Hun skriver ikke mye om ham, men kjæresten Tias sto last og brast ved Kristines side da livet hennes var et helvete.

– Det er vanskelig å oppsummere hans betydning uten å bli klissete, sier Kristine (27). Han var en kontinuerlig støtte for meg, men også en motivasjonsfaktor for å bli bedre. Jeg visste at han ikke ville holde ut i lengden, forteller hun til God morgen Norge.

Ti år med sult og selvforakt

I boka «Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?» forteller Kristine Getz om ti år med sult, selvforakt, skamfølelse og om selvmordsforsøket som ble avverget av kjæresten Tias. Hele tiden var Tias der, så når boka som beskriver denne tiden nå lanseres, synes Kristine at det er greit at kjæresten slipper oppmerksomhet.

getz_web_small
– Han har gått gjennom nok med meg og min sykdom. For oss som par er denne perioden fortid, og vi har gått videre Jeg vil ikke at han skal måtte rippe opp i det og gjenoppleve alt, forklarer hun.

Mammaen dro

Da Kristine var 18 år gikk familien hennes og livet slik hun kjente det i oppløsning. Moren dro fra familiehjemmet og bosatte seg i Hellas. Dette sammenfalt med en rekke andre negative hendelser i livet hennes, og dermed begynte hun et løp med å ta ansvar, være «flink pike» og kontrollere følelser av sinne, svik og skam.

Når følelsene etter hvert ble større enn henne selv, tydde hun til metoder som ga henne en følelse av lettelse og kontroll. Hun spiste, kastet opp og sultet seg selv etter hvert. Selvforakten og skammen vokste, og kulminerte i selvmordsforsøk og innleggelse.

– Jeg følte ikke at jeg bidro positivt lenger, at jeg var en løgn at jeg lurte alle til å tro at jeg var bedre enn den jeg var, minnes hun.

Selv om selvmorsdforsøket på mange måter markerte et bunnpunkt, opplevde hun følelsen av selvforakt og skam som enda sterkere noen år senere.

– Da jeg avsluttet den tredje utdannelsen min uten å fullføre, følte jeg meg så skamfull over at jeg ikke hadde fått til noe i livet at det nesten ikke var til å holde ut.

Les også: «Sinnablogger» Myhre: – Spiseforstyrrelse er en lidelse, ikke en livsstil

Bloggen ble vendepunktet

Vendepunktet kom gjennom skrivingen. Hun begynte å dele sine erfaringer med andre.

– Det var som om et lys gikk opp for meg. Jeg skjønte at jeg ikke var alene, og fikk for første gang kontakt med andre som hadde spiseforstyrrelser og som hadde klart å bli bedre.

I tillegg fikk hun forklart sine nærmeste en hel del av det hun ikke hadde klart å snakke med dem om.

– De rundt meg fikk en bredere forståelse av det jeg opplevde og vi kom hverandre nærmere, forteller hun.

Les Kristines blogg her

– Ønsket bok

Psykiater og ekspert på spiseforstyrrelser, Finn Skårderud, har skrevet etterordet i boka, som han mener er en svært viktig bok.

–Dette er en slik bok jeg lenge har ønsket, sier han.

– Den viser hvor dypt man kan være fanget, og at man likevel kan komme ut av det.

Han ble først oppmerksom på Kristines historie da hun begynte å blogge om sykdommen sommeren 2010. Bloggen og skrivingen var et viktig bidrag til hennes egen leging, og Skårderud mener hennes åpenhet også kan hjelpe andre.

– Boken fører oss på innsiden av noe som på utsiden kan fremstå som underlig, skriver han i etterordet. Han mener at spiseforstyrrelser ofte mystifiseres og at da risikerer vi å mystifisere noe som et stykke på vei faktisk kan forstås.

– Boken gir et rikt og nyansert bilde av et fenomen, og den viser hvilken betydning andre mennesker kan ha for ens liv. For dette er jo også en kjærlighetshistorie, sier Skårderud.

Les også: – Jeg kan ikke være naiv og tro jeg er helt frisk

Flyttet til USA

Nå har Kristine og Tias startet et nytt kapittel i livet. De har flyttet til Denver i USA, hvor Tias har fått jobb som barnelege og Kristine skal fortsette skrivingen.

Kristine føler i dag at hun kan kalle seg frisk, selv om hun tar høyde for at det er sider hun må fortsette å jobbe med.

– De fleste har vel sine svake punkt., men jeg føler at dette har blitt en ny start. Jeg føler meg sterk og kapabel og positiv til fremtiden. Jeg identifiserer meg ikke lenger med hva jeg får til og det er et godt grunnlag for å leve normalt, smiler hun.

Kristine stilte til nettreff. Les svarene under: