Excalibur Phaeton: Blodharry eller stilig - hva mener du?
Denne bilen har "alle" en mening om - til salgs i Bodø.
Leter du etter en morsom sommerbil, men orker ikke tanken på å ende opp med akkurat det samme som alle andre? Slapp av - de unike alternativene finnes, også i Norge. Broom har tatt utfordringen:
Som vi flere ganger har vært inne på her på Broom; det finnes alltid noen som vil ha noe helt ekstremt å kjøre med (og vise seg frem i). Og svært mange av disse er amerikanere. Det skaper et visst marked der borte.
Noe av det mest ekstreme i så måte er bilen vi her viser – og dette er også selve bjellesauen i det som etter hvert ble en liten ”flokk” av såkalte neo-klassiske biler, med førkrigsutseende og moderne teknikk under skallet.
Selv mange amerikanere mente dette ble vulgært. De som kjøpte bilene var trolig helt enige, men elsket reaksjonene fra omgivelsene i tillegg til den unike kjøreopplevelsen de ga.
Mercedes + Studebaker
Excalibur var navnet på bilen, som ble introdusert for publikum på bilutstillingen i New York i 1964. Opprinnelig var den bygget som showbil for å trekke publikum til kriserammede Studebaker, men før den ble ferdig var Studebaker allerede konkurs, og opphavsmannen lanserte bilen for egen regning.
Tøff satsing, men så var opphavsmannen heller ingen hvem som helst: Industridesigneren Brooks Stevens hadde en lang og mangfoldig karriere bak seg, blant annet med å bygge racerbiler, da han ble hyret inn som konsulent for å redde Studebaker. Derfor skal den første prototypen av Excalibur, som ble vist i New York i 1964, ha hatt Studebaker-chassis og motor fra Avanti-modellen.
Les også: Litt i overkant? Kanskje en sjelden BMW-cab i stedet?
Studebaker-linken kan muligens også forklare hvorfor karosseriet var designmessig svært nær Mercedes SSK fra sent 20-tall, ettersom Mercedes-biler ble importert og solgt gjennom Studebakers forhandlernett i USA frem til merket gikk under.
Corvette under skallet
Interessen var stor, og produksjonen kom i gang i 1965, så snart man hadde erstattet de planlagte Studebaker-komponentene med noe annet. Valget falt på motorer og gir fra Chevrolet Corvette, noe som gjorde at man opprettholdt de planlagte sportslige egenskapene som Studebaker Avanti-komponentene også ville gitt.
Mange mente at lav høyde og moderne (og upassende) detaljer som lysutstyr fra VW Boble og brede dekk gjorde bilen stygg.
Likevel; helhetlig og gammeldags karosseriform bidro nok til å gjøre dette til den mest vellykkede av neo-klassikerne. Excalibur var i produksjon helt frem til tidlig 1990-tall, mens hovedkonkurrentene Clenét og Zimmer både kom og forsvant igjen i løpet av 70- og 80-tallet. De var langt mer "utfordrende" rent estetisk, med moderne form på midten og litt haltende retrostil i begge ender.
Les også: De rikeste i Norge valgte annerledes - som denne:
Noen høyt profilerte mennesker også utenfor USA sto på Excaliburs kundeliste, men oss bekjent ingen i Norge. Her ville en slik bil med fulle avgifter blitt hårreisende kostbar, og med cabriolettopp og sideruter etter knappetelt-prinsippet ville den nok hatt begrenset appell.
Sjelden i Norge
Tidlig på 80-tallet kom den første, visstnok importert av en skotøy-magnat. Undertegnede spottet den fra sykkelsetet mens den ventet i kø ved en trafikkulykke på E18 i Østfold våren 1983, og kunne nesten ikke tro at jeg så en ekte Excalibur på norsk jord. Da gikk den fremdeles på amerikanske skilter, og andre i køen, som ikke visste hva dette var, spøkte med at det måtte være president Reagan.
I årene som har gått siden da har disse bilene opplevd å bli veteranbiler – vi hadde nær sagt ”for andre gang”: Mens de en gang var moderne biler i veteran-forkledning er de nå veteranbiler forkledd som enda eldre veteranbiler...
Noen har kommet til Norge i senere år, men ikke mange. Til det er bilene for kostbare i USA, og markedet – også blant norske entusiaster – litt for smalt. For her skal man ikke være redd for oppmerksomhet, og man må være forberedt på stadig å fortelle at det ikke er et dårlig forsøk på å lage en Mercedes-kopi, men snarere en legendarisk bil i seg selv – i sin tid inspirert av den gamle Mercedesens karosseriform.
Bilen som her er til salgs for drøyt 290.000 kroner er en serie 2-utgave (1970-74). Da hadde den Corvettens big block-motor på 454 kubikktommer, eller 7,5 liters volum.
Fra og med 1972 hadde man også fått bygget en solid, egenkomponert ramme hvor man også monterte på for- og bakstilling fra Corvetten. Altså er det på mange måter som å kjøre en Corvette med Morgan-karosseri.
3.166 biler på 25 år
Serie 2-utgavene er de mest populære i dag, sammen med serie 3, som ble produsert frem til 1980. Deretter ble skjermene gjort mer innelukket og en del ekstra utstyr som elektrisk cab og skikkelige sidevinduer gjorde bilen mer behagelig, men også tyngre, og litt mindre harmonisk å se på.
Totalt ble 3.166 Excaliburs bygget mellom 1965 og 1989. Dette er en av 342 serie 2-biler mellom 1970 og 1974, og en av nøyaktig 100 Phaetons som ble til i 1973.
På siste halvdel av 70-tallet gikk fabrikken i Milwaukee, Wisconsin, på høygir for å dekke etterspørselen, og i 1979 produserte man mer enn én bil daglig. Det ble for mye til at man klarte å opprettholde de ekstreme kvalitetskravene man hadde satt til seg selv, og dermed ble takten dempet igjen da serie 4 kom i 1980.
Det høres selvsagt lovende ut, men hvordan kvaliteten er etter 40 år er vanskelig å si noe om. Trøsten er at alle Chevrolet-komponentene er lette og billige å få tak i, og ifølge rykter og gamle nettsider skal en videreføring av ”Camelot Cars”, som bygget bilene, ha vært i stand til å tilby originale reservedeler så sent som for noen år siden, i det minste.
I videovinduet under kan du se flere detaljer fra den uvanlige bilen.
Les også: Stutz bygget moderne biler med retroinspirerte detaljer