Dodge Charger: Dette blir som å selge et familiemedlem
Sveinung var med da foreldrene kjøpte bilen ny i California i 1969!
En klassisk Dodge Charger fra slutten av 60-tallet er ikke noen hvilken som helst bil.
I sterk konkurranse med heltens grønne Mustang fra samme film har bilmodellen blitt udødeliggjort gjennom kinosuksessen "Bullit" fra 1968, der de to bilene følger hverandre i en spennende biljakt gjennom San Francisco. Dette er i de flestes øyne en av filmhistoriens råeste biljakter, til tross for at nettopp Chargeren mister fem hjulkapsler underveis, og at noen bulker kommer og går fra én scene til den neste.
Den orange Chargeren fra TV-serien "The Dukes of Hazzard", som senere også ble til en film, bidro også til å heve bilens popularitet - og til å vrake enorme mengder av dem i halsbrekkende stunts.
Var med da den ble kjøpt
Antallet Chargere i Norge har aldri vært enormt, selv om muskelbilen på 70- og tidlig på 80-tallet var populær å ta med som flyttegodsbil for nordmenn som hadde vært i utlandet noen år. Da de mest populære årgangene mellom 1968 og 1970 rundet 30 år og kunne importeres med veteranavgift, var bilene i mange tilfeller allerede blitt så kostbare at tilsiget ble begrenset.
Sveinung Molde på Nedstrand ved Haugesund har en 1969-modell som ikke bare er sjeldent flott, og en ettertraktet bil i seg selv. Den har også en nesten utrolig ryddig historikk, i og med at det var Sveinungs foreldre som kjøpte bilen ny hos forhandleren Peter Zama i Redwood City, California.
Sveinung var 15 år den gang, og husker det godt.
Og han innrømmer at det ikke er lett når han nå skal skille seg av med det som føles som et virkelig familiemedlem på hjul, etter å ha hatt "kontroll" på bilen i 42 år. 290.000 kroner vil han ha for klenodiet, og da følger diverse originale salgsdokumenter med på kjøpet - utferdiget på samme etternavn som han selv har.
- Det er kun medisinske grunner til at jeg vurderer å selge. Ellers hadde det nok ikke blitt noe. Og får jeg ikke en ordentlig pris for den kan den godt bli her også, sier han.
Vi har aldri hørt om at disse bilene ble solgt nye her i landet, men det kan selvsagt ha skjedd. Men inntil videre tipper vi Sveinungs Charger er det nærmeste man kan komme en slik bil med "stamtavle" her i landet. Selv om bilen ikke har vært i familiens eie uavbrutt.
Ute av familien i 15 år
- Nei, min mor solgte bilen da hun syntes den begynte å bli litt stor å kjøre med, så sent som i 1994. Jeg fulgte den videre, og hadde ved én anledning mulighet til å kjøpe den tilbake, men da var ikke lommeboka tykk nok. Men for et par år siden fikk jeg sjansen igjen, og slo til. Dermed har den vært utenfor familien i til sammen 15 år før den kom tilbake, forteller han.
Historien om Sveinungs Charger er en del av en historie om en spennende oppvekst, og en uvanlig arbeidskarriere for en norsk familie:
Les også: 2011 Charger Mopar - en moderne muskelbil
- Min søster hadde reist over til USA tidligere, og hun meldte tilbake om gode arbeidsmuligheter for nordmenn i California. Dermed dro resten av familien; min bror, mine foreldre og jeg, over med "Oslofjord" i 1960. Vi slo oss ned i Redwood City, 30-40 mil sør for San Francisco, der min far fikk jobb som gartner og min mor som kokk for en meget velstående familie. Vi bodde i en egen fløy på deres eiendom, forteller han.
Oppholdet skulle komme til å vare i hele 18 år. På den tiden rakk Sveinung å legge både barndommen og ungdomstiden bak seg, og også broren gjorde som søsteren tidligere hadde gjort, og etablerte seg fast der borte.
