1956 Cadillac Viewmaster: Unik stasjonsvogn for den nevenyttige
For 20.000 dollar får du en av 12 produserte Viewmastere. Levert i poser.
Det vil si: Levert i poser - i beste fall. For det fremgår ikke av annonsen på klassiker-annonsestedet Hemmings om det egentlig er noe mer som følger med fra selgeren i Sneedville, Tennessee, enn det tomme skallet du ser på bildet.
I så fall trenger du egentlig alt - inklusive en ramme å sette det på - før du har en bil du kan begynne å restaurere. Når du har samlet alle de andre delene du mangler.
Men bilen er interessant nok. Synes du enorme, amerikanske stasjonsvogner fra fordums tid er artige har du sikkert hørt om Cadillac Viewmaster tidligere. Som med alle lavvolum-modeller er det litt avvikende informasjon ute og går, men produksjonstallene for de to årene bilen ble produsert er sannsynligvis 7 i 1955 og 12 i 1956.
Fra velkjent fabrikk
Coach-builderen Hess & Eisenhardt i Cincinnati, Ohio, var firmaet som sto bak disse svært luksuriøse bilene.
Fra før av, og helt til i våre dager, har firmaet vært kjent som en av de mest anerkjente spesialbyggerne av såvel stretch-limousiner som ambulanser og begravelsesbiler på Cadillac-chassis. Da Cadillac gjenopplivet den åpne Eldoradoen i 1984 og 1985, ble eksempelvis den "offisielle" bygget av ASC (American Specialty Cars), men Hess & Eisenhardt leverte en nesten identisk versjon som ble sagt å være bedre bygget.
De digre stasjonsvognene fra midten av 50-tallet hadde tre seterader, og kunne dermed gi plass til like mange personer som en fabrikkbygget limo. Men mens man satt mest mulig skjermet mot innsyn fra de misunnelige horder i en limo, var stasjonsvognene bygget for godt utsyn, med store vindusflater. Og kundene var gjerne hoteller som trengte biler for å kjøre gjester på sight seeing.
Commercial cowl på standard ramme
Viewmasteren startet livet med rammen fra en vanlig "Series 62" sedan, men fikk bak snutepartiet montert gulvplaten, torpedoveggen og den litt høyere frontruterammen fra "commercial chassis", altså tildels samme utgangspunkt som de forlengede limoene, ambulansene og begravelsesbilene. Men i stedet for et høyt ambulanse- eller likbil-tak nøyet man seg med et litt halv-høyt, normalt tak, som ga god plass inne i bilen uten at det så for voldsomt ut.
Les også: Her er alt du trenger å vite om stasjonsvogner!
De 7 bilene som ble bygget i 1955 skal ha kommet i 7 forskjellige farger, hvorav de fleste med falsk woodgrain-tapet på sidene. I 1956 vet vi at i hvertfall to biler var kremgule med hvitt tak og woodgrain på sidene, da to slike biler var eid av en og samme person samtidig da han forsøkte å selge den ene på eBay for fem-seks år siden (se bilde).
På et nettforum vi frekventerer i USA rister enkelte på hodet over prisforlangendet for bilen i Hemmings-annonsen.
Hva var det egentlig som hendte?
Andre er mer opptatt av hvordan det kan ha seg at en bil som gjennom "alle år" har vært anerkjent som en lavvolum samlerbil har kunnet forfalle til dette stadiet - og mistet så mange deler.
For her er det ikke bare dører med spesiallagede vindusrammer du må lage selv, også bakseter, buet bakre sideglass og masse annet må spesiallages om denne noen gang skal komme tilbake på veien.
Men for enkelte er ingen utfordring for stor. Og intet prisforlangende, heller...