I dagens samfunn har vi bygget opp noen forventninger rundt «oppskriften» på hvordan vi skal leve. Det er stadig mer press på utdanning (helst høyere), og en evig konkurranse om å prestere best på alle områder. Når du er 20 år skal du helst ha 3 mastergrader, 10 års jobberfaring og spart opp egenkapital til egen leilighet.

De kaller oss bare «generasjon prestasjon». Det er en viss rekkefølge du skal gjøre alt sammen i også. Studere - flytte ut - jobbe litt - bli samboer - studere enda mer - reise jorden rundt - flytte i enebolig - få baby (helst flere med 2-3 års mellomrom som er anbefalt) og leve A4-livet i et hvitt hus med gjerde rundt, kjøre en stasjonsvogn, ha hytte og båt på Sørlandet og gjerne en til hytte på fjellet.

I tillegg skal du ha masse penger på sparekonto og bestille fine ferier til hele familien hver sommer. Jeg kjenner angsten knyte seg i brystet bare ved tanken.

TRIVES: Veronica Reime trives som småbarnsmor. FOTO: PRIVAT / VERONICACR.BLOGG.NO
TRIVES: Veronica Reime trives som småbarnsmor. FOTO: PRIVAT / VERONICACR.BLOGG.NO Foto: Privat

Det er ingen tvil om hva som forventes av en jente på 20 år. Jeg har lenge kjent på dette presset, og det er noe som både samfunnet og jeg selv har lagt på meg. Hele grunnen til at jeg fikk panikk først når jeg fant ut at jeg var gravid var nettop fordi jeg så hele denne «planen» rakne foran øynene mine.

Jeg så ikke noe lys i enden av tunnelen, og ante ikke hvordan dette skulle løse seg. Jeg tenkte på alle forventningene til meg og alle jeg kom til å skuffe, inkludert meg selv. Livet mitt ble snudd på hodet, og alt jeg hadde sett for meg forsvant mellom fingrene på bare et par sekund.

Livet mitt kom aldri til å bli det samme, det var sikkert. Og det stemte, men jeg vet nå at det endret seg bare til det bedre.

Innlegget ble opprinnelig publisert på forfatterens blogg.

Jeg har flere ganger måttet forklare hvorfor jeg har fått en baby nå, noe som ofte gir meg en litt ubehagelig følelse. Nettopp fordi folk møter deg med visse forventninger, og når du forteller noe som bryter med dette så blir de litt forvirret og spør etter en begrunnelse. Som om det skulle vært nødvendig.

Jeg skjønner godt dette med at det finnes en tid for å være barn, en tid for å være voksen og deretter eldre voksen, og til slutt gammel. Vi trenger å gå gjennom disse fasene. Jeg føler meg likevel ikke for ung til å være mamma nå, det er bare samfunnet som har fått det til å virke slik. Vi lever i en tid hvor det blir mer og mer vanlig å få barn sent, og dermed følte jeg meg ganske alene da jeg fant ut at jeg var gravid.

Jeg føler ikke at jeg går glipp av noe, heller det motsatte. Å få se et lite menneske vokse opp og få være med på å oppdage verden på ny gjennom hennes øyne er det beste i hele verden.

Livet har helt klart ikke blitt mindre innholdsrikt etter at jeg ble mamma. Jeg har et visst ansvar og kan ikke bare gjøre som jeg vil uten å tenke meg om. Men jeg synes ikke at mulighetene mine er så mye mer begrenset, det krever bare mer planlegging. Jeg føler meg voksen nok til å ta vare på en liten baby, og gi henne et kjærlighetsfullt og godt liv.

Jeg mener og tror at du aldri vil føle deg helt «ferdig». Ferdig med alt du skulle ha studert, jobbene du skulle hatt, alle stedene du skulle ha sett og all selvrealiseringen du skulle gjøre. Det er en reise som varer hele livet. Jeg er så lei av å bli satt i en bås og stereotypisert av samfunnet. Bare fordi jeg ikke har fulgt den ferdige oppskriften vi fikk levert til punkt og prikke.

Teorien om unge mødre i kjellerleiligheter som aldri kommer til å komme seg noen vei har jeg planer om å motbevise. I mellomtiden skal jeg bare nyte livet her og nå sammen med Linéa.

Det vil alltid komme utfordringer, noen ganger små og andre ganger store. Uforutsette ting kan endre retningen på livet ditt til noe helt annet enn hva du hadde sett for deg. Jeg har tro på at du står til ansvar for din egen lykke. Alt er hva du selv gjør det til. Når utfordringer kommer din vei, ikke legg deg ned og tro det verste. Selvfølgelig kan det bli tøft og tungt, men det er det som gjør deg sterkere. Da jeg satt på Gardermoen med en positiv graviditetstest i hånden, så jeg virkelig ikke hvordan dette skulle løse seg, og nå sitter jeg her med en nydelig og frisk datter og kan se tilbake på et helt år av prestasjoner som jeg aldri hadde sett for meg at jeg skulle klare.

Jeg er så imponert og stolt over meg selv, det må være lov å si. Jeg ville aldri vært foruten Linéa, livet er så mye mer rikt med henne i det.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne gått tilbake i tid og fortelle alt dette til den livredde jenta som gråt i dusjen og ikke fikk sove om natten. Men på en annen side er jeg glad for at jeg har gått gjennom dette og funnet utav det underveis.

Det har vært en lang reise hit jeg er i dag, men jeg ville aldri vært foruten noe av det. Livet mitt er på ingen måter ødelagt, ingen drømmer eller planer har gått i vasken og jeg føler meg bare som en sterkere person som er klar for hva enn som måtte komme.

Jeg er verdens heldigste som har Linéa Olivia, og jeg ville aldri ønsket meg et annet liv.

Veldig ofte ender uforutsette ting med å være til det beste. Det har jeg så absolutt erfart!