Gunnar Solvang sitter til daglig bak skranken på NAV-kontoret i bygda Sauda, men holder seg ellers stort sett for seg selv. Det er bare pianolæreren og de afrikanske leieboerne han har kontakt med. Det sies at Gunnar har blitt en slags bestefar for barna deres.

BESTEFAR: De to barna er Gunnars familie. (Foto: TV 2)
BESTEFAR: De to barna er Gunnars familie. (Foto: TV 2)

Kan de være klar over det alle andre i bygda vet om Gunnar og hans historie? 

Solvang avslørte det selv for snart 20 år siden. Det gikk et sjokk gjennom Sauda da han på Dokument 2 på TV 2 og i avisen avslørte at han var HIV-smittet – og snart skulle dø.

– Jeg gruer meg forferdelig til sykdomsperioden. Litt sånn flåsete pleier jeg å si at den dagen jeg får konstatert AIDS, den dagen tar jeg livet av meg, forteller han i kveldens episode av «Vårt lille land».

Dødsdom

På 90-tallet var de fire bokstavene en dødsdom. I Gunnars tilfelle hadde legene gitt ham ett år igjen å leve. Den siste tiden ville han bruke på å advare andre, og ettersom han like vel skulle dø, la ikke Gunnar skjul på noe. Han fortalte alle at han ble smittet da han kjøpte sex i Florida.

20 år senere ser Gunnar litt annerledes på det.

– Angrer du på at du stod fram?

– Hvis jeg hadde kunnet valgt i dag, og visst resultatet – da tror jeg ikke at jeg hadde sagt noe. Det er jo en privatsak. Min diagnose er min og ingen andre sin. Det er ingen offentlig diagnose. Men jeg håper at noen andre så at det gikk an å leve med det, forteller han.

Det var legevitenskapen som til slutt reddet Gunnar. Medisinene ble stadig bedre, og dagens piller er så effektive at Gunnars blod ikke lar seg måle i virus. Han er i praksis fullstendig frisk og helt smittefri.

– Jeg vil alltid være han med HIV

Men livet etter at dødsdommen ble opphevet kom aldri i gang igjen. En einstøing er det Gunnar har blitt.

– Jeg går aldri ut på restauranter, for i et så lite lokalsamfunn vil jeg alltid være han med HIV.

– «Herregud, der er han Solvang», sa en butikkansatt en gang. Folk var redde for meg. Det preget meg veldig, forteller han.

Fikk drømmejobben

Det var NAV som ble løsningen da Gunnar ville ut i jobb igjen. De hadde drømmejobben til ham, der mennesker kom med alle slags historier og spørsmål.

– Folk har sagt at de ser gjennom glassdøra, og hvis jeg ikke er der, så snur de og går igjen – og det er veldig hyggelig. De sier at de får styrke når de ser meg, sier en rørt Solvang.

Formidler gjennom musikken

Som 63-åring startet Solvang med pianotimer hos Inna Mazurova. Hun hørte det på første øving. Den nye eleven hadde noe på hjertet.

– Jeg kan høre at han har opplevd både gode og vonde dager gjennom musikken han spiller. Han gir beskjed uten ord gjennom pianoet.

Av Innas elever er det ingen som øver like mye som Gunnar. På tre og et halvt år har han lært stykker de aller fleste bruker ti år på. Og impulsiv som han er har Gunnar invitert hele bygda på konsert om kun tre måneder.

Afrikansk familie

Gunnars leieboere flyttet inn for to år siden. Hvis han ville, kunne han spist eritreisk og etiopisk hver dag – for der Bethel og Dlbantu Bebzeleniao kommer fra er det en ære å få dele måltidene med de eldre.

– Jeg trives så godt med de menneskene. To små unger som er så opptatt av meg og så fortrolig med meg. De har begge har full tilitt til meg. De har kalt meg for bestefar hele tiden, sier Gunnar, og legger til:

– De er ikke leieboere, de er familie. Det hadde blitt krise hvis de flyttet fra meg.

Vet de at du har HIV?

– Det vet jeg ingen ting om, vi har aldri snakket om det. De har små unger og de kommer fra Afrika. Kanskje de har en annen reaksjon på en slik sykdom? Jeg burde kanskje ha fortalt de det.

Hva vil leieboerne si? Vil han fortsatt få være bestefar? Gunnar bestemte seg omsider for å fortelle det.

Se hele episoden på TV 2 onsdag 22:40 og på TV 2 Sumo.

Se videoer fra «Vårt lille land» her:

Vis flere