Jeg skal innrømme det med en gang; jeg er ikke den som hyppigst setter meg ned med heklenål, symaskin eller perlebroderi. Riktignok har jeg sydd meg noen egne plagg opp gjennom årene, og jeg stopper en og annen sokk. Men det er ikke en fritidsaktivitet jeg bruker mye tid og energi på. Flaut for en motejournalist sier du? Ja, litt. Derfor har jeg gått til anskaffelse av en feiende flott Husqvarna symaskin som bare venter på at jeg skal ha noen timer til overs i en hektisk hverdag. Noen timer til å sy om en kjole, eller gjøre en utidsmessig bluse trendy og kul.

Men det lar vente på seg. For i butikkene skriker splitter nye, moderne og rimelige plagg til meg. Og ikke nok med at de knapt koster mer enn klærne gjorde i min barndom på 1980-tallet. De krever heller ingen håndverksmessig innsats for å tas i bruk. For en tusenlapp kan jeg gå inn i en av landets mange kjedebutikker å sikre meg et komplett selskapsantrekk. Cash & Carry! Dra bankkortet, og en halvtime etterpå kan du stille som mer eller mindre velkledd bryllupsgjest. Eller ring «bunadsekspressen» og få en hurtigbunad på postordre fra Kina. Det koster mindre enn halvparten når det gjelder både

ARTIKKELFORFATTER: Kjersti Skar Staarvik er journalist og moteekspert. Hun har bakgrunn fra blant annet KK.no og HENNE.no og har mastergrad i journalistikk fra Universitetet i Oslo, og har også studert kunsthistorie og kulturminnevern.
ventetid og penger enn om du går til bunadsekspertene på Almankås i Bø i Telemark. Og der er vi kanskje ved et tankekors; er det inntoget av masseproduserte billigklær fra Asia som setter nådestøtet for synet både på og opprettholdelsen av kunnskapene om håndarbeid og håndverkstradisjoner?

LES OGSÅ: Hvorfor er klesskapet mitt så fullt?

Jeg besøkte nylig utstillingen «Glansen vid hjärtat - glöden i rummet» på von Echstedtska gården i Värmland i Sverige. Den norske kleskunstneren Ove Harder Finseth, kjent for blant annet å ha designet brudekjolen til Kronprinsesse Mette-Marit, stiller i sommer ut 12 egensydde korsetter som alle er rikt dekorert med broderi, applikasjoner og snirklende roulurer. En gjennomgående sans for godt håndverk og respekt for designerprofesjonen preger de små plaggene som på hver sin måte

KAN SIN SØM: Kleskunstner Ove Harder Finseth stiller ut korsetter med broderi, applikasjoner og roulurer på von Echstedtska gården i Värmland i Sverige. (Foto: Kjersti Skar Staarvik)
både bygger opp under og utfordrer veggmaleriene på 1700-tallsgården. At det fortsatt finnes designere, ja endog mannlige sådan, som vet hva roulurer og nuppereller er, det er oppmuntrende. Sammen med designerkollegaer som Gunnar Fon og Arne & Carlos viser Finseth at klær fortsatt kan være kunst. Men så koster korsettene like mye som en beltestakk fra Øst-Telemark. For dette er jo haute couture og timelisten kan ikke sammenlignes med arbeidstiden bak et hvilket som helst moteplagg.

Korsetter i seg selv har ikke en bare stolt plass i vår motehistorie; de minner oss også om en symbolsk og fysisk tvangstrøye som mange kvinner befant seg i ved forrige århundreskifte. Den symbolske fører tankene hen på en annen tvangstrøye vi fort kan gjenfinne oss i; Det er en ubehagelig erkjennelse av at vi ikke lenger fikser og syr om en kjole som mangler to knapper og er litt trang i halsen, men heller plasserer den bakerst i skapet og enda lenger bak i samvittigheten. For den var jo så billig.

Det er en ubehagelig erkjennelse av at vi ikke lenger fikser og syr om en kjole som mangler to knapper og er litt trang i halsen, men heller plasserer den bakerst i skapet og enda lenger bak i samvittigheten.

