Afghanistan, Pakistan, Bhutan, Angola, Eritrea, Sudan, Congo Brazzaville, Hviterussland, Tadjikistan og Libya. Ikke akkurat typiske pakkereisemål for nordmenn. Men Gunnar Garfors (37) har vært der. For ti år siden satte han seg som mål å besøke alle verdens 198 land. I mai avslutter han samlingen.

I God Morgen Norge torsdag forteller han mer om sin utrolige reise.

LES OGSÅ: TV 2-reporterens verste reise: – Tok et halvt år å bli normal igjen

ØYHOPPING: Gunnar besøker øygruppa St. Kitts and Nevis i Nord-Amerika. (Foto: Garfors.com)

– You are a crazy man

Etter at tv2.no skrev om Gunnar Garfors sitt rekordforsøk har det haglet inn med mailer fra lesere som ikke tror på hans historie. De kan ikke fatte hvordan han har 1) greid å besøke så mange land så raskt, og 2) skaffet seg innpass til verdens farligste og mest uveisomme utposter.

Tv2.no har bedt 37-åringen redegjøre for dette, som i seg selv er en svært underholdende fortelling:

– Å skaffe seg innreise til Somalia er ikke lett. Jeg reiste til Somalilands ambassade i London og fikk visum på dagen, men ikke uten først å ha blitt grillet av de to som jobbet på det vindusløse kontoret i en av de mindre attraktive bydelene i London.

Why do you want to travel to Somaliland?

– I am a tourist, I want to see the country for myself.

– Are you not scared? Have you not heard about the pirates?

– I am sure I will be fine.

– You are a crazy man.

LES OGSÅ: Hit bør du ikke dra på ferie!

Slik var Gunnars samtale med de to på ambassaden. Så skrev de under på visumet, og limte det inn i passet. Sjefen for kontoret ristet på hodet før han ga passet til nordmannen.

– Do you want to die?

– I will be fine, no worries.

– Good luck, mister. We cross our fingers!

– Det spørs om de får veldig mange turister dit, sier Gunnar Garfors til tv2.no.

LES OGSÅ: Unike lydopptak fra Algerie: «Skyt på dem! Skyt på dem!»

Saken fortsetter under bildet

TONGA: Når man besøker eksotiske strender, som her på Tonga i Oceania, må man stå på hendene av glede. Gunnar Garfors (37) har snart besøkt alle 198 land i verden. I mai avslutter han samlingen med storstilt fering på Kapp Verde. (Foto: Garfors.com)

«Hellow! Visa denied»

Det lar seg trolig gjøre å få turistvisum til Afghanistan fra enkelte ambassader, men ikke ved ambassaden i Oslo. Men Garfors skaffet seg pressekort, og da fikk han visum. Vi legger til at 37-åringen er daglig leder i Norges Mobil-TV og ansatt i NRK.

– For Pakistan gjaldt det samme. Pressekort er nødvendig for å få visum, forteller han.

Bhutan krever at reisen blir arrangert gjennom et lokalt reisebyrå for å få visum. Hele turen må betales på forhånd til en bhutansk konto. Litt kronglete, men ikke vanskelig.

Angola er vanskelige å ha med å gjøre, synes Garfors.

– Nettsidene til ambassaden i Stockholm er utdaterte. Jeg sendte det de bad om, men det gjaldt jo ikke lenger. Til slutt reiste jeg uten visum, men jeg klarte å snakke meg gjennom på flyplassen i Luanda, sier han til tv2.no.

Eritrea nektet først å gi Garfors visum. De returnerte passene til to kompiser og ham selv uten annen forklaring enn en post it-lapp der det sto: «Hellow! Visa denied.» Ingen forklaring. Garfors søkte alene ni måneder senere. Da med følgebrev der han skrev litt om hvorfor han ville inn i landet.

– Sudans ambassade i Oslo var vanskelige. De nektet å utstede visum, men viste til et reisebyrå. Reisebyrået svarte aldri på telefon. Jeg prøvde på nytt ved ambassaden i Juba i Sør-Sudan, men de hadde ikke visum. Igjen ble det å snakke meg inn ved grensa på flyplassen i Khartoum. Det tok litt tid, men gikk greit etter litt om og men. Sikkert OK å ha tatt kurset «påvirkningsledelse» ved BI, humrer globetrotteren.

Hadde jeg ikke hatt to pass hadde dette prosjektet tatt mye lengre tid

Gadaffi fortsatt i live

Når det gjeld småstater i Stillehavet, så er de enkle å få innreise til, forteller Garfors. Bare Kiribati, Nauru og Marshalløyene krever visum.

– Jeg reiste ens ærend til Palestina for noen uker siden bare for å forsikre meg om at jeg virkelig hadde vært der. Jeg er helt sikker på at jeg var i Betlehem for 15 år siden, men ekskjæresten min nektet. Jeg ville ikke ha noen løse tråder som kverulanter kunne bruke, flirer han.

LES OGSÅ: Slik forbereder Nord-Korea seg på krig

For Congo Brazzaville måtte han sende passet sitt til ambassaden i Sør-Afrika. Ikke spesielt vanskelig i og med at han har to pass.

– Jeg har duplikatpass, da det ene vanligvis er på en ambassade for å få visum mens jeg reiser med det andre. Hadde jeg ikke hatt to pass hadde dette prosjektet tatt mye lengre tid!

