Bekreftet: Kayla (26) drept av IS

Barack Obama bekrefter at det amerikanske gisselet Kayla Jean Mueller er død.

DØD: Bistandsarbeideren Kayla Jean Mueller har sittet i fangenskap siden august 2013. Her ser du det siste brevet hun skrev til sine nærmeste. FOTO: AFP PHOTO
DØD: Bistandsarbeideren Kayla Jean Mueller har sittet i fangenskap siden august 2013. Her ser du det siste brevet hun skrev til sine nærmeste. FOTO: AFP PHOTO

Familien opplyser at de er knust over å få beskjeden om at deres 26 år gamle datter Kayla Jean Mueller er drept.

Mueller reiste til Syria som hjelpearbeider og ble tatt til fange av IS i august 2013.

Foreldrene publiserte i dag et brev som datteren har skrevet mens hun har sittet i fangenskap hos Den islamske staten (IS) i Syria.

Les hele brevet nederst.

– Dette er en ondsinnet og avskyelig terroristorganisasjon, sier Obama om at den amerikanske hjelpearbeideren er bekreftet død.

Ifølge IS ble 26-åringen drept under et jordansk luftangrep mot Raqqa. Dette skjedde etter at det ble kjent at IS hadde brent en pilot fra Jordan levende.

Stor sorg

– Vi er knust over å meddele at vi har mottatt bekreftelse på at Kayla Jean Mueller har mistet livet. Kayla var en hjertevarm og lidenskaplig menneskevenn. Hun viet det unge livet sitt til å hjelpe dem som søkte frihet, rettferdighet og fred, skriver Mueller-familien i en uttalelse ifølge Newsweek.

Den ytterliggående islamistgruppen skal ha krevd en løsesum på 6,6 millioner dollar.

I brevet skriver 26-åringen at hun blir behandlet med respekt, men det er ikke klart om Kayla skrev dette brevet under oppsyn eller om hun fikk formulere innholdet slik hun ønsket.

Dette sto i Kaylas brev, oversatt fra engelsk:

«Alle sammen, hvis dere mottar dette brevet betyr det at jeg fortsatt er fanget, men at mine cellekamerater (fra og med 2. november 2014) har blitt løslatt. Jeg har bedt dem om å kontakte dere, og sende dere dette brevet.

Det er vanskelig å vite hva jeg skal si. Dere må vite at jeg er på en trygg plass, fullstendig uskadd og ved god helse (jeg har faktisk lagt på meg). Jeg har blitt behandlet med den ytterste respekt og godhet. Jeg ville skrive et godt gjennomtenkt brev (meg jeg visste ikke om mine cellekamerater kom til å dra de kommende dagene eller de kommende månedene, noe som gjorde at jeg fikk kort tid på meg). Jeg klarte bare å skrive ett avsnitt av gangen, fordi når jeg tenker på dere alle kommer tårene.

Hvis man skal si at jeg har lidd noe underveis er det bare fordi jeg vet hvor mye lidelse jeg har påført dere; jeg vil aldri be dere om å tilgi meg ettersom jeg ikke fortjener tilgivelse.

Jeg husker at mamma alltid sa til meg at det eneste du til slutt vil ha igjen er Gud. Jeg er nå i en tilstand hvor jeg har gitt meg selv hen til vår skaper fordi det var virkelig ingen andre...+ med Gud + med deres bønner har jeg følt at jeg har blitt holdt mykt mens jeg har vært i fritt fall.

Jeg har blitt vist at i mørke, lys + jeg har lært at selv i fengsel, kan man være fri.

Jeg er takknemlig for at jeg har innsett at det finnes noe godt i alle situasjoner, noen ganger må vi bare lete litt ekstra. Jeg ber om at dere hver eneste dag, om ikke annet, har følt en form for nærhet + har gitt dere hen til Gud + har formet et kjærlig bånd + støtte fra hverandre...

Jeg savner dere alle som om vi hadde vært tvunget til å være fra hverandre i et tiår. Jeg har hatt god tid til å tenke, til å tenke på alle tingene jeg vil gjøre med Lex, vår første familiecampingtur, det første møtet på flyplassen, jeg har hatt mange timer til å tenke på hvordan i ditt fravær jeg som 25-åring endelig har innsett plassen du har i mitt liv.

Gaven som dere alle er + personen som jeg kunne + ikke kunne vært hvis dere ikke var en del av mitt liv, min familie, min støtte. JEG VIL IKKE at forhandlingene rundt min løslatelse skal være deres plikt, ta den hvis det finnes en annen mulighet, selv om det tar mer tid.

Dette skulle aldri vært deres byrde. I har bedt disse kvinnene om å støtte dere; vær så snill å søk deres råd. Hvis dere ikke har gjort det allerede, (xxxx) kan kontakte (xxxx) som kanskje har en viss erfaring med disse menneskene. Ingen av oss kunne ha visst at dette ville ta så lang tid, men jeg vet jeg også kjemper fra min side på måter som jeg kan + at jeg har mye kampvilje igjen i meg.

Jeg knekker ikke sammen + jeg vil ikke gi opp uansett hvor lang tid det tar. Jeg skrev en sang for noen måneder siden som går slik: ‘Det som gjør meg mest vondt, er også det som får meg opp av sengen, uten deres håp vil det ikke være noe igjen...’ aka - tanken på deres smerte er kilden til min egen smerte, likeså er håpet om at vi skal sees igjen kilden til min styrke. Vær så snill å vær tålmodig, gi deres smerte til Gud. Jeg vet at dere ville ønsket at jeg skulle være sterk. Det er akkurat det jeg gjør. Ikke frykt for meg, fortsett å be slik som meg + med Gud vilje skal vi snart være sammen igjen.

Dere er mitt alt,

Kayla»