Klart kona er med i garasjen!
Johanna og Hans restaurerer veteranbiler sammen. Les den søte historien om ekteparet fra Grong.
GARTLAND: Onsdag morgen. Vi tar opp røret og taster inn et Grong-nummer. Etter noen korte toner svarer det i den andre enden, skriver Namdalsavisa.
– Fornes.
– Hei, det er Lars Øvereng fra NA som ringer. Er Hans hjemme?
– Nei, han er ute og brøyter. Du snakker med kona. Var det noe spesielt?
– Jeg har hørt at han nærmest skal ha magiske hender når det kommer til gamle kjøretøy.
– Åh?
– De sier det er nok å gi ham ei stålplate – så brummer det etter noen timer.
– Haha, da snakker de vel om den gamle traktoren vår.
– Ja, så var det snakk om en T-Ford han har pusset opp?
– Som vi har pusset opp, ja. Ikke bare han som har jobbet med den. Vi har begge tilbrakt våre timer i verkstedet, skal jeg si deg!
Fra breking til brumming
Vinden legger seg som ei sint kappe over Gartland denne januardagen. Hans Fornes (75) kommer kjørende inn på gårdstunet med en hjullaster, og benytter anledninga til å skrape litt foran garasjen før han tar seg tid til å stanse.
Han er «kårkaill», må vite – og kårkailler har det travelt.
– Bli med inn her, sier han og viser veg mot det som tilsynelatende er et lite fjøs. Vi sluses inn i bygget; først gjennom noe som ser ut som et kombinert kontor, finverksted og klesskap for anleggsklær – før vi ender i et stort rom som sannsynligvis har vært tilholdssted for husdyr en gang i tida.
– Vi drev med sau, men fikk konkurranse av bjørnen, sier mannen i front.
Et raskt overblikk antyder at kårkaillen fortsatt bruker mye tid i fjøset – selv om brekinga fra sauene er avløst av brumming fra motorer.
– Det må ikke være for moderne. Da blir det bare vidløftig, sier 75-åringen. I likhet med kona Johanna (73) har han en hobby som mange av jevnaldringene neppe utøver. Mange er interessert i historie, men få går så konkret til verks for å bevare den for ettertida.
Og da snakker vi om historie på fire hjul.
Grønn sjeldenhet
I løpet av de siste åra har ekteparet restaurert to kjøretøy; én 1926-modell T-Ford – og én nesten like gammel traktor med en spesiell historie.
– De to kjøretøyene er veldig forskjellige, samtidig som de har svært mye felles. Traktoren er bygd med utgangspunkt i nettopp en T-Ford, sier Hans og viser fram en grønn og rød farkost i støpegods og jern.
– Jeg vet i grunn ganske lite om den, annet enn at den ble kalt «småbrukertraktoren» på folkemunne, at den er basert på en 1925-modell T-Ford – og at den opprinnelig ble satt sammen på Gjøvik Støperi & Mekaniske Verksted AS en gang på 30-tallet, forteller Hans. Traktoren har vært i drift flere steder rundt om i landet, blant annet i Gutvik og i Kveinå, før den til slutt havnet på en låve i Harran.
Derfra gikk turen til et visst fjøs på Gartland.
Og da var den ikke akkurat «i bruksstand».
– Slik så den ut da vi hentet den, sier Hans og viser fram et knippe bilder. Det virker nesten uvirkelig at vi snakker om den samme traktoren. Det som en gang så ut som en haug deler fra et hevet skipsvrak, framstår i dag som en blank stålhingst fra en svunnen tid.
– Det er ikke mye som er igjen av den opprinnelige traktoren. Jeg har lagd det meste selv, sier en nærmest beskjeden traktorrestauratør – som dermed avslører at denne kårkaillen trakterer mer enn vedklyveren og snøfreseren.
– Det har da blitt noen timer, sier han kort, før han med en enkel gest svarer på spørsmålet vårt om den starter.
Et lett trykk på en bryter i gulvet får det ombygde sauefjøset til å fylles med taktfast kakling.
Familiemedlemmet
Hans Fornes har bokstavelig talt mange jern i ilden, men er ikke av typen som sløser med ord. Når samtalen vris over på T-Forden han har stående, bare peker han på bylten bak traktoren. Med vant håndlag fjerner han det gedigne, rosa lakenet – og avduker familiens andre rullende juvel.
– Tenk at jeg fikk lov til å lage et rosa dekke til bilen! Tenk det – ROSA, humrer Johanna. Hun har nettopp kommet inn på verkstedet, og er i likhet med husbonden tydelig stolt av doningen som åpenbarer seg foran oss. Bare folkevogn-bobla er produsert i flere eksemplarer enn slike T-Forder – men denne har i tillegg en spesiell historie.
– Bestefar kjøpte den ny i 1926. Da var det ikke mange biler i Namdalen, forteller Hans, og legger til at den har vært i familiens eie siden den gang.
Men den har neppe vært i så god stand siden den var ny.
– Vi plukket den helt ned i småbiter. Nye deler ble bestilt fra USA – blant annet kalesjen. Den var ikke helt enkel å sette på, men det ble da greit til slutt, mener Hans.
Ford-grunnlegger Henry Fords berømte utsagn om fargevalget på T-Forden – «Du kan lakkere den i hvilken som helst farge – bare det er svart» – gjelder imidlertid ikke for stasbilen på Gartland.
– Alle T-Forder var lakkert svarte fra fabrikken fra starten i 1908 fram til 1924. Da ble den i tillegg tilgjengelig i grønt, og i burgunder – eller «Royal Maroon», som denne fargen egentlig heter, forteller Hans.
Bøffelhud
Bortsett fra selve lakkeringsjobben har ekteparet Fornes selv stått for restaureringa av det rullende familiemedlemmet. Hans har tatt seg av det mekaniske – mens Johanna har hatt rollen som sydame.
– Det er litt av en jobb som er gjort her, skal jeg si deg. Materialet til interiøret bestilte vi fra USA, mens jeg har tatt mål av, skjært til og sydd alt trekket inne i bilen. Det er bøffelhud, flirer Johanna, som er spesielt godt fornøyd med at fargen på skinnet skulle vise seg å passe godt til resten av bilen.
– Det ante vi jo ikke før vi fikk det tilsendt, sier hun.
Alt på bilen – fra hickoryeikene på hjulene til tenningsnøkkelen – er originalt. Til og med det spesielle tenningssystemet, med en «coil» til hver av de fire sylindrene, er som det var da den rullet ut fra fabrikken i Highland Park i Michigan.
– Den er ikke helt enkel å kjøre. Det er vel stort sett bare jeg i familien som får det til, smiler Hans og kikker bort på kona.
Hun er helt sikkert ikke tung å be om anledninga til en tur byr seg.
Hun har tross alt vært med på oppussinga.
Se flere bilder hos Namdalsavisa
