Ser du hva disse har til felles?
Vi blir glade av å se på dem.
Gjennom årene har jeg hatt fryktelig lyst på veldig mange forskjellige biler. Noen av dem har jeg kjøpt. Og jeg har også blitt eier av noen jeg ikke hadde så himla lyst på, på grunn av innbytter og andre tilfeldigheter.
Og noen ganger funnet ut at også de hadde sine positive sider. Én av dem ble jeg faktisk riktig glad i. Men mer om det siden.
Les også: Denne Granadaen faller i smak blant entusiastene
Fra barnsben av danner man seg jo noen klare meninger om hva som er gangbart, og kanskje enda mer; hva som definitivt ikke er det. På den annen side: Jo eldre jeg har blitt, jo mindre skråsikker er jeg blitt på det aller meste her i verden. Det anser jeg som sunt - og ganske normalt.
Mye kunnskap å hente
Men i en del bilmiljøer er det virkelig ikke det, har jeg etterhvert forstått.
Jeg er medlem i ganske mange merkeklubber, og har vært innom noen flere mens jeg har hatt biler som senere har vandret videre til nye garasjer. For selv om man ikke er voldsom merkeentusiast, er det fra entusiastene man lærer mest på kortest mulig tid. Og det er de som kan gi de beste rådene når noe skjer.
Og det gjør det jo hele tiden.
I merkeklubbene og sær-miljøene møter man masser av hyggelige mennesker. Folk som kan utrolig mye, har fantastisk mye godt humør å dele med seg av, og mer enn gjerne hjelper til med det de kan. Men man finner også stereotypene. Og de er det flere av enn man skulle tro i 2014.
Les også: Glenn-Tore forsvarer Alfaen sin - absolutt ingen "bruktbil fra helvete"!
Joda, amerikanere HAR kjøreegenskaper...
Siden jeg var en neve stor har jeg vært fascinert av store amerikanere. Digre 70-tallere, og helst så store som mulig. Jeg har mine favoritter, men har sans for alle - og synes det artigste med dem er at de er så totalt forskjellig fra alle andre biler fra den samme tidsepoken - og senere.
Til min siste dag vil jeg hevde at man ikke finner noe mer behagelig, eller en tilsvarende kjøreopplevelse, for den saks skyld, som i en enormt diger amerikansk luksusbil fra midt på 1970-tallet. Unødvendig stort, unødvendig kraftig, og ikke tilpasset svingete og smale veier - javel. Men uovertruffent behagelig - "kjøreegenskaper" på en annen måte enn vi vanligvis definerer dem.
Les også: Capricen kunne blitt hybel for en polsk snekker - og måtte reddes...
Både og, ikke enten eller
Selvsagt fnyser de som bare vil kjøre ting som føles som og går som en BMW M5 hele tiden. Jeg setter også pris på slike biler. Men det ene trenger ikke å utelukke det andre - i hvertfall gjør det ikke det for meg.
Ikke skjønner jeg helt behovet for å snakke ned det man ikke selv vil ha, heller.
Gjennomsnittlig levealder for en gammel amerikaner skulle vel i seg selv motbevise at de er «bare skrot». Og selv om jeg også kjører noe annet til hverdags, ser jeg poenget i at mange klarer seg med litt grøvre detaljfinish og litt høyere bensinforbruk så lenge de på den annen side får høy slitestyrke, billige deler og enkel mekanikk som «alle» kan skru på selv.
For også når det gjelder biløkonomi er totalbildet langt mer sammensatt enn av «liter per mil» alene.
Går like bra uten skinnvest
I det hele tatt er det mange bilder som er sammensatt når det gjelder bilinteresse. Jeg har for eksempel aldri orket rockabilly-musikk, og kommer aldri i livet til å eie en skinnvest eller ha lommeboka i en lenke, til tross for at jeg både bor nær svenskegrensen og har flere amerikanere i garasjen.
Dessuten ser ikke JEG noe poeng med å kjøre rundt med sørstatsflagg og cowboyhatter i bakruta, selv om de som gjør det må få lov til det. Jeg tar ikke opp temaet, men svarer ærlig når jeg blir spurt. Og da er det noen som mener jeg er «for seriøs»…
Les også: Krysset USA i digre amcars - og en knøttliten Messerschmitt
I det hele tatt er det ikke enorm takhøyde i en del av bilmiljøene her i landet. Ikke at det nødvendigvis gjør så mye - men de som har satt de skarpeste grensene for sin egen bilinteresse gjør seg selv en bjørnetjeneste. De går glipp av mange spennende impulser og morsomme overraskelser.
