Aston Martin Lagonda: Dette er billig ekstrem-luksus – hvis du tør...
Få biler gir deg mer oppmerksomhet – og et styggere ordforråd.
Britisk bilproduksjon fra 1970-tallet er ikke bare en sammenhengende historie om streiker, dårlig arbeidsmoral og enda dårligere tekniske løsninger. Det er også en historie om usvikelig tro på egen fortreffelighet og store ambisjoner– uavhengig av hva reklamasjonsmengden skulle tilsi.
Ambisjoner helt utenfor all mulig logikk, i enkelte tilfeller. Ikke minst når de skulle lage luksusbiler.
Les også: Drømte om DB4 - laget den selv med 3D-printer!
En av de mest spesielle ytterlighetene har vi vært inne på ved noen anledninger her på Broom. Det handler om da Aston Martin skulle lage luksusbil med fire dører, futuristisk design og høyteknologiske løsninger. Nå skulle de virkelig sette rekorder. Og det gjorde de – på flere måter enn de nok hadde ønsket...
Siktet (altfor) langt inn i fremtiden
Nykomlingen som skulle redde den gamle sportsbilprodusenten fra den sikre undergang, fikk det ærerike navnet Lagonda, som så vidt hadde vært tatt i bruk på en flopp av en firedørsbil i 1973. Da ikke tradisjonelt AM-design funket med fire dører, lot man alle hemninger fare:
Serie II, som du ser på disse bildene, ble en helt ny bil. Designet kunne se ut til å ha startet som en skalamodell skåret ut av en 2”x6” plankebit på ti minutter, men var i rettferdighetens navn svært riktig i tiden – om enn så ekstrem at den nesten ble en karikatur av den samtidige designmoten.
Men bilen skulle skille seg ut fra alt annet på veien, og det gjorde den. Selv i dag ser den tidløs ut, og enten elsker man den eller hater den.
Les også: DB7 - her er en Aston Martin som faktisk er blitt "billig"
Et design som engasjerte
Mange elsket den da de fikk se den første gang i oktober 1976, og både briter, amerikanere og andre med romslige lommebøker og sans for legendarisk luksus og sportslighet satte seg på venteliste. Der ble de stående en stund – ifølge enkelte kilder fikk ikke de første kundene bilene sine før tre år etter, da Aston Martin endelig følte at de hadde fått luket vekk nok feil og problemer til at de våget å slippe bilene ut på markedet.
Trolig hadde mange av de som ventet gitt opp, og klokelig satset på noe mer normalt og gjennomarbeidet i mellomtiden. For da bilene endelig begynte å komme ut til kundene, ble det raskt klart at det var mye å gå på før kvaliteten var i nærheten av det man måtte kunne kreve av en bil som kostet nesten det samme som en Rolls-Royce. Kvalitetsproblemene skal blant annet være årsak til at leveransene til USA ikke kom i gang før i 1982.
Har stått rolig i ti år
Bilen på bildene er en USA-utgave, som daterer seg til 1983. Biler som dette dukker uhyre sjelden opp. Luksus-dråget står i Canton, Ohio.
Og JA, her er det utfordringer. Er du tøff nok, venter dog en sjelden tilfredsstillelse i å kjøre noe som svært få andre noen gang har kjørt. Og prisen for dette eventyret ble ikke avskrekkende. Den endte nemlig på 15.000 dollar, eller rundt 92.000 kroner.
Her kan du se auksjonen på ebay.com
Det du får, er altså en tilsynelatende komplett bil med diverse ”issues”: Noen av dem krever bare en real arbeidsinnsats, andre krever store mengder hell og lykke.
Krever jobb, hell og lykke
I førstnevnte kategori er den tekniske tilstanden: Bilen skal ha stått på et verksted i ti år, hvorav de ni første innendørs, opprinnelig på grunn av en ødelagt bensinpumpe. Familietrøbbel gjorde at den ble stående der – og man kan bare gjette om det var bilen som var årsak i familieproblemene, også.
For lagringen har ikke gjort den bedre. Karosseriet trenger ny lakk, og sikkert litt småfiks ellers, også. Interiøret ser helt og komplett ut, men det trenger i det minste en omfattende rens. Og så var det den 5,3 liter store V8en under det flate panseret: Den har faktisk blitt så neglisjert at den sitter fast!
Les også: Rapide tok over arven etter Lagonda - 20 år etter
Fikser man dette, er det ganske sikkert noen ekstra spennende utfordringer i vente – og det er her du må påkalle alle gode makter: Det nevnes ikke i annonsen, men vi tror det er trygt å anta at elektronikken i bilen, og da særlig instrumentene, vil trenge hjelp. De var etter hva vi vet bilhistoriens første med både LCD-teknologi OG touch-kontroller, og sørget nok for å gi gråstenk i håret også på de få eierne som ikke var voksne nok til å ha fått det fra før.
Den ”verste” – og morsomste – utgaven
Hvordan du skal få de høyteknologiske, digitale instrumentene til å virke, hvis de ikke som ved et under faktisk gjør det, er det nok ikke veldig mange som kan fortelle deg. Det var nemlig ikke mange som klarte å få skikk på dem da de var nye, engang – så store problemer voldet dette at man droppet hele fremtids-eksperimentet da den oppgraderte Serie III kom i 1986.
Bilene er sjeldne som hønsetenner, kun 645 stykker ble bygget mellom 1979 og 1990.
Serie II ble bygget lengst og i ”størst” antall med 465 biler – det er altså den med mest futuristisk og krevende elektronikk, men nettopp det gjør den vel også til det største eventyret å eie.
På godt og vondt, tør vi anta. Vi ønsker den nye eieren lykke til!
Les også: Ferrari Pinin - konseptbilen som ble kjørbar 30 år senere