Og en ny koster enda mindre. Dermed «trenger» jeg heller ikke å huske forskjellen på attersting og tråklesting. Når denne delen av kulturlivet blir satt ut på anbud, når markedskreftenes økte makt spiller sammen med hver enkeltpersons ønske om at alt fra skoletter til bunader helst skal koste det samme som det gjorde for tyve eller tredve år siden, og når klær reduseres til en ren forbruksvare, da mister vi imidlertid mer enn evnene til å skape noe selv; klærne blir også i mindre grad sett på som håndverk eller kunstuttrykk.

I mitt mastergradsarbeid (2007) – En undersøkelse om norske kvinnemagasiners moteskribenter og motestoff – antydet undersøkelsene at om vi ser på motestoffet i tre ulike kvinneblader, så er over halvparten forbrukerrettet og handler om konsumpsjon i en eller annen form. Til sammenligning utgjorde feature- og kommentarstoff om mote bare 16 prosent. Vi oppfordres altså til å shoppe i langt større grad enn til å reflektere og lære oss noe om klærne og deres plass i kulturliv og samfunn. Av skribentene som forfatter stoffet; moteekspertene med utdanning innenfor både journalistikk, kunst- og stilhistorie, tekstilfag og styling, vil ingen av dem i spørreundersøkelsen betegne moteklær som kunst. 73 prosent mener at klær er en blanding av kunst og forbruksvarer, og flere utdyper at de mener designerklær er kunst, men at plagg fra kjedebutikker ikke er det.

På den måten fjerner moten seg fra kunstbegrepet, men beholder samtidig sin plass i postmodernismen; der alt er lov fordi ingenting lenger betyr noe. Men på grunn av dette er kanskje både postmodernismen og moten en trussel mot det estetiske i kunsten. For anerkjennelsen knyttes mer til et navn, en logo, en kjendis eller designer, enn til produktets egenart. Det er gjerne kjendisen/posøren som gir mote- eller kunstuttrykket mening og innhold, og dermed snakker vi ikke lenger om egenverdi. Plasser et askebeger med en sigarettsneip midt på gulvet i et galleri, og det er kunst hvis Kunstneren med stor K har plassert det der. Plasser et askebeger med en sigarettsneip midt på gulvet i et galleri, og det er kunst hvis Kunstneren med stor K har plassert det der. Om vaskehjelpen i samme galleri hadde glemt det igjen, ville nok få tenkt det samme. Er det keiserens nye klær? Tja. En reproduksjon med klovnemotiv anerkjennes idag av mange som kunst, selv om den er masseprodusert, nettopp på grunnlag av hvem som står bak. På samme måte går moteløvene mann av huse for å sikre seg kjedebutikkenes plagg fra designsamarbeider med velkjente motehus. Men er kjolen finere fordi den har et kjent navn i nakken? Har den bedre kvalitet enn plaggene på hengeren ved siden av? For ikke å konkludere for bastant kan vi si at det også har foregått en demokratiseringsprosess. For de som kjøper klovnebildet er kanskje folk som ellers ikke ville hatt noe på veggen i det hele tatt? Og designersamarbeider som Versace for H&M, Missoni for Lindex eller Vanessa Bruno for La Redoute gir designinteresserte med slank lommebok en mulighet til å skaffe seg plagg de kanskje vil sette like stor pris på som «ekte» designerplagg?

Vi jager litt for ofte etter å finne det billigste, som ikke nødvendigvis er ekte vare, uttalte Fylkeskultursjef i Telemark, Geir Berge Nordtveit, til NRK Telemark tidligere i vår. Han mener det økte markedet for bunader viser at vi føler et behov for å søke i våre røtter og vår kulturarv, og at de indikerer et ønske om ting som er varige, vakre og helnorske. Men så kommer altså pengespørsmålet i veien. Når «alle» skal ha råd til bunad, må den nødvendigvis produseres på samlebånd i Kina. Men hva skjer når økende levestandard i Asia på et tidspunkt i fremtiden gjør at syerskene krever det samme som en gjengs, norsk industriarbeider? Da kan kunnskapen om håndverkstradisjonene allerede være utdødd. La oss håper at flere enn Ove Harder Finseth og et lite knippe andre kleskunstnere ser verdien av å holde det i hevd. Så skal jeg love å børste støvet av Husqvarnan min.

Utstillingen «Glansen vid hjärtat - glöden i rummet» på von Echstedtska gården i Värmland i Sverige står til 26. august.