Fornuftig familiebil – men man kunne ha det moro også

Toyotaen hadde brannvegg mellom bensintank og kupé.

Slik så Toyota Corona 1800 ut i 1975-utgave. Her var det ikke mye lettmetall og LED, nei! Foto: Frank Williksen
Slik så Toyota Corona 1800 ut i 1975-utgave. Her var det ikke mye lettmetall og LED, nei! Foto: Frank Williksen

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om Toyota Corona 1800 i 1975-utgave.

1975, ja, det var det året Flåklypa Grand Prix gjorde furore på norske kinoer, med over fem millioner billetter solgt bare her i landet. Det er knapt noen som glemmer det forrykende fartsoppgjøret mellom sykkelreparatøren fra Flåklypa og racing-mesteren fra Tyskland.

Helt de samme fartsegenskapene hadde nok ikke den mellomstore familiebilen Toyota Corona 1800, som jeg testet på denne tiden. Her snakket vi mer traust og troverdig, med atskillig mer vekt på komfort enn på det vi gjerne kaller inspirert kjøring...

Uansett mente jeg i Alle Menn tidlig i 1975 at Toyota her hadde «skapt et utvilsomt konkurransedyktig alternativ i den etter hvert svært så tettbefolkede mellomklassen.» Det var flere grunner til denne konklusjonen.

Slik så den ut fra siden. Foto: Frank Williksen
Slik så den ut fra siden. Foto: Frank Williksen

Lite unyttig fjas

En av disse var bilens tiltalende og ganske smaksnøytrale utvendige design. Den fulgte tidens hovedlinjer for en sedan på konsekvent vis, med det jeg beskrev som «pen» i de flestes øyne.

«Fabrikken har vært sparsom med pynteeffekter og unyttig fjas. Til gjengjeld finner man flere detaljer å glede seg over: Meget bra løsninger av lysarmaturene både foran og bak, og lav midtlinje med derav følgende gode vindusarealer,» fastslo jeg.

Hvem skulle tro at dette ble verdens mest solgte bil?

Flyttbar håndlampe

Allerede den gangen ga jeg japanske bilprodusenter ekstra ros for «sedvanlig fin japansk finish og utsøkt detaljarbeide» både inn-og utvendig. I tillegg var det mye å glede seg over også på utstyrssiden. Blant høydepunktene her, nevnte jeg spesielt at Corona 1800 hadde tonet glass i vinduene, liggeseter(!), velutrustet verktøymappe, bensinlokk med virkelig effektiv lås, og i motorrommet en flyttbar håndlampe «som i et kjedelig øyeblikk neppe kan prises høyt nok.

En annen liten detalj som fortjener å bli nevnt, er en sikringsknapp som hindrer rattlåsen i å slå inn om tenningen i vanvare skulle bli slått av under kjøring». Og da har man jo virkelig tenkt på det meste!

Førerplass anno 1975. De eneste knappene å bruke var til radio og varme- og ventilasjonsanlegg. Ikke mye som avledet oppmerksomheten her, nei! Foto: Frank Williksen
Førerplass anno 1975. De eneste knappene å bruke var til radio og varme- og ventilasjonsanlegg. Ikke mye som avledet oppmerksomheten her, nei! Foto: Frank Williksen

Nesten ingen brytere

Førerplassen i Coronaen var veldig bra. God sikt og et bra førersete var viktige ingredienser her, men viktigst var nok den enkle og greie betjeningen. I en Toyota Corona 1800 var det nemlig lite knapper og brytere å gå seg vill i. Bortsett fra bryter for bakruten og varme- og friskluftanlegget, var alle funksjoner samlet i de gode hendlene på rattstammen.

Gir litt ettertanke, dette, når man sammenligner med førerplassen i en av dagens biler. Her er det knapper og brytere mer enn nok – og likevel må mye også betjenes via en skjerm. Alternativt har man brytere også på rattet og på midtkonsollen. Satt litt på spissen, går det absolutt an å fundere litt over hvilken førerplass som er den mest sikkerhetsvennlige – 1975, eller 2020?

