Bjørn Tore startet med en rusthaug
Ta utgangspunkt i en rusthaug, noen stålplater, en hammer og et sveiseapparat. Fire år senere kan du ha en bil som denne!
– Det har blitt noen timer, sier namsosingen Bjørn Tore Wiik (38). Han har nettopp fortalt oss at han har brukt fire år på å bygge doningen som står på plena foran oss. Over en periode på godt over 1.450 dager har denne mannen altså tenkt, banket, bøyd, sveiset og skrudd fram bilen som nå står og glaner på oss med store øyne, skriver Namdalsavisa.
«En ekte entusiast», tenker vi. Det skulle ikke forundre oss om det dukker opp et bilde av 38-åringen om vi slår opp ordet i leksikon.
Gammel drøm
– Jeg lekte faktisk i denne bilen da jeg var guttunge, sier Wiik, og kikker bort på den ikke akkurat aerodynamiske perlen som for anledninga er kjørt ut av garasjen.
– Det er en 1928-modell A-Ford, sier han, og legger til at han etter en lengre forhandling med den forrige eieren fikk hentet bilen fra en låve på Spillum for en del år siden. Skjønt; «bil» er ikke særlig korrekt benevnelse – vi snakker vel strengt tatt om en rusthaug med en solid dose patos hvilende over seg.
– Den forrige eieren innså vel at en eventuell restaurering kom til å koste mye tid og ressurser. Dermed fikk jeg hentet den, sier entusiasten.
Wiik startet den omfattende jobben med å plukke fra hverandre det nesten 80 år gamle kjøretøyet. Den lille garasjen i Vika i Namsos ble etter hvert fylt av både fullt brukbare og ikke fullt så brukbare deler. Alt av rust ble fjernet, ramma ble forsterket etter alle kunstens regler – mens han opprettet kontakt med Namsos trafikkstasjon.
– Jeg har hele tida hatt det klart for meg at denne bilen skal registreres og kunne kjøres på vegen, sier Wiik. Dermed tok han kontakt med rette myndigheter på et tidlig tidspunkt i bilbygginga – for å sikre seg at alt ble gjort etter boka.
Fire år senere kan han snart ratte rundt på namdalske veger i det som garantert er en unik bil. Det finnes ikke en eneste A-Ford som er dønn identisk med denne.
En ekte Hot Rod – made in Namsos!
Gryende miljø
Det finnes knapt noe mer amerikansk enn nettopp slike modifiserte veteranbiler. De aller første Hot Rods dukket opp i Sør-California mot slutten av 1930-tallet, da det ble populært å ribbe bilene for vekt – for så å kappkjøre på de enorme, tørrlagte sjøene i området.
Konseptet med de kraftig ombygde muskelbilene fikk en voldsom oppblomstring etter andre verdenskrig, da amerikanske soldater kom tilbake med en omfattende teknologisk kompetanse i bagasjen. Eldre biler som A-Ford, B- Ford og T-Ford var svært populære objekter å bygge om – og det hele handlet om å komme seg raskest mulig fra A til B på ei rett strekning.
I løpet av 60-tallet ble Hot Rod'ene mer showpreget, med glinsende lakk, fete felger og skinnende motorer.
Opp gjennom åra vokste Hot Rod-industrien ut over landegrensene, og er i dag rimelig utbredt i eksempelvis Storbritannia og Sverige. Den økende interessen de siste åra kan nok tilskrives den svært populære tv-serien «American Hot Rod» på Discovery Channel, der seerne fikk følge bilbyggerlegenden Boyd Coddingtons bravader.
Her i landet er miljøet betraktelig mindre enn hos våre naboer i øst, og i Namdalen er det ytterst få roddere.
Men miljøet kan vokse.
– Jeg vet i alle fall av to karer til som skal bygge sin egen rod her i Namsos, sier Wiik.
Se flere bilder av bilen hos Namdalsavisa.
Sjel foran shine
Wiiks A-Ford er kjemisk rensket for alt som heter sparkel og den slags lettvinte løsninger. Alt som er av platearbeid har han egenhendig utført; framskjermer, stigbrett og bakskjermer er rett og slett banket til for hånd. Karosseriet og dashbordet er stort sett det eneste som er identisk med slik det så ut da bilen rullet ut fra fabrikken.
Resultatet av «håndarbeidet» er blitt en finish som kanskje ikke får eventuelle bilutstillingsdommere til å hente fram superlativene.
Men det er heller ikke poenget.
– Dette er en «Rat Rod»; altså en hot rod er litt røff i kantene. Jeg prioriterer sjel foran shine, sier Wiik. Akslingene har han hentet fra Volvo, mens Super Bell-forstillinga er klassisk hot rod.
Den mattsvarte rodden drives selvfølgelig av en annen klassiker, nemlig en Chevrolet 350-motor. V8, selvsagt.
– Jeg er rimelig spent på hvordan den blir å kjøre. Så langt har jeg bare tatt noen korte testturer – men det lover bra. Krefter er det i alle fall nok av, smiler Wiik, som i løpet av byggeperioden kjøpte seg en enebolig med tilhørende dobbelgarasje.
– Garasjen var nesten mer viktig enn huset, smiler han, og ber oss ta med et ønske i artikkelen:
– Kan du ta med at jeg er interessert i å kjøpe en motorsykkel fra 1920- og 30-tallet?
– Jasså? Nye prosjekt på gang?
– Jeg må jo ha noe å pusle med i garasjen?