Oppdrag: Trim Ford!

Det startet i 1970, med Ford Escort RS1600. Bilen ble tatt fram for grisekjøring på rallyetapper, og på racerbaner. Emblemet har siden gått sin seiersgang på 26 utvalgte modeller - hvis artikkelforfatteren, som er notorisk dårlig i mattematikk (og rettskriving - det skrives matematikk, Lundefaret! Red. anm.) har regnet riktig. Escort, Sierra, Capri, Focus, til og med Fiesta har hatt biler med RS-stempel.

Bilene har i hovedsak blitt tatt frem som homologeringsbiler til motorsport. Det betyr at det i noen klasser har blitt produsert x antall gatebiler, som er grunnlaget for de trimmede variantene brukt i løp.

Escort i versjon MKI og MKII, var de første og største. Holm Jacob Matheson eier en av verdens mest suksessrike løpsbiler. En Escort MKI BDA, han har kjørt til seier i over 100 billøp!

Dette var også starten på en annen legende; legenden om BDA. Den firesylindrete 16-ventilers motoren med det historisk høye turtallet, og den utrolig vakre lyden. Escort MKII BDA var den siste biltypen en privatfører vant Rally-VM med. Dette skjedde i 1981, med fører Ari Vatanen som sladdet seg fram for David Sutton Motorsport. Også i Norge ble det sladdet vilt med denne bilen, der Bjørn Andreas Viko er loggført med den lengste.

Det har blitt flere legender. I norsk motorsport-historie oppsto ny folklore da Sierra RS Cosworth kom på gata. I RS500-modeller gikk den bra på bane med blant annet Roger Sandberg, men spesielt i rallycross med Camel-sponsede, dvs Came1-sponsede Bjørn Skogstad - som ble europamester i en slik bil.

I sedanform var det stor satsing fra Fina, som lå bak noe av det mest profesjonelle på teamfronten i norsk rallysport. Og da Escort tok over for Sierra, sto rallyfører Birger Gundersen klar til å ta over laurbærkransene - noe Henning Solberg siden har gjort i samme bilmodell. Apropos sladd, så har Stian Hafsengen stått for noen av de bredeste med sin Escort RS Cosworth WRC, på GATEBIL.

Mens dette skjedde, herjet Ford-mannen Martin Schanche på rallycrossbanene rundt i Europa. Han startet med en turbomatet versjon av Ford Escort MKII, som ble til MKII. Fikk tak i råskinnet RS 200, og gikk tilbake til Escort da 200´n hadde gått ut på dato. Et av de største øyeblikkene var EM på Lyngåsbanen i 1992. Se klippet under!

Ford har hatt en lang RS-historie i norsk motorsport, og holder den ved like gjennom Henning Solbergs oransje fyrverkeri.

På veien har RS-modellene skapt minst like mange legendefortellinger. BDA-modellene var ultrasjeldne, men MKII RS2000 var motorglede til folket. Pintomotoren, den skrå fronten, gjerne med Zakspeed-breddinger, og små Revolution-felger. Man kunne bli våt i buksa av mindre.

Jeg har en kamerat som herjet fælt med slike biler. På bygdeturné ble han ofte bedt på kappkjøring. Han takket sjelden nei, men de måtte garantere at det lå en bilskrot i nærheten der han kunne plukke seg en bakaksel etter endt duellering - da dette var forbruksvare. Det gjorde det ofte, og da var det bare å ta løs, for så å bytte denne vitale delen etter at seieren var innkassert. Dette er maaaange år siden, men historiene går fortsatt i de bygdene han var på tur.

Da Sierraene kom på markedet, ble de kjent for to ting: 1) Trimmingsvillighet. 2) Biltyverier. Dette var noen av de første bilene på Gatebil som sprang 600-hesters grensa. De hyppige biltyveriene, gjorde at du kun eide en i minutter av gangen. Jeg har intervjuet en av de som sto bak flesteparten av tyveriene. Om han angrer på egen galskap, så er han fortsatt helfrelst på Ford RS.

