúš Kozáčik (Viktoria Plzeň)

Forsvar:
2. Peter Pekarík (Hertha Berlin)

3. Martin Škrtel (Liverpool)
4. Ján Ďurica (Lokomotiv Moskva)
5. Norbert Gyömbér (Roma)
14. Milan Škriniar (Sampdoria)
15. Tomáš Hubočan (Dinamo Moskva)
16. Kornel Saláta (Slovan Bratislava)
18. Dušan Švento (Köln).

Midtbane:
6. Ján Greguš (Jablonec)
7. Vladimír Weiss (Al-Gharafa)
8. Ondrej Duda (Legia Warszawa).
10. Miroslav Stoch (Bursaspor)
13. Patrik Hrošovský (Viktoria Plzeň)
17. Marek Hamšík (Napoli)
19. Juraj Kucka (AC Milan)
20. Róbert Mak (PAOK)
22. Viktor Pečovský (Žilina)

Angrep:
9. Stanislav Šesták (Ferencváros)
11. Adam Nemec (Willem II).
21. Michal Ďuriš (Viktoria Plzeň)