annonse
Laster inn forumet...
Laster biltester...

Elbilen – bilindustriens løsning på miljøproblemene ved tradisjonelle biler. De har slitt litt med å få fotfeste, og det er saktens ikke så rart. I årevis ble elbiler for mange av oss assosiert med små "liksombiler", med elendig rekkevidde, hårreisende kvalitet og en komfort på høyde med hest og kjerre.

Det var rett og slett ikke noe for folk flest. Men så kom 2011. I Norge, og flere andre steder i verden, året da elbilen for første gang fikk en skikkelig oppsving. Nå kom det plutselig biler som vi kunne bruke – dessuten sørget Tesla for at det var noen riktig så tøffe og kjappe modeller der ute også.

Endelig er det håp for både alle som plages når luften blir dårlig på grunn av NOx-utslipp (syndebukk: Dieselbiler) - og de som ligger søvnløse på grunn av CO2-forurensning (syndebukk: Bensinbiler).

Del med dine Facebook-venner

Dessuten har du fordelen som elbilen tilbyr utover de rent miljømessige:

- Gratis parkering på kommunale p-plasser.

- Gratis passering i alle landets bomstasjoner og fritak for rushtidsavgift.

- Fri adgang til å kjøre i kollektivfeltet.

- Lav årsavgift

- Gratis lading på de fleste offentlige ladestasjoner.

- Kjøp av elbil er fritatt for engangsavgift og merverdiavgift.

- 50% rabatt på firmabilbeskatningen.

- Gratis transport av elbilen på riksveiferger (men fører må betale).

- Statens regulativ gir deg ekstra tillegg (35 til 100 øre i 2011) i kilometergodtgjørelsen hvis du bruker elbil.

- Strømkostnaden er 15-20 øre pr kilometer.

- En elektrisk motor har langt færre bevegelige deler og trenger langt mindre kostbart vedlikehold.

Det er ikke småtteri...

Elbil = Null utslipp.

LES OGSÅ: Kandidat til Årets Broom-bil: Mitsubishi i-MiEV

Terminator

Undertegnende er derfor fullt forberedt på å langtidsparkere fordommene når jeg er på vei for å hente den kanskje største elbilnyheten for Ola Nordmann akkurat nå: Nissan Leaf.

Jeg haster imidlertid med å legge til at dette IKKE er selve testen av bilen. Den kommer senere. I første omgang handler det om "fenomenet" elbil.

Dette kjøretøyet som hvisker rundt oss med bare en svak summing. De er så miljøvennlig at selv forhenværende, snøftende actionhelt, nå politisk aktiv og internasjonal miljøforkjemper, Arnold "Terminator" Schwarzenegger, gir dem sin fulle støtte. Og det kan jo ikke være feil?

Veldig skeptisk

Men til tross for, eller kanskje på grunn av, Arnolds åpenbare fryd for disse bilene, har jeg vært skeptisk. Veldig skeptisk. Kan dette fungerer i et land som Norge? Med massevis av oppover- (og et par) nedoverbakker, iskaldt vinterklima og svært lite utbygde nett med ladestasjoner ...

Om det skulle være en folkelig bil som kunne overtale meg, så måtte det være nettopp Nissan Leaf. Ut ifra det jeg har lest meg fram til, har den best plass, lengst rekkevidde og er nærmest å kunne kalle seg en "vanlig" bil. Jeg er klar for å la meg overbevise.

Og, yes!

I brosjyrene står det at Leaf kan suse av gårde i over 170 km uten å "fylle tanken". Men jeg får opplyst at dette er tall som i beste fall må kunne betraktes som relative. For det er nemlig mange variabler som spiller inn og avgjør nøyaktig hvor langt du kan kjøre. Det skulle jeg snart få merke på kroppen.

Men mer om det siden. I første omgang handler det om å kjøre fra Nissan Norge som ligger i Asker, inn til Oslo. Ettersom vi snakker om en vanlig arbeidsdag, er trafikken betydelig på veien inn til Tigerstaden.

En periode glemmer jeg faktisk at jeg kan kjøre forbi hele gjengen i kollektivfeltet. Jeg går automatisk inn i kømodus, der tankene vandrer i helt andre retninger enn trafikk og bil.