RS har hatt, og har et enormt fotfeste i Norge. Med den nye Ford Focus RS, gjør Ford sitt for at legenden skal leve videre. Så får historien fortelle oss om de lykkes.

Dette er RS-er artikkelforfatteren har kjørt:

Ford Escort MKI RS1600 BDA

Det var med stor ydmykhet jeg satt meg bak rattet på en av Ford-museets egne diamanter. Bilen var en rallyrigget Escort MKI, med en nyfrisert BDA-motor. Spekket ikke ulikt den bilen Holm Jaob Matheson hart gjort kjent i norsk motorsport, og som er Norges - hvis ikke verdens - mestvinnende løpsbil gjennom tidene.

Kjøreopplevelsen var rå og usminka, mye takket være dogbox og mangel på lydisolering. Bilen hadde ikke det råeste demperoppsettet jeg har vært borte i når det gjelder rallybiler, men kjøreopplevelsen var overstyrt moro (les: sladd). Men mest av alt var det som å sette seg i et slags bilhistorisk museum på hjul - med tankene farende til alle legendene som rattet denne bilen i sinne, i rallysportens barndom. Colt-sponsede Penti Arikkala, som ble svartflagget under sin baneracingdebut og måtte kjøre fra ledelse og inn i Pit Lane fordi arrangørene ikke syntes det var ok at han røkte og kjørte racebil samtidig, var en av rallystjernene jeg fantaserte at jeg var - der jeg fosset fram på høyt turtall akkompagnert av en av bilverdens mest magiske soundtrack. Ford BDA!!!

Ford Escort RS Turbo

Broren min har aldri likt å være en i mengden. Så etter at han overtalte mutter`n til å spleise med ham på førstebil, mutter`n er heller ikke mot å skille seg ut litt Broom-messig, så gikk de til innkjøp av en Ford Escort RS Turbo. Som i tillegg til å være knall gul, var karosseribreddet i stål. Denne UP-magneten ble broderns arena for å vise at han ikke var moden nok for å inneha førerkort, og modern´s arena for gjenopptatt råning etter mange års fravær fra stripa på Kolbotn.

RS Turbo er en litt glemt GTI-klassiker, som med sin overladete 1,6-liter gikk utrolig bra. Bilen kunne også bli levert med diffbrems, som økte kjøregleden enda mer.

Jeg ble overrasket over god styrefølelse, og bra drag. RS-eierne ble overrasket over trimmingsvillighet (alltid bra med turbo!) Og broderen ble overrasket av UP, som tok lappen - og ga han tre uker på vann og brød.

Ford Sierra RS Cosworth 3 dørs "Vingebil"

Tilbake med førerkort, var det igjen boder´n som handlet bil - etter mitt mislykkede Cosworth-kjøp (les mer om det under). En vingebil som var mer indiskret i formen enn hans tidligere RS Turbo, men som var mer diskret i farge - med sitt stålskinn lakkert i svart. Som alle Cosworther på denne tiden, var den trimmet. Grønne dyser, luftfilter, og eksos. HK-antallet var godt nok til å få ut rompa på tørt underlag, i hastigheter godt over det som var lovlig. En bøllete bil, som oppfordret til uetiske handlinger. Politiet på vårt lensmannskontor fikk da også sporet opp mobilnummerene etter hvert, og vi ble stadig oppringt fordi det var observert noe svart og lavtflyvende. Det gikk også en annen svart vingebil på Kolbotn, så det var greit å ha noen å skylde på. Selv om sannheten om han andre var at han opererte med turtallsperre på 4500 omdreininger, og poleringsfetisjisme.

På denne tiden kjørte jeg sykkel, en 1990 Yamaha FZR 1000 EXUP. Lysten på bil gjorde at jeg hadde testet Audi Urquattro, Lancia Delta Integrale, og Toyota Celica GT Four - men syntes ingen av bilene hadde det skyvet jeg var ute etter.

Jeg møtte en kar som skulle selge en rød, blodtrimmet vingebil. En tur på ringveien senere, og jeg var frelst. Nærmere 500 hester var mye på den tiden, og det var også prislappen på 170 000. Prosjektet stoppa da faren min ikke ville bli med og spleise.

Ford Sierra RS500

Mange år etter mine første RS-eskapader, fikk jeg prøve selve rosinen i pølsa når det gjelder Ford Sierra Cosworther, nemlig den legendariske RS500. Bilen ble tatt fram som en homologeringsspesial til standardvognracing, og hevdet seg meget bra. Den store turboen, og de åtte dysene, gjorde at bilen var trimmingsvennlig som få. Dette ble utnyttet til det fulle, de svarte Texaco-sponsete Eggenberger-bilene ble de mest legendariske, der de kastet flammer ut fra eksosen som stakk ut under kanalen.

Dette var en 100 prosent standardbil, så draget var dårligere enn de andre Cosworthene jeg hadde kjørt tidligere. Men opplevelsen var større.

Det å se vingen i sin drøyeste form, med den store leppa og spoileren på bakluka, se leppa under frontspoileren, nettingen der parklysene var, foran et hull som skulle lede friskluft til bremsene, lese "RS500" på hekken, og så få nøklene - det var en stor opplevelse!

Ford RS200

Jeg har totalt heng på rally, og spesielt årene 1985 og 1986, da Gruppe B herjet som best/verst. Overhestekrefteinnfiserte raketter med høy fart og lav sikkerhet. Den bilen med kanskje mest potensiale, var Fords RS200. Midtplassert motor, som faktisk står feil vei med kamreima bakover, rørramme, doble dempere på hvert hjul, enorm fjæringsvei, og et utseende et eller annet sted mellom en Sierra og en Ferrari.

På grunn av at Ford kom i gang for seint med utviklingen, fikk RS200 aldri vist seg frem ordentlig i rally - før hele Gruppe B ble forbudt. Men blir stående med en svart strek i margen, med ansvaret for flere dødsulykker. Blant annet en der flere publikummere mistet livet.

Bedre gikk det i rallycross, der Mr Rallycross selv, Martin Schanche, herjet med den i EM - så fort han skjønte seg på demperoppsettet. På Lyngås hadde jeg mange store stunder som publikummer, spesielt søndagen da Martin vant, med Brooms egen Tommy Rustad på tredjeplass, i en RS200 lånt av Scanche.

Under prøvekjøringen ble jeg oppmerksom på den ekstremt harde clutchen, og de ekstremt tunge sjaltebevegelsene i girkassa. Ellers imponerte bilen med velbalanserte kjøreegenskaper, og jeg kunne drifte den i lange firehjulssladder på asfalt. Men det var ærbødigheten over å få lov til å teste en sånn legende som tok meg hardest. Tårer i øynene, kanskje til og med litt gråt. Dette var en drøm i oppfyllelse, som nesten ble for mye for en skalla motorskribent.

Ford Sierra Cosworth sedan 2WD

Fatter`n dreiv med hest, og var på jakt etter en bil å dra henger med. Etter endt militærtjeneste drev jeg mest dank, mellom forskjellige strøjobber. Med argument om denne bilens enorme bunndrag, og dermed gigantiske trekkvilje, (noe jeg fikk med meg selgeren på Bryn Bilforetning til å argumentere for) var det på nippet at jeg og fatter ble en Cosworth rikere. Men heller ikke denne gangen...

Sedanen er veldig lik å kjøre som vingebilen, men litt mer brukervennlig i familieøyemed. En annen ting som både er positivt og negativt, er at den er noe mer diskret. Dvs at det ikke er like mange som oppfordrer til å kjøre om kapp - noe som kan være sunt hvis du har ønske om å beholde lappen. Men enorm bilglede som i dag kan kjøpes for ikke veldig mye over 100 000 kroner!

Ford Sierra Cosworth 4x4

Ikke bare kunne den trekke henger på grunn av sitt enorme bunndrag, men den kunne gjøre det i alle årstider. Men heller ikke dette argumentet bet fatter på, der vi hadde en 239 000 kroners dyr 4x4 i kikkerten på den klassiske bilsjappa "Lasses Bil" på Ensjø.

