Øystein Sundelin og Oslo Høyre foreslår å innføre resultatbasert lønn for lærere. Forslaget møter massiv motstand fra både forskere og lærerorganisasjonene. Hvorfor motsetter vi lærere oss at resultatene vi leverer skal måles og honoreres?

Debatten mellom Oslo Høyre og skolens egne folk har noen fellestrekk med Alf Prøysens eventyr «Geitekillingen som kunne telle til ti». Der lager en liten geit oppstandelse i dyreverdenen fordi han teller de andre dyrene.

«Nå telte han meg også», er omkvedet, og jo lengre han kommer, jo mer rasende blir de andre dyrene. Eventyret er dobbelt komisk. For det første er det jo ikke så veldig avanserte mattekunnskaper geitekillingen har, og for det andre, og kanskje nettopp derfor, virker kua, kalve og oksens reaksjon overdrevet.

Under komikken ligger det imidlertid et stort alvor: Geitekillingen forsøker å påføre de andre dyrene en orden, eller det man i filosofiske sammenhenger ville kalle en diskurs, som de ikke er fortrolige med.

De forstår rett og slett ikke hva tellingen går ut på, bortsett fra at de blir underlagt en form for organisering, og de frykter nok hva systematiseringen av dem kan føre til og brukes til. Frykten de opplever kan være gjenkjennelig også for oss mennesker – vi liker ikke å bli utsatt for kartlegginger og inndelinger vi ikke forstår eller skjønner betydningen av.

Reaksjonene fra skolehold er mer avanserte enn dyrenes reaksjon i Prøysens eventyr. Først og fremst handler det om en grunnleggende forståelse av hva som er skolens oppgave og lærerens rolle.

Karakterer er ikke alltid målet

Politikere av Øystein Sundelins støpning ser ut til å tro at skolens oppgave primært er å produsere kortsiktige resultater, og da gjerne i form av karaktersnitt og kartlegginger av faglig nivå, som for eksempel nasjonale prøver. Fra lærerhold er ikke karakterene det endelige målet på suksess, det er ikke det resultatet som teller, men bare én del av virksomheten – og knapt den viktigste.

I den ironiske bloggposten «Resultatlønn, ja takk!» skriver bloggeren om en rekke viktige deler av lærerjobben som ikke lett lar seg kvantifisere. Hun skriver om å se resultatet av å ha jobbet over tid med mobbeproblematikk og læringsmiljøet i klassen. Om den personlige utviklingen en gutt har hatt etter at de skjønte at han hadde vært utsatt for overgrep. Om familien som har fått et nytt liv fordi en grundig ADHD-utredning var til hjelp for ett av barna.

Som lærer kan jeg lett lage en lang liste over lignende erfaringer. Det kan handle om en replikkveksling, et oppmuntrende ord, et smil som dytter et ungt menneskes liv i en litt annen retning. Noen legger sine studieplaner og yrkesvalg etter tips fra en lærer.

Lærere er ikke først og fremst produsenter av karakterer, men jobber med å bygge elevenes karakter. Vi jobber med å utvikle hele mennesker. Vi er coacher og veiledere som følger barn og ungdom noen avgjørende år i livet, og jobber for at de skal takle hverdagen her og nå på en best mulig måte, og ha et best mulig utgangspunkt for resten av livet. Å tilegne seg fagkunnskap fra et spekter av skolefag er en viktig del av denne prosessen, men det er ikke prosessens mål.

Mye av det som er helt essensielt – og kanskje det viktigste med lærerjobben, går det altså ikke an å måle i enkle oppstillinger.

Skolejobb er teamarbeid

Og om man likevel skulle klare å måle «resultatene», er det slik at mange av de faktorene som påvirker dem ligger utenfor lærerens kontroll og er resultat av komplekse sammenhenger.

Er man heldig å få timene sine ved starten av dagen, når hodene er friske og raske, er det lettere å få gode faglige resultater enn om man underviser til slutt på dagen. Om matte- og naturfaglærerne legger mye arbeid på elevene, og de blir slitne av det, vil det være tyngre for norsklæreren å få elevene til å jobbe hardt.

På skoler hvor det har vært utført mye anti-mobbearbeid og arbeid med læringsmiljøet, vil det være lettere for en enkeltlærer å få gode resultater, enn en skole som ikke har gjort dette. I vår tid er lærerjobb i stor grad teamarbeid, der lærerne må gjøre hverandre gode og stå ansvarlig sammen for arbeidet med elevene – også resultatene.

Hundreårsperspektiv

Til sist er det slik at resultatene av en lærers arbeid ikke kan måles umiddelbart. I kronikken «En dårlig lærers bekjennelser» skriver Thom Jambak om hvordan han samme år som han fikk elendig resultat på elevundersøkelsen, leverer gode faglige resultater.

Han skriver også om hvordan han fikk brev fra en elev året etter, da det hadde gått opp for eleven hvorfor Jambak hadde gjort som han gjorde. Som lærer må du tørre å ta upopulære valg, du må «stå i det», og vite at noen av resultatene av arbeidet kanskje ikke vil bli synlige på flere tiår. Kanskje vil eleven først som voksen skjønne verdien av de utfordringene og kravene som ble stilt i skolegangen.

Gode lærere har et hundreårsperspektiv på jobben sin: Vi vet at elevene kan komme til å fortelle sine barn og barnebarn om det de opplevde på skolen. Skolen og lærere former ikke bare enkeltliv, men hele generasjoner.

Om lærere istedenfor å ha dette perspektivet skal innstille seg på kortsiktige, målbare resultater, i form av karaktersnitt og popularitetskonkurranser, er det liten tvil om at det vil forringe kvaliteten på arbeidet.

Telling og måling

Det komiske elementet i geitekillingens telling er det også lett å se når Øystein Sundelin & co. fremmer sine forslag. Når vi som jobber i skolen likevel ikke ler av forslagene, er det fordi vi vet hva de kan brukes til og ser hvilken negative konsekvenser forslagene kan få for elever og lærere.

De fleste lærere er ikke mot måling, telling og kartlegging i seg selv. Det er de fordummende variantene, de som forringer kvaliteten i skolen, heller enn å bygge den opp, som møter motstand.

I Prøysens eventyr kommer geitekillingens telling til nytte til slutt. Dyrene skal over i en båt som kan ta ti passasjerer, og da er det fint å ha en som kan telle, slik at skuta ikke synker.

Det å gi målinger, tellinger og kartleggingen er tydelig funksjon innenfor skolens overordnede målsetninger, må være en fin utfordring for skolepolitikerne. Målinger og tellinger må aldri bli et mål i seg selv, men et middel til hjelp i arbeidet med å forme fremtidens generasjoner.