Så ser jeg plutselig en av disse gode gamle elbilene fise forbi på høyreside. Før jeg rekker å fullføre følgende resonnement "Disse forbaska elbilene. De kan jo bare kjøre forbi oss andre i kollektivfeltet" – har jeg kommet meg ut av køkomaet og vrengt bilen ut til høyre. Og gitt gass. Oh, yes! Elbilen er i sitt ess.

Mens de andre står og trøkker, suser jeg forbi køen inn mot Oslo. En følelse som bare må oppleves!

LES OGSÅ: Filmbilen gjør comeback som elbil

Losers

Turen inn til sentrum er en eneste lang parademarsj. Det er faktisk rent terapeutisk å kunne kjøre forbi en kø som står og stamper og ikke kommer seg av flekken – mens en selv bare seiler forbi – uten en lyd. Jeg skal innrømme at ordet "losers" dukket opp der et sted. Jeg smilte til og med - mens jeg kjørte i rushtrafikk inn til Oslo!

Så var det bare å parkere – og spasere opp til Broom-kontoret – klar for å fortelle mine kolleger om dagens a-ha-opplevelse. Ikke misforstå – jeg visste jo at elbilen kunne snike i køen, men at det skulle føles så euforisk var en herlig overraskelse.

Men jeg hadde en liten bekymring, som skulle gnage på meg hele arbeidsdagen. Ifølge kjørecomputeren hadde jeg 117 km rekkevidde på batteriet. Og hjem til Åmot er det rundt 60 km. Men ute snødde det tett, køene var tiltakende og jeg på ingen måte noen ekspert på hvordan en kjører effektivt.

Krabbetempo

Men en ting merket jeg på veien inn fra Asker til Oslo – det er stor forskjell på å ha giret (elbilen har bare ett gir framover) i batterivennlig miljømodus, og i vanlig modus. I sistnevnte posisjon er faktisk Leaf riktig så morsom å kjøre på småveiene. Den har et kjempedrag opp til 60 km/t.

Men baksiden av medaljen er at strømmen forsvinner i et alarmerende tempo.

Så da jeg forsiktig setter kursen mot Buskerud om ettermiddagen, er det med fjærlett høyrefot og krabbegiret koblet på. Og la det ikke herske noe som helst tvil – i krabbegir går det i krabbetempo. Ingen moro å spore der, nei.

Akkurat det var imidlertid ikke så viktig – målet var å komme seg hjem. Jeg var svært lite fristet til å stå ute i snøføyka med dødt batteri. Men herremin, det skulle da gå bra. Rekkevidden er 110 km når jeg kjører forbi danskebåten.

God margin

For å være sikker er jeg imidlertid gjerrig med strømforbruket. For eksempel får klimaanlegget ta lange perioder med avkobling. I stedet er jeg godt innpakket i en boblejakke, og har hansker.

De eneste gangene jeg tillater meg å la det blåse luft gjennom dysene er når vinduene begynner å dugge. Det starter for alvor midt mellom Sandvika og Asker. Men rekkevidden er 90 km. Det er god margin enda – men bedre å være sikker enn å ta unødige sjanser.

Dette går nok bra.

Masse snø og fuktighet gir duggproblemer. Særlig når klimaanlegget er slått av for å spare strøm.

LES OGSÅ: Kandidat til Årets Broom-bil: Nissan Leaf

Ikke kollektivfelt

– Dette går ikke bra, tenker jeg mens vinden hyler fra begge kanter. Jeg har kommet til storsenteret på Liertoppen. Ute snør det bikkjer og katter, og bilene står i stampe. Køen flytter seg så vidt - og jeg har vinduene åpne for å sikre at ikke vinduene blir helt tåkelagt av dugg. Klimaanlegget har ikke vært i aksjon på lenge.

Da jeg dro fra Oslo la jeg inn Åmot på navigasjonen for å hele tiden vite hvor langt det er til jeg er hjemme. Og nå forteller en melding på skjermen meg at det er fare for at jeg ikke når fram til destinasjonen med nåværende forbruk av strøm.

