Små glimt av håp. Flak av glede. Litt latter, kanskje er jeg lykkelig. Akkurat her, akkurat nå. De spør meg hvordan jeg gjør det, men jeg mangler ord, for jeg tror ikke det er helt bevisst. Det er vel dette som er overlevelsesinstinktet, tenker jeg.

NEW YORK: Thea Steen i New York før livet tok en brå vending. Foto: Privat
NEW YORK: Thea Steen i New York før livet tok en brå vending. Foto: Privat

Jeg har latt meg fortelle at det ikke er kreften som gjør deg uvel, men behandlingen. Det skal jeg tidsnok finne ut om stemmer. Jeg begynner min behandling i morgen. En kombinasjon av stråling og cellegift, og jeg kan akkurat så lite om det som en frisk 25-åring burde kunne: Ingenting.

Thea Steen (26):

Har bodd 6 mnd. i New York og jobbet som frilansjournalist. Før det bodde hun i Oslo og jobbet i Dagbladet fra 2011 til 2014.

Etter feber, smerter og blødninger i februar 2015 oppsøkte hun lege. Fikk operert vekk en svulst ved livmoren.

10. mars 2015 fikk hun vite at svulsten var ondartet og at hun har livmorhalskreft. Valgte å flytte tilbake til Norge.

Fra mandag 13. april 2015, og i sju sammenhengende uker, fikk hun stråling fem dager i uken og cellegift én dag i uken på Haukeland sykehus i Bergen.

I september får hun vite at kreften er mindre, men ikke borte. I midten av desember konstateres det at hun har fått tilbakefall.

8. januar 2016 begynner Thea ny behandling på Radiumhospitalet. 

Hun deler sin historie på egen blogg som du kan lese HER!

I løpet av de neste syv ukene skal jeg stråles fem dager i uken og få cellegift én dag. Syv uker på Haukeland. Verdens verste og lengste eksamen, og jeg føler meg ikke godt nok forberedt. Å stryke er likevel ikke en mulighet.

Inni meg? Kaos. Et sammensurium av stress, frykt, uro og angst. Jeg skulle ønske den fortsatt var med meg, denne inderlige roen, som tidligere nektet å forlate meg. Jeg kjenner etter hver dag. Om den er der. Jeg savner den så veldig.

Det hender stadig vekk at jeg får lyst til å knuse noe, eller på annet vis få ut litt av dette raseriet jeg hver bidige dag undertrykker så voldsomt. I dag, for eksempel. Litt småfjern på Paralgin forte etter å nylig ha fjernet en visdomstann, vurderte jeg – kanskje åtti prosent seriøst – å kjøre av veien. Treffe noe. Panser mot midtrabatt, dekk mot grøft. Så herlig det måtte være. Jeg bærer på mye, og skulle gjerne fått utløp for noe av det.

Nok en gang har jeg lært hvordan alt kan endre seg i løpet av usannsynlig kort tid. Jeg skulle ønske at det fantes en kvote for hvor mange ganger verden kunne dra teppet bort under føttene mine. Det fungerer bare ikke sånn, ikke for noen av oss. Jeg kan bare ikke tillate meg selv å være kronisk redd, å legge meg ned, enda jeg vet at ingenting kan forhindre lynet i å treffe meg. Igjen.

Alvorlig talt. Jeg kan ikke annet enn å holde fast ved det fine. Det gode. Rundt meg er en upåklagelig solid armé av varme mennesker som gjør det lettere for meg. Positive tanker. Oppmuntrende ord. Rundt halsen bærer jeg hjertet i roséfarget gull, enda jeg egentlig ikke trenger å minnes på det. Jeg vet så godt at jeg er omgitt av gode folk, og ser viktigheten i det, mer og mer for hver dag som går. Jeg er takknemlig.

Barna bare ler. Ingen bekymringer. Jeg ser dem gjennom vinduet, kjenner på sjalusien. Seksåringene svinger seg i huskene, og jeg blir sur fordi jeg nesten gråter. Jeg savner New York, jeg savner jobb, jeg savner hverdagslivet. Alt det som var, og alt det som skulle bli. Alt det som kanskje blir. Og viktigst av alt: det som skal bli.

Bare vent og se.