Dodge La Femme: Tidenes første "konebil"
Men gutta bommet på hva kvinner ønsket seg - også på 50-tallet.
Aner du ikke hva du skal kjøpe til morsdagen? Kanskje sliter du også litt med å finne på noe originalt på Valentine´s Day?
Hadde du levd i USA midt på 50-tallet, ville Chysler-forhandleren hatt løsningen til deg. Men det hadde kostet flesk, og det er ikke sikkert du hadde scoret så fryktelig mange poeng likevel.
Et helt nytt marked
Mens økonomien boomet og alle kurver så ut til å vokse inn i himmelen med rekordfart, var ett nytt marked helt i startfasen: Amerikanerne hadde god råd, og for at fruen i huset skulle få shoppet måtte hun komme seg ut. Altså var en "bil nummer to" akkurat i ferd med å bli en nødvendighet for amerikanske familier, og dette måtte benyttes for alt det var verdt.
Markedsførerne hos Chrysler hadde lagt merke til at fruene fikk stadig mer innvirkning på fargevalget når ekteparene var ute for å handle bil. Når det nå var tid for at amerikanske husfruer skulle få sin helt egne bil, regnet de med at et behagende ytre var det de var ute etter.
Dette var tidlig i design-geniet Virgil Exners tid, og for å teste ut teorien ble det utviklet et sett med "his and hers cars" til visning på amerikanske bilutstillinger i 1954 og 1955. Begge var basert på Chrysler New Yorker-seriens hardtop-modell "Newport", men hadde meget spesielle tak med svært grove bakre stolper og "sail panels". Disse skulle kompensere for manglende stivhet i selve takplaten, som var erstattet av en diger plexiglass-rute mot himmelen.
"Le Comte" var bilen for "ham", i maskulint bronse og sort, mens "La Comtesse" skulle trekke damene til seg med sine bleke grå og rosa farger.
Og det funket. Damene syntes den var vakker, så vakker at minst én av de fem utstillingsbilene som skal ha blitt bygget etterhvert på uforklarlig vis kom på veien, og var registrert frem til 1970. Bilen ble for noen år siden gjenfunnet i en garasje i California, hvoretter Chrysler Historical Foundation kjøpte den og restaurerte den tilbake til sin opprinnelige glans.
Pastellfarger og designer-stæsj
Heldekkende glasstak var trolig for dyrt til å settes i produksjon, men allerede i 1955 var produksjonsbilen klar. Det var en i utgangspunktet ordinær Dodge Custom Royal Lancer, men likevel lett gjenkjennelig med utvendig lakk i "Heather Rose" og "Sapphire White", og forgylte "La Femme"-emblemer på forskjermene.
På innsiden så bilen også ut som en kalori-sydende dessertskål, med jacquard-mønstret stoff og vinyl i flere rosa-nyanser, og et overraskende kontrasterende gulvteppe i "myldrende" mørkerøde farger.
Men det var mer enn spesielle farger og stoffer ved denne bilen som skulle vinne kvinnenes hjerter.
I spesielle oppbevaringsrom bak på seteryggene fant kjøperne et rikholdig utvalg av stæsj som enhver kvinne på 50-tallet ønsket seg.
Først og fremst en regnkappe, regnhatt og paraply som matchet interiøret på bilen. I tillegg en skulderveske i rosa skinn, designet av den-gang-så-berømte Evans i Chicago, Illinois, fylt opp med ytterligere "La Femme"-accessories som pudderdåse, leppestift, lommebok, kam og - selvsagt i 1955 - sigarettlighter og -etui.
Les også: Dette er bilen som jentene ønsker seg i dag
"Her Majesty - the American woman..."
Det kunne umulig bli annet enn suksess. Det mente man i hvertfall i styrerommene hos Chrysler Corporation, og optimismen ble videreført av markedsavdelingen. De la alle kluter til i sin flørt med publikum, og laget foldere med teksten "Dodge La Femme - By Special Appointment to Her Majesty... the American Woman!"
Uten å sammenligne for mye med egne erfaringer slår vi fast at markedsføring - kall det gjerne flørting - mot et kvinnelig publikum har sine fallgruver.