Håpet mitt ligger i nedoverbakken mot Drammen. Her kan jeg spare strøm og i tillegg bremse litt slik at jeg lader batteriene. Nøkkelen ligger i nedoverbakkene.

Problemet er bare at trafikken ikke tillater at jeg får trille i nevneverdig fart. Det går i rykk og napp – og bremsingen er heller ikke nok til å gi nevneverdig strøm.

Siden det ikke er noe kollektivfelt inn mot Drammen, må jeg igjen innfinne meg med å ligge i kø sammen med de andre. Det var en følelse jeg ikke hadde savnet ...

Det er kanskje ikke så lett å se, men inni sirkelen til venstre står det at giret står i ECO-modus for å kjøre mest mulig effektivt, sirkelen i midten viser antatt kjørelengde som gjenstår (44 km) og i sirkelen til høyre står avstanden til destinasjonen - i dette tilfellet 52 km...

Et lite apropos

Her tar jeg med et lite apropos. For når det gjelder kollektivfelt, er det ikke alltid like lett som en skulle tro. Særlig ikke ut av Oslo. Noen steder fører nemlig kollektivfeltet deg rett ut av motorveien du skal følge, for eksempel ved avkjørselen mot Hønefoss ved Sandvika, mens andre steder fortsetter bare kollektivfeltet videre der veien egentlig svinger av.

Problemet for en fersk elbilsjåfør, er at en ikke vet hvor en kan dundre forbi avkjøringen uten et midlertidig og uønsket opphold i køhelvete.

Men vi er villig til å la dette punktet ligge, ettersom du ganske raskt lærer deg dette etter noen turer fram og tilbake.

SE VIDEO: - Elbilen kommer aldri til å fungere!

Det er på tide å bli bekymret når denne meldingen kommer opp. Den sier ganke enkelt at det kan bli vanskelig å komme fram til målet med den strømmen du har igjen på batteriet. Men den spør også om du vil ha forslag til ladestasjoner i området, eller ladestasjoner langs ruta du har satt opp i navigasjonen. Det er en veldig bra egenskap.

- Husk luftmotstanden

Tilbake til bilturen. Mens jeg sitter kledt som en polfarer og blåser frostrøyk med vinduene åpne på begge sider, får jeg noen lett undrende blikk fra mine medtrafikanter som kjører i biler som forbrenner fossilt drivstoff. "Ha, sånn går det med disse elbilene", tenker de sikkert med åpenbar skadefryd, etter å ha blitt forbikjørt på vei inn til Oslo.

Sjefen, redaktør Knut Skogstad, som jeg ringer litt små-desperat for å spørre om råd, har lite sympati.

– Kjører du med vinduene åpne? Husk at det øker luftmotstanden, humrer han. Takk for den!

Jeg kommer til Drammen uten å spise for mye av strømbudsjettet – og har rekkevidde på 43 kilometer. Skal det gå? Har jeg klart å spare nok krefter til å komme meg hjem til varm middag og knitring i peisen?

Jeg tror det.

Rv. 35 - spikeren i kista

Her er det slutt. Det er bare å parkere og bestille hjelp.

Dette har jeg ikke noe tro på. Klokken er passert fire, jeg er i Hokksund, og ikke langt hjemmefra. Men oppoverbakkene fra Drammen har gjort sitt til at rekkevidden har skrumpet inn. Og det er noen seige oppoverbakken igjen før jeg når Modum. Rv. 35 er ikke akkurat kjent for å være noen Autostrada. Snarere tvert imot. Lokalpolitikere i Modum og Øvre Eiker slåss nærmest om å få gjort noe fortest mulig – men byråkratiet tar tid. Lang tid.

Akkurat i dag er det imidlertid veiarbeid – det lages midtdele. Og igjen går trafikken i stampe. Dette er slutten tenker jeg. Rekkevidden viser fremdeles akkurat nok kilometer til å føre meg til døra, men oppoverbakkene og køen kommer til å ødelegge.

Og brått forsvinner nedtellingen i displayet, som jeg har kikket på i over en time. Det er bare tre streker der nå. En trenger ikke være ansatt i Nissan for å skjønne at det ikke er et godt tegn.