Penere - men merket var "feil"
Jeg har kjørt mye Mercedes, og er glad i de bilene. Men er naturlig også nysgjerrig på hva hovedkonkurrent BMW lager. En gang diskuterte jeg temaet «pene coupeer» med en annen Mercedes-entusiast, og ga uttrykk for at jeg syntes designet på SEC av 126-generasjonen flyter ut litt for mye bak - og at BMWs 6-serie av E24-generasjonen er mye penere.
– Njaaa, den er nok det. Meeen, det er jo en BMW, svarte han, og konkluderte med at det i seg selv var grunn god nok til å avfeie hele bilen.
Les også: M635 CSi - endelig er 80-tallsdrømmen blitt oppnåelig
En annen gang, i samtale med noen andre Cadillac-eiere, foreslo jeg å lage et treff for de to største amerikanske luksusmerkene. De har mye til felles, men har også hver sine særpreg. Og enda mer interessant for Cadillac-folket enn å se andres Cadillacer, som de kjenner godt til fra før, mente jeg det måtte være å kikke nærere på bilene som i sin tid konkurrerte med deres egne.
Det var det dummeste de noen gang hadde hørt. «Noe mer uinteressant enn å se på en Lincoln…?»
"Det var da enda godt"...
Forleden leste jeg en forum-tråd på nettet, der noen hadde linket til en lokalavis-sak om at en råsjelden Pontiac Trans Am hadde gått tapt i en brann. Ille, mente de fleste. «Godt det ikke var en Mercedes», sa én.
Ikke «godt det ikke var en måkevinge-SL», eller «godt det ikke var en 60-talls cabriolet». Han eller hun syntes rett og slett bare det var godt det ikke var en Mercedes som brant opp. At det denne gang gikk en sjelden, entusiast-eid Pontiac, mens all verdens masseproduserte B- og C-klasser ble spart.
For eksempel. For det er faktisk så firkantet man tenker, når det bare er ett merke som betyr noe her i verden.
Les også: Ferrari 458 - disse bilene selvantente over en lav sko
I mitt hode medfører det å være entusiastisk i forhold til noe - enten det er et band, et feriemål eller et bilmerke man liker - også en viss interesse og nysgjerrighet, i det minste, overfor andre band, feriemål eller biler.
Jeg - en Scorpio-entusiast?
En gang fikk jeg en særdeles ukurant innbyttebil, som jeg ble kvitt på en svært lønnsom måte ved å bytte den mot en 1993 eller 1994 Ford Scorpio sedan. Tilfeldigvis trengte jeg en billig bruksbil da, og dermed ble den fine, pensjonistkjørte Scorpioen i heimen litt lengre enn planlagt.
Mye lengre, faktisk, da det viste seg å være en fantastisk god bil å kjøre. Noe jeg ALDRI ville ha oppdaget hvis jeg bare skulle kjøpt biler aktivt som jeg faktisk har lyst på...
Les også: Joda, du kan finne en fin bruksbil for under 25.000 kroner
Noen mener altså at man ikke er skikkelig bilentusiast om man liker litt forskjellig. Om man, som meg, har både Lincoln og Cadillac i garasjen, er Amcar-medlem med skikkelig lyst på en åttitalls Celica Supra, og synes Volvoene var aller flottest nettopp på grunn av de digre støtfangerne i 1974, de som alle skrudde av og kastet så langt de fikk dem på 1980-tallet.
Fikk økt selvinnsikt
Hvordan min egen bilentusiasme arter seg, ble jeg mer bevisst på selv for et par uker siden:
En kveld svingte jeg inn bak en fint patinert, mørkegrønn firedørs Studebaker Lark fra rundt 1962 eller 1963 på den lokale bensinstasjonen, og smilte så bredt for meg selv at jeg faktisk la merke til det. En enkel, gammel bil som sikkert hadde opplevd over 50 år på norske veier, ivaretatt av forsiktige eiere. For ingen er vel entusiastiske nok til å importere en slik bil fra USA i dag.
Kvelden etter kom jeg ut fra Rema-butikken like ved, og tok helt automatisk en omvei på parkeringsplassen for å kikke på en ganske ny Volkswagen Polo Cross som sto der. Jeg er ingen stor fan av småbiler, men Polo Cross i oransje farge er noe av det tøffeste jeg ser. Og da jeg møtte speilbildet av meg selv i sidevinduet, så jeg at jeg smilte som en tulling igjen.
To kvelder, to HELT forskjellige biler. Og to smil. Og i min verden er måleenheten for bilentusiasme nettopp smil…
Les også: Favorittbilen fantes ikke - så han måtte bygge den selv!