Og om ordlyden i budskapet kanskje bar preg av at Dodge prøvde litt for hardt, var det kanskje også for få som ble gjenstand for disse overstrømmende tilnærmelsene. I ettertid er det nemlig sett på med stor undring at La Femme-modellen ikke var nevnt med et ord i den vanlige salgslitteraturen, men kun ble markedsført i en egen folder som bare ble delt ut hos forhandlerne.
Kanskje var strategien at man skulle treffe familier som var hos forhandleren for å kjøpe sin "hovedbil", slik at de etter en stund kom tilbake for å kjøpe en La Femme i tillegg, til fruen i huset, når tanken hadde modnet seg litt. Uansett krydde det ikke akkurat av La Femmer i trafikken i 1955, selv om modellen internt mot forhandlernettet ble omtalt som en braksuksess da 1956-modellene kom.
Nedtonet retrett
De ble nedtonet ganske betraktelig, i hvertfall hva farger angår.
Rosa og hvitt var nå byttet ut med blek lilla i flere nyanser, kalt "Misty orchid" og "Regal orchid". Interiøret var igjen i egne mønstere og egne stoffer for La Femme-modellen, denne gang i hvitt og "lavendel", hvilket etter diverse bildesøk på nettet viser seg å være en gyllen nyanse (vi vet med andre ord like lite om blomster som om kvinnelig smak).
Oppbevaringsrommene på seteryggene fantes fremdeles, men var mindre enn året før. Og etter hva vi forstår var det mindre som skulle få plass i dem også, pakken med accessories hadde nemlig blitt dramatisk redusert i forhold til året før. Den flotte vesken med innhold var borte, stort sett var det bare regntøyet som var igjen.
Dette kan ha hatt med det faktum å gjøre at La Femme kun kostet 143 dollar ekstra i forhold til en vanlig Dodge Custom Royal Lancer. Vi vil tro den fancy designer-vesken alene spiste mesteparten av ekstraprisen, og det hele antyder at hele La Femme-prosjektet var ment mer for å kapre førstegangs-bilkjøpende kvinner enn for å tjene ekstra penger på en billig spesialmodell.
Kun 2.500 produsert
Med fasit i hånd ble det hverken det ene eller det andre. Da 1957-modellene kom var La Femme ikke lenger på optionlisten, og den kom heller aldri tilbake. Eksakte produksjonstall finnes ikke, ettersom bilen ikke hadde noen egen typebetegnelse i bunnen, men i det internasjonale registeret over gjenværende biler anslår man total produksjon for de to årene til maksimalt 2.500 biler.
I dag anslås det at rundt 40 1955-modeller og rundt 20 1956-modeller har overlevd. Svært få, om noen, med alle de spesiallagede tilbehørene i behold. Forsiktig bruk gjennom svært mange år før de ble solgt videre har i de fleste tilfellene reddet dem for ettertiden, får vi vite hos The Dodge La Femme Registry.
Hva som gikk galt er ikke så godt å si. Rosa og lilla høres sært ut i dag, men var populært på 50-tallet, og ironisk nok solgte altså vanlige "unisex-modeller" i disse fargene bedre enn den dedikerte kvinne-Dodgen.
Det er imidlertid umulig å se forbi det faktum at bilen var utviklet i styrerom og designstudioer som lignet de vi i dag ser i TV-serier som "Mad Men" - men enda noen år tidligere. La Femme var planlagt, spesifisert og utformet av menn, ut fra menns oppfatning av hva kvinner ønsket seg. Og det har universet som kjent forsøkt å forklare for oss gang på gang at vi ikke har peiling på.
Kvinner som var selvstendige nok til å oppsøke bilforhandleren og kjøpe bil på egen hånd i 1955, valgte vanligvis biler med mer maskulin utstråling, selv om det også er dokumentert at minst tre av de La Femmene som har overlevd ble levert fra fabrikken med den heftige performance-motoren "D-500". Langt de fleste av de 2.500 La Femmene ble nok kjøpt av menn som gaver til sine utkårede, uten at de selv hadde mulighet til å påvirke bilvalget, synes analytikerne å være enige om.
Men meningen var god. Da, som nå...