På kartet over ser det ut som om kloden vår er dekket av et lag tåke, som bukter seg i tynne flak over hav og land.

Førsteinntrykket er ikke så langt fra sannheten. Kartet er satt sammen av bilder tatt med NASAs Aqua-satellitt, og viser skydekket mellom juli 2002 og april 2015.

Hvitt er helt dekket av skyer, mørkeblått skyfritt.

Satellitten tar bilder av hele kloden hver eneste dag, og på dem varierer skydekket. Men her er altså gjennomsnittet over lang tid beregnet for første gang.

Er du opptatt av mest mulig sol i ferien, er det ikke dumt å ta en titt på dette kartet når du skal plukke neste reisemål.

Stor forskjell

Totalt er 67 prosent av kloden dekket med skyer. Men du ser med et blikk at det er stor forskjell på sjø og land.

NASA forteller at minst 90 prosent av havet er dekket av skyer til en hver tid. Over land er alltid 30 prosent av himmelen helt blå.

SKYER: Skyene ligger som tre bånd rundt kloden. Foto: NASA / AQUA / MODIS
SKYER: Skyene ligger som tre bånd rundt kloden. Foto: NASA / AQUA / MODIS

Tre bånd

Som du ser ligger skyene som bånd rundt kloden. Et ganske smalt langs ekvator,  og to brede bånd rundt 60 grader nord og sør.

Solvarmen får luften til å stige opp langs ekvator. Luft som stiger kjøles ned, og da dannes det skyer. Det er her langs ekvator regnskogene finnes.

Sånn 30 grader nord og sør for ekvator synker luften ned igjen. Det varmer den opp og skyene forsvinner, så det er her vi finner de store ørkenene på kloden.

Enorme valser

Luften rotere altså som enorme valser rundt jorden, opp og ned. Siden også kloden roterer avbøyes vinden, slik at den blåser fra øst og inn mot ekvator. Dette er passatvinden, den som blåste seilskipene over havet.

Rundt 60 grader nord og sør stiger luften opp igjen. Det er her du ser de to neste båndene med skyer, som altså går rett over Norge. 

FRA SIDEN: Slik ser vindmønsteret ut fra siden. Cellene er de store «valsene» der luften roterer. Illustrasjon: NOAA / storm.no
FRA SIDEN: Slik ser vindmønsteret ut fra siden. Cellene er de store «valsene» der luften roterer. Illustrasjon: NOAA / storm.no

Jetstrømmen

Mellom sju og ti kilometer oppe blåser det som kalles jetstrømmene: Smale elver av kraftig vind. Den sterkeste finnes langs polarfronten; der valsen med kald polarluft og valsen med varm og fuktig luft lenger sør møtes. 

Valsene er ikke helt jevne, og lavtrykkene vi sliter med her hos oss dannes når polarfronten begynner å bukte på seg.

Over polene synker luften ned igjen, og spesielt over Antarktis er det klart, kaldt og tørt.

PÅVIRKER: Kaldt hav og fjell er med å bestemme hvor det dannes skyer. Foto: NASA / AQUA / MODIS
PÅVIRKER: Kaldt hav og fjell er med å bestemme hvor det dannes skyer. Foto: NASA / AQUA / MODIS

Kaldt hav og høye fjell

Vest for Afrika, Nord- og Sør-Amerika er det spesielt mye skyer over havet.

Det er fordi havstrømmene presser kaldt bunnvann opp mot overflaten her. Kaldt vann kjøler ned luften, og danner skyer.

Fjell kan både lage og fjerne skyer.

Luft som løftes opp av fjell kjøles ned og synker tørrere og varmere ned på den andre siden. Dette ser du spesielt godt vest i Sør-Amerika, der Andesfjellene gjør Atacama-ørkenen på le-siden ekstra tørr.

Under ekvator utenfor vestkysten av Sør-Amerika er det en liten blå flekk.

Den er det øygruppen Galapagos som lager, noe som viser hvor mye selv lave fjell påvirker klimaet.