Tro det eller ei - denne bilen er 50 år gammel

Brannvegg

Apropos sikkerhet, så var god polstring av innvendige kanter og flater et viktig poeng på 1970-tallet. Her scoret Corona 1800 høyt:

«Polstringen er rikelig – særlig dashbordet gir et temmelig majestetisk inntrykk.» I min oppsummering av sikkerhetsdetaljer, var da også god polstring nevnt. I tillegg fremhevet jeg disse sikkerhetsdetaljene:

- Støtabsorberende front og hekk

- 3-punkts sikkerhetsseler av snelletype

- Støtettergivende rattstamme

- Brannvegg mellom bensintank og kupé

- Sikringsknapp for rattlås.

I denne disiplinen er det i alle fall ingen tvil om at dagens modeller er soleklare vinnere!

De to i forsetene hadde bra med plass, men setene var ganske primitive i forhold til dagens. Foto: Frank Williksen
De to i forsetene hadde bra med plass, men setene var ganske primitive i forhold til dagens. Foto: Frank Williksen

Trangt for tre i baksetet

Den innvendige plassen i bilen vurderte jeg som meget bra, men med et sterkt forbehold for komforten med tre i bredden i baksetet:

«Da ryker komforten som dugg for sola, selv om det naturligvis lar seg tåle i form kortere turer. Men jeg iler gjerne med å tilføye – om noen ikke skulle være klar over det – at det er svært få femsetere i Norge som egentlig byr på virkelig gode komfortbetingelser for tre personer i baksetet.»

Dette var en gedigen overraskelse

Høy underholdningsverdi

Hvordan var så denne bilen å kjøre? Mine inntrykk var litt gjennomsnittlige, men bilen fikk ros for å ha svært god retningsstabilitet, at den var lite følsom for sidevind – og at den var «snill å kontrollere om skrensen kommer». Her hevet jeg likevel pekefingeren litt: «Men slik kjøring bør man selvsagt ikke etterstrebe, det er nå en gang ikke bilen bygget for.»

For noen av oss var vel det siste her en sannhet med modifikasjoner. Stiv bakaksel og bladfjærer, motor foran og drivhjul bak var alltid en oppskrift med potensielt høy underholdningsverdi for alle oss som ennå var «unge og lovende» (nå er man vel i høyden bare lovende...).

Min testtur til Grimstad ga en del muligheter i så måte, både på grusveier med gode siktforhold, og på store, halvfuktige gressletter. Her gikk det tidvis bredt så det holdt!

Rekkefirer med 84 hk

Bagasjeplassen i bilen fant jeg litt midt på treet. Hovedårsaken til dette, var at Toyota Corona 1800 hadde fått en egen brannsikker vegg mellom bensintanken og kupéen. Og dette arrangementet krevde noe plass.

Motoren var en rekkefirer på 1,8 liter. Den leverte på sitt beste 84 hk, noe som utløste kommentaren «nok i lange baner, og gir bilen gode akselerasjonsressurser – også til sikre forbikjøringer.»

Nei da, så stor var bilen ikke. Et bilde kan si mer enn tusen ord, heter det - men jammen kan det juge godt også! Foto: Frank Williksen
Nei da, så stor var bilen ikke. Et bilde kan si mer enn tusen ord, heter det - men jammen kan det juge godt også! Foto: Frank Williksen

Girboksen var en sann fryd

Og: «Noe som meget sterkt bidrar til å gjøre Corona lettkjørt og sikker rent teknisk, er den fremragende kraftoverføringen. En girboks det er en sann fryd å betjene gjennom en kortsjaltet, rask og presis gulvspak, og en clutch som både vandrer lett og tar svært jevnt».

«Alt i alt får man ganske meget for pengene,» kunne jeg fortelle leserne. Og pengene var en pris på kr. 41.400,-, levert Oslo like over nyttår 1975.

Toyota Corona 1800 – noen tall:

Motor: 4 sylindre, 84 hk, maks dreiemoment 135 Nm v/3800 omdreininger.

Drivverk: Bakhjulsdrift, 4-trinns fullsynkronisert manuell girkasse.

Bensin: Normal (92 oktan)

Dekkdimensjon: 175 SR 14 radial

Lengde x bredde x høyde: 4,25 x 1,61 x 1,40 m

Egenvekt: 1.155 kg

Tillatt totalvekt: 1.505 kg

Bagasjerom: 480 liter

Akselerasjon, 0-80 km/t: 10 sekunder

Topphastighet: 150 km/t

Bensinforbruk, bykjøring/landevei: 1,27/0,78 l/mil.

Toyota Cressida - kjøp én bil, få en til på kjøpet

Video: Se lanseringen av klassiske Ford Mustang: