Kronikk av Morten Horn, overlege ved nevrologisk avdeling Oslo universitetssykehus Ullevål og humanetiker.

I Belgia har livstidsfangen Frank van der Bleeken fått medhold i at han skal få dø ved hjelp av aktiv dødshjelp.

Saken er legeetisk oppsiktsvekkende: Ved eutanasi er et av de viktigste kriteriene at pasienten skal ha kommet med en selvstendig anmodning om hjelp til å dø – fritt og upåvirket av press utenfra. Men er det noe som kjennetegner livstidsfangen, så er det nettopp at hans handlefrihet er sterkt beskåret.

Belgiske myndigheter har fått kritikk fra Menneskerettsdomstolen i Strasbourg for å gi for dårlig behandling av innsatte med psykiske lidelser. Van der Bleeken selv har klaget over både soningsforholdene og behandlingstilbudet i fengselet.

Han har fått avslag på ønsker om psykiatrisk hjelp, tiltak som kunne gjort livet lettere å leve. I stedet får han altså tilbud om å ta sitt liv.

«Skråplanseffekten»

For oss i Norge er saken interessant, fordi den demonstrerer i praksis den «skråplanseffekten» som dødshjelpsmotstandere advarer mot, men som dødshjelpstilhengerne ofte bagatelliserer. 

Da eutanasi ble legalisert i Belgia i 2002, var det ingen som foreslo at dette skulle bli et tilbud til psykisk syke livstidsfanger. Akkurat som i norsk dødshjelpsdebatt snakket man den gang om terminalt syke med store lidelser.

Men utviklingen har altså vist at Belgia godtar dødshjelp også til helt andre pasienter, slik som Verbessem-tvillingene (de var døve og ble langsomt blinde, og ville ikke leve lenger i isolasjon) og Nathan Verhelst (transepersonen som fikk eutanasi pga. at han opplevde livet som uutholdelig, etter at en kjønnsskifteoperasjon fortsatt ikke ga ham en akseptabel kjønnsidentitet), og nå van der Bleekens tilfelle.

Legen Distelmans utvider grensene

Det spesielle er at alle disse tre sakene – oppsiktsvekkende fordi pasientene har vært så fjernt fra det «klassiske» bildet av en terminal pasient med stor fysisk lidelse, som mange ser for seg at bør kunne få dødshjelp – har vært drevet fram av legen Wim Distelmans

Han kan ikke avskrives som en «urokråke» i belgisk dødshjelpsdebatt – nei, han leder selve den sentrale kommisjonen som overvåker dødshjelpspraksisen i Belgia. Det er altså selve sjefsbukken som vokter havresekken – og som bidrar til å utvide grensene for når eutanasi skal være akseptabelt.

Loven ikke tydelig nok

For norsk dødshjelpsdebatt er det særlig to viktige poenger:

Den belgiske eutanasiloven er – tydeligvis – ikke tydelig nok, avgrenser ikke nok, til å forhindre eutanasitilfeller slik som van der Bleeken og disse andre sakene. Hvis vi skal legalisere aktiv dødshjelp i Norge – hvordan skal vi klare å lage en lov som avgrenser dødshjelp på en klarere måte, men som samtidig sikrer at de som virkelig trenger det får hjelp til å dø?

Den velkjente «Oregonmodellen» nekter dødshjelp til de aller svakeste: De som ikke kan gjennomføre selvmordet ved egen hjelp, men som trenger en dødelig injeksjon fra legen (eutanasi). Og den nekter dødshjelp til de som ikke kan regne med en snarlig død, men som er låst fast i en permanent eller langsomt framskridende hjelpeløshet. 

Man skal ha maksimum seks måneders forventet levetid, noe som ekskluderer pasienter med f.eks. nevrologiske lidelser som er totalt pleietrengende, og som må regne med å være slik i mange år og tiår framover.

Hvor skal grensen gå?

Sakene fra Belgia viser hva som kan skje dersom en norsk dødshjelpslov ikke klart og tydelig avgrenser når aktiv dødshjelp skal være tillatt eller forbudt. Det er derfor norske leger, om og om igjen, har spurt: Hvor skal grensen gå?

Da Belgia vedtok sin eutanasilov i 2002 ville trolig de folkevalgte blitt opprørt, dersom noen påsto at de ville innføre eutanasi som opsjon for fysisk friske livstidsfanger. Det ville blitt avfeid som svartmaling og stråmannsargumentasjon.

Men nå står de der likevel – dette har blitt realiteten. Belgierne har også utvidet eutanasiloven til å gjelde barn, uansett alder. Det interessante er: Dette vekker ikke så stor motstand i Belgia – i dag.

Legen Distelmans får fortsette sin praksis – en sentral posisjon i reguleringen av dødshjelp i Belgia. Tolv år med eutanasilov har satt sitt preg på belgierne – deres etiske grenser har blitt flyttet. De har, som folk, gjennomgått en verdiglidning. 

Burde norske fanger få tilbud?

Hvordan skal vi i Norge, dersom vi legaliserer aktiv dødshjelp, hindre at vi gjennomgår den samme glidningen? Hva vil det gjøre med oss, som samfunn, dersom vi godtar at leger begynner å ta livet av sine pasienter? 

Det er ingen automatikk i at det vil gå i Norge som i Belgia. Men dersom vi skal gjøre som Belgia, legalisere aktiv dødshjelp – da trengs det i det minste en diskusjon rundt dette:

Hvordan skal vi hindre at vi blir som dem? Eller er det i grunnen greit, om vi følger i deres fotspor? 

Burde norske «livstidsfanger» få tilbud om å ta sitt liv, med legens hjelp?