Min franske venninne «C.» er en av de få jeg kjenner som nesten ikke eier noen ting. Sist jeg kom for å bo hos henne i den lille loftsleiligheten i Paris, utbrøt hun at størrelsen på kofferten min kunne rommet nesten alle hennes eiendeler. Dette fikk meg til å fundere litt; hvorfor drar vi rundt på så mange ting? «Du kan ingenting ta med dig dit du går» heter det i Cornelis Vreeswijks vise. Og sant er det. Likevel er vi gjerne samlere gjennom hele livet.

Bestemor pakket omhyggelig inn igjen gaver hun fikk til jul i silkepapir og plastikkposer. For hun syntes hun måtte spare dem til senere. Pappa lot sine nyinnkjøpte tøfler ligge i skoesken – ubrukte i flere år. De måtte spares. Likeledes sparer jeg på sølvtøyet. Bruker det bare til jul og kanskje en og annen bursdag med rundt tall. For det må jo spares. Til pent. Til senere.

Også ligger det der da. Etter at bestemor gikk bort lå nye og ubrukte klær og smykker pent innpakket i skuffen på kammerset. Bestemor hadde reist videre, men tingene lå der som et minne om noe som aldri ble.

Kanskje er det slik at rasjonserings- og sparefilosofien fra krigens dager nedarves helt ned til min generasjon? «Du har ikke ryddet hvis du ikke savner noe», sa en bekjent til meg en gang. Jeg kan ikke huske at den følelsen har trengt seg på i betydelig grad.

Affeksjonsverdien overgår plassbehovet. For den gamle kjolen er jo etter mormor.

«C.» har et helt annet forhold til ting. Når hun flytter vil hun ta minst mulig av det gamle med seg. For hun starter jo på nytt, som hun sier. En ny fase i livet fordrer blanke ark.

Vi nordmenn kaster også søppelsekk på søppelsekk når vi flytter. Men essensen vil vi beholde. På mange måter er vi mer opptatte av å gjenskape det vi har hatt enn å skape noe nytt. De samme bildene henges ved siden av hverandre på veggen. Og lampen henges over det samme konsollbordet.

ARTIKKELFORFATTER: Kjersti Skar Staarvik er journalist og moteekspert. Hun har bakgrunn fra blant annet KK.no og HENNE.no og har mastergrad i journalistikk fra Universitetet i Oslo

Hvorfor er vi så redde for å bruke ting, og bruke dem opp? Selv gamle, skjøre plagg som for lengst er modne for søppelkassen lar jeg henge i skapet. Affeksjonsverdien overgår plassbehovet. For den gamle kjolen er jo etter mormor. Den lukter fortsatt av henne. Jeg ser henne for meg der hun snurret rundt foran speilet og gjepte til seg selv før hun lo. Og der er mammas gamle hippiesko med tresåle, tykt lær og nagler. Og T-skjorta jeg hadde på meg under Metallica-konserten på Roskildefestivalen i 1999. Klesskapet mitt er på mange måter en arkivering av minner jeg er redd for å miste.

Kanskje har jeg en tro på at mine forfedres sjel bor i ting jeg arver, og at erindringen om gode opplevelser i fortiden bare kan beholdes ved at jeg ikoniserer gjenstandene jeg assosierer ved dem?

Det eneste jeg lar forsvinne bakover i hukommelsen er hendelsene jeg har foreviget på fotografier. Til gjengjeld tar jeg bilder av nesten alt i frykt for å glemme det.

Så hva er alternativene? Å godta at minner blekner, og håpe at de likevel finnes der inne et sted? Eller desperat ta bilde av, eller ta vare på alt man ønsker å beholde i erindringen? Spørsmålet er vel snarere hvorfor vi er så redd for å miste. Kanskje fordi identiteten er så svak at bildet av den er det eneste som holder den på plass? Er tilværelsen så pulverisert at tingene og bildene vi omgir oss med; bildet vi skaper av oss selv og vårt liv, er det som faktisk er bærebjelkene i en ellers fragmentert eksistens? Ikke vet jeg. Men jeg erkjenner at jeg slapper av når jeg går over dørstokken hos «C.» Følelsen av å slippe indre kaos skapt av uoversiktelige ytre omgivelser er befriende.