Hviterussland er ikke vanskelig lenger, nå får man visum på flyplassen i Minsk. Da Garfors reiste dit for noen år siden trengte man visum på forhånd. Et feil kryss på visumsøknaden gjorde at alt kom i retur, så han måtte sende alt på nytt. Det gikk heldigvis bra med en dags margin.

– Vi rakk ikke å få visum på forhånd til Tadjikistan, men vi fikk det på grensa fra Usbekistan etter litt fram og tilbake.

Garfors var i Libya da Gadaffi fremdeles var i live, under opprøret der. Opprørerne kontrollerte grensa til Egypt, og han kom inn med pressekort.

– De var veldig positive til å få inn journalister som kunne fortelle deres side av historien og få den ut.

– There are no hotels here. Goodbye!

– Jeg gikk over grensa fra Djibouti inn i Somaliland. Der får jeg haik til den nærmeste byen, Saylac. Han jeg fikk haik med kjørte som en villmann med Land Cruiseren sin gjennom ørkenen. Det var ingen veier, og sanden sto bak oss. Brått kom det en annen firehjulstrekker og kjørte opp på siden. Kappkjøring! Den andre klarte å komme forbi, og vi så ingenting på grunn av sanden som føk fra den andre bilen, forteller Garfors.

You are not allowed to walk around here. Come with me

Han ser knapt panseret foran seg, men føreren sakker ikke ned. De ligger i over 100 km/t i ørkenen. Den andre bilen kjører fra dem, så etter hvert får de sikten tilbake.

– Doningen hadde selvsagt ingen bilbelter, men det gikk bra. Vel fremme i skumringen slapp han meg ut. Jeg hadde søkt litt på nettet og lest at det var noen hoteller der og muligheter for dykking. Jeg spør ham hvor nærmeste hotell ligger.

– There are no hotels here. Goodbye!

LES OGSÅ: TV 2-reportar på direkten: – No trur eg at eg skal gå i dekning. Det vert skoten opp rakettar her

Rundt 10.000 innbyggere i Somaliland bodde i skur. Garfors oppdager at det ganske riktig ikke finnes noe hotell der. Han blir plutselig stoppet av en lokal kar mellom noen skur.

– What are you doing here?

– I am looking for a hotell.

– You are not allowed to walk around here. Come with me.

Han viser nordmannen inn i ett av skurene. Der sitter det fire gamle menn på bakken. Mannen som tok ham med sier noe på et uforståelig språk. Den eldste i skuret spør:

– What are you doing here?

– I am looking for a hotell. Do you know of any hotels here?

– There are no hotels here! Have you broken the rules?

– Ehe – I don't think so. What rules?

Do you have a visa?

– Yes, here you go.

Tilbød seg å sove på stranda

De studerer visumet. Og virker nesten skuffet over at Garfors har det.

Han blir tatt med videre til hus nummer to. Samme historien gjentar seg.

– What are you doing here?

– I am looking for a hotell. Do you know of any hotels?

– There are no hotels here!

I det siste huset sitter det to personer på gulvet. Ordføreren og viseordføreren, viser det seg. Og dette var det nærmeste en kommer hus i byen. Gulv og greier, men ingen vinduer.

– What are you doing here? spør ordføreren som sitter på gulvet, tygger khat og ser på tv.

– I am looking for a hotell. Do you know of any hotels here?

– There are no hotels here! So, where are you going to sleep tonight?

– I dunno. I guess I'll just go down to the beach and sleep there, svarer Garfors.

Hissig fyr med kniv

Ordføreren diskuterer med viseordføreren. Sistnevnte er tydeligvis ikke veldig imponert.

– You can sleep in my house.

– Oh, that is very kind of you. Thank you so much!

Garfors har fått gjesterommet til viseordføreren som dermed må sove i stua. Ikke populært.

– Dagen etter får jeg omvisning i byen av en journaliststudent og får se havna som er viktig for khatsmugling fra Jemen, sykehuset, skolen og noen «restauranter». Geitekjøtt til frokost. Brått kommer det en politibil. Det er livvaktene til guvernøren i området. Han insisterer på å betale frokosten min. Vi har en hyggelig prat. Jeg får etter hvert ordnet meg skyss tilbake til Djibouti-grensa. En jeg snakket med på en kafé ordner opp, og jeg får sitte foran i Land Cruiseren, forteller den reiseglade til tv2.no.

Som alltid i Afrika kjører ingen før bilen er helt fylt opp. Nummer tre som kommer åpner døren, tar tak i kragen til nordmannen og skal dra ham ut. Han som har ordnet skyss, blir forbanna og det blir knuffing mellom de to.

– Jeg er gjest, og skal sitte foran. «Kompisen» min vinner og slenger døra igjen. Den andre, som har kniv i beltet, ender opp med å sitte rett bak.

– Herlig, jeg kunne godt ha sete bak, kjenner meg mindre enn trygg med han aggressive rett bak meg, men vi kommer til grensa, og jeg spaserer ut av landet. Grensevakta kjenner meg igjen.

– Are you leaving already?

Vi kan legge til at Gunnar Garfors aldri har blitt ranet eller frastjålet noe av betydning.

– Jeg har vel rett og slett vært heldig!