Minnene er mange, og de fra bilforhandleren den gang Chargeren ble handlet inn er meget sterke.
- Det var enormt med biler der, men mor og far falt totalt for denne. Jeg tror det var på grunn av fargen. Men bilen sto tvers over veien for utstillingshallen, og hadde en "solgt"-plakat i vinduet. Jeg husker tydelig at selgeren etter å ha vært borte en stund kom og tok ut plakaten og kastet den bortover bakken. "Nå er den til salgs igjen", sa han, og dermed var det greit, minnes Sveinung.
- Det må ha vært et usedvanlig sportslig bilvalg av foreldregenerasjonen?
- Ja, det var stort sett yngre mennesker som kjøpte disse bilene nye. Mor og far var i 50-årene den gang, men søsknene mine hadde flyttet ut, så det var bare jeg som var med i bilen i særlig grad. De skulle også bytte inn en helt strøken 1966 Ford Falcon Futura, men den fikk de så dårlig tilbud på at det ble min første bil i stedet - jeg tok jo førerkort året etter, da jeg var 16, forteller Sveinung.
Les også: De aller tøffeste muskelbilene, slik vi husker dem
Chargeren er en standard-versjon, men har likevel mye av utstyret fra Special Edition-pakken - som eksempelvis separate bucket seats i skinn, heldekkende hjulkapsler, lysindikatorer på panseret, samt en hel masse annet. Enda mer gjevt er det at det sitter en 383 kubikktommers motor med fireports forgasser under panseret, det spenstigste motorvalget før man kom opp på toppnivået med 426 hemi og 440 "Magnum".
Bruksbil for mor til 1994
- Jeg husker det sto en blå Charger med hemi-motor i utstillingen. Far kikket på den, men ble frarådet å kjøpe den til vanlig bruk, ler Sveinung.
Årene gikk, og i 1978 gikk turen hjem til Norge igjen for Sveinung og foreldrene. Chargeren ble med, og ble altså beholdt og brukt av opphavet helt frem til 1994.
Og ikke som hobbybil eller staskjøretøy, som man kanskje skulle tro.
- Nei, min mor brukte den som bruksbil. Til og fra butikken, og ut på ærend. I dag har min søster også flyttet hjem til Norge, og hun bruker også sin 1979 Cadillac Coupé deVille som bruksbil, en bil hun kjøpte ny i USA i sin tid, forteller Sveinung, som også er leder i Nedstrand Amcar Club.
For et par år siden fikk han endelig realisert drømmen om å kjøpe tilbake familiens Charger-klenodium, etter at den hadde vært innom tre-fire andre eiere de 15 årene den var ute på vift. Han hadde fulgt med på bilens bevegelser hele tiden, og visste at den fremdeles var i meget god, original stand da han annonserte etter en slik bil, og tilfeldigvis fikk napp på akkurat den han ønsket seg i 2009.
Tungt å ta farvel
- Er den akkurat som den var originalt?
- Ja, med den forskjell at vinyltaket i årenes løp er blitt byttet fra originalt beige til sort. Vinyl med korrekt overflatefinish er vanskelig å få tak i, men jeg har klart å få tak i riktig vinyl i riktig farge, som jeg har liggende på rull. Tanken var å bytte dette tilbake til korrekt farge en gang, men det fikk jeg da altså ikke tid til, beklager han.
- Trist å ta farvel med den - igjen?
- Ja, det er jo det. Men jeg klarer ikke å holde den ved like lenger. Kan hende jeg kjøper noe nyere dersom det blir handel, men det er på den annen side ikke sikkert det blir noe salg heller. Det er bare én som er interessert så langt, og det forstår jeg i grunnen. I denne prisklassen er det mye annet interessant også, men jeg har ikke tenkt å slippe denne billig, sier Sveinung.
Som satt i baksetet på denne bilen ut fra fabrikken da den var ny, og fremdeles har det originale "California black plate"-skiltet i behold.