Av Kjell Persen

Disse sedlene stammer fra en tid da kredittkort fortsatt var en nymotens greie og minibankene ikke fantes overalt.

For første gang viser Norges Bank frem krisepengene som ble trykket på åttitallet av høyt betrodde medarbeidere.

Nøyaktig hvor milliardene ble oppbevart, er fortsatt en hemmelighet.

– Det var nok ikke mange som visste at disse sedlene eksisterte, forteller Leif Veggum, som er assisterende direktør i Norges Banks avdeling for kontante betalingsmidler, til tv2.no.

Tusenlappens forside, adversen, bærer tidligere sentralbanksjef Hermod Skånlands signatur. Under riksløven med krone står teksten: «Gyldig betalingsmiddel. Kun etter nærmere kunngjøring fra Norges Bank». (Foto: Kjell Persen)

- Sedlene var en del av en større beredskapsplan, og skulle bare settes i sirkulasjon som betalingsmiddel etter nærmere kunngjøring, sier Leif Veggum i Norges Bank. (Foto: Kjell Persen)

Pengene ble trykket i den store industrihallen inne i Norges Bank.

– Norges Bank har et ansvar for å dekke samfunnets behov for sedler og mynter, og disse sedlene var en type reservesedler som skulle dekke ekstraordinære behov i en krigs- eller krisesituasjon. De var en del av en større beredskapsplan, og skulle bare settes i sirkulasjon som betalingsmiddel etter nærmere kunngjøring, opplyser Veggum.

Norges Bank viser frem sedlene på oppfordring, etter at Sverige forrige helg stilte ut sine krigssedler i Det kungliga myntkabinettet i Stockholm.

Svenskene trykket sedler for 55 milliarder

SVENSKE KRISEPENGER: Naturforskeren Carl von Linné prydet forsiden av de svenske beredskapssedlene.

Våre naboer i øst hadde i 30 år en hemmelig krigskasse på 55 milliarder kroner som skulle brukes under krig eller okkupasjon.

Sedlene ble trykket i London på begynnelsen av femtitallet, og den topphemmelige pengebingen skulle erstatte alle svenske sedler som var i omløp.

Beholdningen inneholdt 124 millioner spesielt utformede sedler i valørene 5, 10, 50 og 100 kroner, ifølge Svenska Dagbladet.

I Norge ble det trykket sedler som utgjorde rundt halvparten av den ordinære seddelbeholdningen på slutten av åttitallet.

– Det ble trykket to valører; 100-krone og 1000-krone. I alt ble det trykket sedler med samlet pålydende verdi på cirka 15 milliarder kroner, forteller Veggum.

En høstdag i 2001 kom en mann inn i en mynthandel i Oslo med en hundrelapp lik seddelen på bildet, men med serienummeret 61013. Etter at Norges Bank noe motvillig innrømmet at seddelen var ekte, ble den solgt til en samler for over 20.000 kroner, skrev Dagens Næringsliv i 2003. (Foto: Kjell Persen)

Over ti år etter at den hemmelige pengereserven ble ødelagt, er Norges Bank fortsatt sparsom med detaljene om beredskapsplaner og hvor milliardverdiene var lagret.

Veggum stadfester imidlertid at sedlene etterhvert ble vurdert som for enkle å kopiere.

– Ordningen med disse sedlene ble vedtatt avviklet i 1999, og sedlene ble destruert, sier Veggum.

En dansk ekspert tror Norges Bank hadde krisepengene klare på et tidligere tidspunkt.

Ifølge kuratoren Michael Märcher i det danske Nationalmuseet finnes det ubekreftede opplysninger om at Norges Bank allerede på femti- og sekstitallet hadde etablert beredskapsordninger med nødpenger.

I 1983 var Sveriges statsminister Olof Palme på offisielt besøk i Norge. Her sammen med statsminister Kåre Willoch.

Willoch bekrefter krigskasse

Kåre Willoch, som var statsminister på åttitallet, bekrefter overfor tv2.no at den hemmelige pengebingen var en del av den totale beredskapen i Norge under den kalde krigen.

– Dette var på en tid da vi hadde en grundig, gjennomarbeidet beredskap. Pengene ble trykket i tilfelle man mistet kontakten med Norges Bank. Vi ville risikere mye ved å ikke ha tilgang til sedler, sier Høyre-nestoren om krise- og krigsscenarioene som lå til grunn.

Willoch ønsker ikke å gå inn i detaljer om trusselbildet, men sier at man på norsk side regnet med at svenskenes beredskap mot Østblokken var meget god, selv om Sverige offisielt var nøytralt under den kalde krigen.

I kjølvannet av Korea-krigen fryktet svenskene at Sovjetunionen ville slå raskt til, dersom Skandinavia ble invadert.

Sveriges trusselbilde i 1952 var at angrepet skulle innledes fra Øst-Tyskland og via Skåne og vestkysten, og deretter fortsette mot Norge.

Sveriges krigskasse skulle etter planen brukes av regjeringen i de delene av landet som ikke var okkupert, noe som kan forklare hvorfor Riksbanken ikke hadde hemmelige seddellagre i Malmö og Göteborg.

I Danmark var et av trusselbildene at Sovjetunionen tidlig i en krigssituasjon ville innta Sjælland og København med tropper fra Polen og Øst-Tyskland.

Danmarks pengeforsyning var sårbar siden landets eneste seddeltrykkeri ligger midt i København, har Märcher skrevet i Nationalmuseets Arbejdsmark 2011 om Nationalbankens kriseplaner.