Å stå offentlig frem som tjukk og fornøyd er ikke alltid like lett. Å blottlegge seg for hele Norge i beste sendetid, halvnaken for en sak man tror på, er neimen ikke så lett det heller.

Superlativene har haglet i sosiale medier etter at jeg ribbet ei høne og viftet av meg plaggene under fredagens semifinale av Norske Talenter. Om det var talentfult? Kanskje ikke. Om det provoserte? Så absolutt. Om det var meningen? Ja, gjett'a!

Da jeg meldte meg på Norske Talenter i våres var aldri tanken at jeg skulle nå noen semifinale. Jeg er underholdningartist i en smal bransje man ikke skal være prippen for å finne underholdende. Jeg er på siden i min egen sjanger, både grunnet kroppen min, og min tolkning av burlesque som kunstform. For meg har det blitt et talerør i kroppsdebatten, og uavhengig av om man liker det eller ikke, har de fleste noe å si om saken.

Problemet etter min siste opptreden i Norske Talenter er at voksne mennesker sitter godt gjemt bak et tastatur og lirer av seg kritikk, eder og galle, mot min person og min kropp. Det er lov å ikke like, men i en kroppsdebatt som allerede tar flere liv, ønsker jeg at man forholder seg saklig.

Kroppspositivisme til folket!

Jeg er kroppspositivist, og har en urokkelig tro på at det samfunnet vi lever i nå i dag er et farlig samfunn å vokse opp i. Vi lever i et samfunn der det er verre å være tjukk enn slem, og hvor 10-åringer sliter med spiseforstyrrelse. Vi blir blendet av retusjerte kropper i media, og selv om vi vet at dette er totalt urealistisk idealer, slutter vi likevel ikke å sammenligne oss med de.

Jeg kjemper ikke for retten til å være feit, men for retten til å være fornøyd med seg selv. Dårlig samvittighet for egen kropp og utseende ligger kun et tastetrykk unna. Hvis jeg kan være med som et motstykke til dette, så kaster jeg gjerne klærne på TV i beste sendetid, selv om folk kaster seg over meg og mener jeg fremmer et usunt kroppsideal - som om de vi allerede idealiserer er så innmark sunt. Jeg har aldri oppfordret noen til å gå opp 50 kg - jeg oppfordrer til selvelsk og å gi litt fingeren til den A4-ramma samfunnet ønsker å presse oss inn i.

Jeg vil skape debatt, og det har jeg til en viss grad klart, selv om mange begrenser det hele til at de synes det er «frastøtende» eller et «æsj». Det skal likevel sies at de aller fleste tilbakemeldingene jeg har fått har vært svært positive. Problemet er at de fleste negative kommentarer, også fremstår som svært usaklige. En ting er at jeg takler det. Men det er ikke rart unge mennesker sliter med selvmordstanker og barn ned i 10-årsalderen har spiseforstyrrelser, når voksne mennesker i all offentlighet forteller hvor kvalme og frastøtende de blir av å se en stor, halvnaken dame på TV.

Dette utfordrer alt vi har lært om feite folk, og vi vet alle at de skal kjenne sin plass nederst på rangstigen. Der skal de sitte med dårlig samvittighet for at de ser ut som de gjør, og om ikke annet – danse av seg plaggene i beste sendetid skal de hvertfall ikke. Det tar barna nemlig skade av. De kan jo tenke at kropp i ulike størrelser er normalt, at det å være annerledes ikke er noe galt og å akseptere hverandre. Og det vil vi jo unngå.

Mobbing fører ingen vei

Da jeg var liten ble jeg mobbet for størrelsen. Da jeg ble større ble jeg oppfordret til å ta selvmord fordi jeg var stor. Jeg har slitt med både spiseforstyrrelse og selvmordstanker grunnet hva andre har tenkt og sagt om meg og min kropp. I voksen alder har jeg blitt hardhudet, og kan takle det.

At ingenting går inn på meg er løgn, men det berører hovedsaklig fordi jeg vet at så mange der ute sitter i samme situasjon som jeg satt i for noen år tilbake, og som krymper seg når voksne, tilsynelatende ansvarsfulle mennesker lirer av seg den ene fornærmelsen etter den andre, mot noen som prøver å bekjempe disse holdningene. Hadde jeg sett noen som meg i offentligheten da jeg var ung, som kunne fortelle meg at det var greit, hadde jeg kanskje hatt en bedre ungdomstid enn hva jeg hadde.

Det er aldri greit å hetse noen for kropp og utseende. Det spiller ingen rolle om man er tykk eller tynn, høy eller lav, eller har en nedsatt funksjonsevne . Å snakke nedsettende om noens kropp er aldri greit, uavhengig om du selv foretrekker det ene eller det andre. Det er faktisk ikke noe bedre å kalle noen for et «beinrangel» fremfor et «fleskeberg». Ved å si at en type kropp er riktig, sier vi automatisk at en annen er feil.

Normalisering av hverdagskroppen

Jeg tror folk har godt av å se ulike kropper, slik at vi får normalisert at ikke alle ser ut, eller ønsker å se ut, som «idealet» - og kanskje spesielt unge mennesker, som er under et konstant press i disse sosiale medier dagene. Man er aldri fri fra kritikere. Og derfor er jeg veldig stolt av min egen opptreden. At jeg ikke gikk videre gjør ingenting når debatten er kickstartet, og jeg tror heller ikke noen tar skade av å se meg danse rundt på tv i to og et halvt minutt. Jeg kler av meg, men hvor seksualisert du ser det, er opp til deg selv. Den lille gutten på fire så farger, en sint høne, fin musikk og noe å le av. Noen så ren oppfordring til sex. Veldig mange andre så det politiske budskapet om kroppspositivisme.

Det finnes brillereklamer på TV som er langt mer seksualiserte enn hva jeg bød på fredag. 10-åringen din er nok heller ikke ukjent med sex og seksualitet dersom han eller hun har tilgang til internett, og dessuten - hvorfor er det så farlig at man ser en voksen kvinne, ose av glede og selvtillit? Hvorfor sender dette så gale signaler?

Verdt hvert sekund

Alle de meldingene jeg har fått i ettertid fra folk som omsider kan si at de slapper litt mer av i forhold til sin egen kropp, foreldre som lot barna sine sitte oppe for å se på dette, fordi de trenger å se noe annet enn hva de vanligvis mates med i media, og unge jenter som kommer opp til meg på gata for å takke - det gjør det verdt all verdens negative kommentarer.

Det er kanskje naivt å måle lykke fremfor kilo, men jeg mener av hele mitt hjerte at det å falle på plass med seg selv, og at å ha en god psykisk helse er langt viktigere enn å tilfredsstille alle de velmenende drittsekkene der ute. Å mobbe noen har aldri ført til noe godt, og jeg lover deg, du som nå sitter å hisser deg opp over at jeg heller burde oppsøke et treningsstudio enn å fronte selvelsk og kroppspositivisme - du gjør vondt verre.

Jeg får si som Taylor Swift i låta jeg brukte under Norske Talenter – «Haters gonna hate, I'm just gonna shake» – og jeg håper flere er med meg.