Men jeg var nær, veldig nær. Flere prøvekjøringer ble det, og fatter som brukte ungodmmen sin på å trimme henholdsvis en NSU 1200 T, en Saab 96 og en Ford Cortina, fikk ilden tilbake i øynene - og smilet tilbake om munnen.

Cosworth sedan 4x4 er også en bil jeg har prøvd flere ganger. Kraftfordelingen er forfordelt bakhjulene, så kjøreegenskapene er ikke ulike sine tohjulsdrevne søsken, men er selvfølgelig helt overlegen på løst underlag. Girkassene kunne ryke, men det var stort sette etter uvettig bruk/trimming. Dette var og er utrolig mye bil for pengene. Skal du prøve å få faren din til å bli med å spleise på en slik, så er den altså utrolig god å trekke henger med - både vinter og vår.

Ford Escort Cosworth

At denne bilen heter Escort, er en slags sannhet med modifikasjoner. Karosseriet er Escort, men chassiset er fra Sierra 4x4 - om så med noen forbedringer. Men hele pakka var mer gjennomarbeidet, og dette var en overlegen bil på veien da den kom. Med Escort Cosworth satt Ford ny vingerekord, med en gigantisk sak på bakluka. Dette var verdens første serieproduserte bil med aerodynamisk downforce - så den hadde absolutt noe for seg.

Den gangen jeg husker best fra de gangene jeg har kjørt en slik bil, var da vi lagde en baneduell mellom Focus RS MKI og denne bilen. Jeg ble imponert over grepet, og kjøreegenskapene. Men med Focusen så jeg også at tiden hadde gått, om ikke løpt fra den. For på asfalt, så var det Focusen som imponerte mest.

Ford Focus RS MKI

Min aller første bil på test som motorjournalist. Da jeg ringte daværende PR-sjef i Ford, Jan Johansson, og skulle låne bilen, sa han at det var lang venteliste. Flere måneder tenkte jeg. "To uker" svarte han. Da han sa at jeg ikke kunne ha den så lenge, tenkte jeg timer. Han mente dager. En uke skulle jeg få låne den, og smilet var så bredt at han så det gjennom telefonrøret. Sterkt mistenksom ringte han redaktøren, som kunne bekrefte mitt hederlige ærend.

10 dager hadde jeg bilen. Tok den med på GATEBIL på Rudskogen, kjørte til Ørlandet utenfor Trondheim og besøkte kamerat pilot-Håvard, og kjørte cirka 500 ganger frem og tilbake på Gamle Mosseveien - som er mitt barndomshjem på det offentlige veinettet.

Rallykamerat og tre ganger Norgesmester Eivind Steffensen fikk teste bilen. Da han tok racingteip i hjulbrønnene, og lagde små skvettlapper med ditto, skjønte jeg at det var alvor. Det var det og. Han var like imponert som meg, når det gjaldt de fantastiske kjøreegenskapene.

Bilen fikk mye pepper på grunn av en overivrig styrefølelse, der du kjente det godt om du kjørte over en tyggis i veien. Men under 100 prosent kjøring, falt alle bitene på plass. Hvis man skulle komme med noe kritikk, var det for at motoren kunne vært sterkere. Vi skulle bare visst hva som var i vente!

Ford Focus RS MKII

Denne testen kan du se/lese om andre steder på Broom.no. Men jeg kan vel si såpass om at over 300 hester, et unikt bra chassis, en utrolig bra virkende diffbrems, og en like utrolig bra virkende RevoKnuckle (les: patent som skal hindre at de drar i rattet under pådrag), gjør meg ganske sikker i min sak: Dette er verdens beste sportslige forhjulstrekker, og hadde jeg stilt opp i et asfaltrally med denne - ville jeg hevdet meg bra på totallista. Og det med en bil tatt rett ut fra butikken.

At vi ble stoppa av politiet, og at de kun skulle ta bilder, at vi møtte en rallysjåfør som skulle kjøre om kapp, og alt annet rart som skjedde under lanseringen i Frankrike - er bare dagligdagse ting i RS-historien.