Innlegget er en del av et reisebrev ekteparet Kristin og Erik Bøhler har sendt fra landsbyen Okhaldhunga i Nepal. De jobber som leger på et lite lokalt sykehus, og beskriver situasjonen etter jordskjelvet.

Jordskjelvet må bli hovedtema, og vi tar det viktigste først: Folket her trenger hjelp, nå. I Okhaldhunga er det ikke så store skader på liv og helse som i andre deler av Nepal. Men det er store skader på alle slags bygninger.

Det er ikke så ofte det er om «oss», dvs. Nepal, på verdensnyhetene. Men denne siste uka har vi vært der.

De store mediene har vært fulle av jordskjelvet, så mange av dere vet sikkert mer om det enn vi gjør. Dette var ventet. I århundrer har det regelmessig vært store jordskjelv i Katmandu, med ca 75 – 80 års mellomrom. Og nå var det gått 82 år siden det siste store!

Jeg var i Katmandu de to første dagene etter det største skjelvet, det var rart og skremmende. Som alle andre opplevde jeg plutselig alle hus, også det jeg bodde i selv, som farlige fiender. Så snart vi kjente rystelsene av et etterskjelv, og dem var det mange av, løp vi ut. Ut fra senga, ut fra lyset inne. Ut i mørket, der det kanskje regnet. Det var tryggere.

I LIVE: Det norske ekteparte Kristin og Erik Bøhler jobber som leger på et lite lokalt sykehus i landsbyen Okhaldhunga i Nepal. Foto: Privat
I LIVE: Det norske ekteparte Kristin og Erik Bøhler jobber som leger på et lite lokalt sykehus i landsbyen Okhaldhunga i Nepal. Foto: Privat

Og en overraskelse, som vel ikke skulle vært det: Tidligere har jeg nok tenkt at jordskjelv, det viser på en måte den grunnleggende likhet mellom mennesker. Alle, både liten og stor, står vi like hjelpeløse overfor slike naturkrefter.

Så feil kan man ta.

Vi kjørte gjennom Katmandu 3-4 timer etter skjelvet. Det var nesten bare de fattiges små mursteinshus som var rast. De gamle husene, med råtne stokker som reisverk, med vegger av murstein, eller av leire og stein. Ofte i hodet på dem som bodde der, for de hadde ingen åpne hager eller gårdsplasser å flykte ut til. Det var folk fra slike hus som flyttet ut i parkene, lå på rekker i rundkjøringene og grøftekantene og sov flere netter på rad, fordi husene deres var rast, eller hadde fått farlige sprekker.

De rikes pene hus sto oppreist, alle jeg så.

Men, jeg, Kristin var her. En vanlig travel lørdags arbeidsdag. Med ett løp vi ut, nesten alle, mens noen var igjen på føderom og operasjonsstue.

Ingen av oss husket alt vi har lært om å stå i dørkarmen, midt mellom steinhusene, klamret vi oss til hverandre mens det ingen ende ville ta. Med utsyn til den andre siden av dalen der vi så flere hus og den gamle delen av skolen gå opp i en sky av jord og støv. Der bor mange av de som arbeider på sykehuset.

PÅ JOBB: Kristin Bøhler på jobb på sosialkontoret. Foto: Privat
PÅ JOBB: Kristin Bøhler på jobb på sosialkontoret. Foto: Privat

Dette var kraftigere en vanlig, var vi enig om, men ikke ante vi at dette ble en nasjonal katastrofe.

Vi gikk tilbake til arbeidet, og landsbyen som hadde mistet flere hus feiret bryllup hele natten så alle slapp og sove, og frykten ble danset bort. Først på ettermiddagen forsto jeg at vi var verdens senter og omfanget i Kathmandu. 

Jordskjelvet slo jo til mens arbeidet på sykehuset gikk som vanlig:

  • Åtte år gamle Krishna Bahadur lå på operasjonsbenken for en brokkoperasjon da jordskjelvet slo til. Kanskje den mest utsatte bygningen vi har, i påvente av den nye bygningen med solide operasjonssaler. Alt utstyr slang rundt, mens de som opererte tviholdt i gutten og klamret seg til operasjonsbordet.
  • På føderommet lå Laxmi, på tredje dagen etter å ha satt i gang fødselen uten å lykkes. Bare en student var sammen med henne, da ting begynte å falle ned fra hyllene rundt dem. Rett etter skjelvet gikk jeg inn å så til dem, da hadde hun fått pressrier og hodet var på vei. Det måtte et jordskjelv til for å få han ut. Derfor fikk han også navnet Bokampa Bahadur! («Jordskjelv-Ola»).

Det er akutt behov særlig for presenninger , madrasser, ulltepper. Mange steder er det også behov for mat, og for kokekar og husgeråd. Etter hvert behov for oppbygging av hus. 

Med vårt nettverk av medarbeidere i landsbyhelseprosjektet har vi gode muligheter til å bistå der det trengs mest. Normisjon har laget en egen innsamlingsaksjon til nettopp dette formålet. Arbeidet haster, folk trenger tak over hodet før selve regntiden setter inn.

Her er ødeleggelsene innen vårt distrikt i tall, så langt vi kjenner dem til nå:
Antall døde: 17
Antall familier som har mistet alt, dvs både hus og alt som var i dem: 500
Antall hus som er alvorlig skadet og ikke kan brukes: Ukjent
Antall Helseposter som er komplett ødelagt: 13 – 15
Antall skoler komplett ødelagt: 11

Støtt gjerne arbeidet for jordskjelvrammede i Nepal.
Normisjon har opprettet en kampanje som «tar imot» penger knyttet til dette.
Kampanjenummer: 7001180
Kampanjenavn: Jordskjelv i Nepal
Kontonummer: 1503.02.13537