Fremskrittspartiet ble stiftet i 1973 under navnet «Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter og avgifter og offentlige inngrep». Partiet beskriver seg selv som liberalistisk.

Siv Jensen fra Oslo har siden 2005 vært partiets parlamentariske leder. På landsmøtet i 2006 ble hun også valgt som formann i partiet etter at Carl I. Hagen hadde styrt partiet i 28 år. Nestformenn er Per Sandberg fra Sør-Trøndelag og Ketil Solvik-Olsen fra Rogaland.

Allerede første gang Anders Langes parti stilte til valg i stiftelsesåret 1973 fikk de fire representanter på Stortinget. I 1974 brøt daværende stortingsrepresentant Carl I. Hagen ut og dannet Reformpartiet, som fikk en kort historie. Anders Langes parti skiftet navn til Fremskrittspartiet i 1977, men ved valget samme år falt partiet ut av Stortinget.

I 1978 ble Carl I. Hagen fra Oslo valgt til formann i Fremskrittspartiet etter å ha vunnet en kampvotering mot Jens Marcussen fra Aust-Agder.

Ved valget i 1981 kom Fremskrittspartiet tilbake med fire representanter. Men det var først fire år senere ved valget i 1985 Fremskrittspartiet fikk makt. Selv om valgresultatet bare ga to mandater havnet Frp på vippen i Stortinget. Da statsminister Kåre Willoch stilte kabinettspørsmål på økning av bensinavgiften i mai 1986 stemte Fremskrittspartiet mot. Den borgerlige regjeringen gikk av og Arbeiderpartiet fikk tilbake regjeringsmakten med Gro Harlem Brundtland som statsminister.

Fremskrittspartiet var i mange år et parti med liten oppslutning, men ved lokalvalget i 1987 endret dette seg. Carl I. Hagen mottok det berømte «Mustafa-brevet» som skulle ha vært skrevet av en muslimsk innvandrer. En rystet Hagen leste høyt fra brevet som beskrev hvordan Norge skulle omdannes til en muslimsk stat, der kirkene skulle erstattes av moskeer. Brevet viste seg senere å være falskt, men innvandring var blitt en av Fremskrittspartiets viktigste saker. Partiets oppslutning ble nesten doblet fra lokalvalget fire år tidligere.

Stortingsvalget i 1989 ble en ny suksess for Fremskrittspartiet. Partiets gruppe på Stortinget økte fra 2 til 22 representanter. Frp var blitt landets tredje største parti.

Ved valget i 1993 ble Fremskrittspartiets oppslutning halvert og fikk bare 10 representanter på Stortinget. Året var preget av intern uro og strid om partiets politiske profil. Liberalistene havnet i mindretall under et dramatisk landsmøte på Bolkesjø. Fire av de innvalgte stortingsrepresentantene brøt med Frp og dannet Fridemokratene.

Valget i 1997 ble derimot en ny opptur for Fremskrittspartiet. Med 15,3 prosent av velgerne og 25 representanter var partiet nest størst på Stortinget. Mot slutten av stortingsperioden oppstod det ny strid i partiet. Både Jan Simonsen og Vidar Kleppe ble ekskludert fra partiet.

Etter at Høyre slo Fremskrittspartiet ved valget i 2001, ble Frp igjen nest størst på Stortinget ved valget i 2005. Partiet fikk inn 38 representanter etter et valgresultat på 22,1 prosent. Under landsmøtet på Gardermoen 6. mai 2006 ble Siv Jensen valgt til formann i partiet. Et forslag om å endre tittelen fra formann til leder ble nedstemt på landsmøtets siste dag. På landsmøtet i 2009 ble imidlertid tittelen endret til leder.

Ved stortingsvalget i 2009 fikk Fremskrittspartiet en beskjeden fremgang til 22,9 prosent, som er partiets beste resultat. Det ga en rekordstor stortingsgruppe på 41.