LES OGSÅ: Endelig en elbilsuksess

Skilpadden

Enda verre blir det når det kommer opp en skilpadde i instrumentpanelet. Og plutselig blir krabbingen til snegling - gasspedalen lystrer ikke lenger - nå er bilen i krisemodus. Vi flytter oss nesten ikke. Bare et par kilometer fra garasjen må jeg gi opp.

En busslomme på motsatt side av veien gjør nytten som parkeringsplass. Ja, ja, da er det bare å ringe noen som kan taue meg, tenker jeg.

Men fullt så enkelt er det ikke. Det går nemlig ikke an med de fleste elbiler. De må enten kjøres opp på henger eller løftes slik at drivhjulene ikke er i kontakt med veien.

Som NAF-medlem er det dermed bare å ta telefonen til veihjelpa og krype til korset. Så nær men akk så fjern. En drøy hutrende time senere er hjelpen på plass.

– Elbil ja, det er ikke første gangen vi må hente de, sier sjåføren med et smil.

NAF stiller alltid opp.

Refleksjon

Vel hjemme triller bilen på plass i garasjen og strømledningen kobles på. Endelig får batteriet livgivende kraft fra ledningsnettet. I morgen er den klar for ny dyst.

Endelig hjemme.

Men jeg har fått skrekken. Skuldrene måtte hamres tilbake i normal posisjon etter kjøreturen. En SMS sendt til min bedre halvdel mens jeg venter på NAF slår fast at vi ALDRI skal ha noen elbil.

Men kvelden går til refleksjon. Jeg kan ikke dømme elbilen basert på en dags kjøring.

Jeg må lære meg mer om bilen, kjøremønster og hvor jeg kan lade før jeg dømmer den nord og ned. Så jeg bruker resten av uka til å teste den bedre.

LES OGSÅ: Over 100 nordmenn har bestilt råskinnet usett

Nyansert

De neste dagene gir meg et nyansert bilde av virkeligheten. Men likevel konkluderer jeg med følgende:

1. Det er risikosport å basere seg på elbil når du bor i områder uten et bra nett med ladestasjoner - særlig om vinteren

2. Mye handler om kjøremønster og å kjenne bilen/området du kjører i

Og det skal Nissan ha, at navigasjonsanlegget er meget godt lagt opp for å hjelpe deg. Det forteller deg altså i god tid om du står i fare for å ikke nå fram til din destinasjon, og vil til enhver tid kunne fortelle deg om nærmeste ladestasjon, enten i umiddelbar nærhet eller langs ruta du skal følge. Kjempebra!

Spørsmål om tid

Men for å kunne kjøre helt uten bekymringer, sommer som vinter, ville nok ikke anbefale en vanlig elbil til noe annet enn pendling ut og inn av de store byene. Det blir litt for usikkert - og det å stoppe for å lade er ikke gjort på et øyeblikk. Dessuten er det reel fare for at ladestasjonen er opptatt. Og da er det ikke som på en bensinstasjon, at du bare venter et minutt eller to. Lading tar tid.

Den dagen rekkevidden blir over 250 km også når det er kaldt og guffent, og vi har et bedre nettverk med ladestasjoner, så begynner vi å snakke.

Og med den utviklingen vi har på dette området i dag, så er nok dette bare et spørsmål om kort tid.

Noen fordeler vil forsvinne

Spørsmålet er imidlertid hvor lenge de økonomiske fordelen vil vare. Gratis parkering? Kjøring i kollektivfeltet? Lav årsavgift? Gratis lading? Ingen engangsavgift eller merverdiavgift?

Det vil, trolig ganske raskt, komme et metningspunkt der myndighetene vil snu og si at dette ikke går lenger. At de ikke redd for å gjøre endringer har vi fått mange bevis på gjennom avgiftspolitikken på diesel og bensinbiler. Først er en ting bra, og brått noe helt annet.

Vi er således overbevist om på at dagens ordning ikke vil fortsette spesielt lenge om elbil-boomen fortsetter.

Enig i vurderingen? Har du andre erfaringer med elbil? Bruk kommentarfeltet under:

LES OGSÅ: Endelig en miljøvennlig sportsbil