Hvert eneste år er det mellom 40 og 60 personer i Norge som får diagnosen transseksualisme. 

Dette er personer som føler seg fanget i egen kropp – og som får innvilget behandling og operasjon til å skifte kjønn. 

Stadig flere

I forbindelse med TV 2-serien «Født i feil kropp», hvor nordmenn forteller om hvordan det er å skifte kjønn, er landets eneste avdeling som tilbyr denne behandlingen forberedt på flere henvendelser. De siste årene har tallene skutt i været. 

– På grunn av større åpenhet og profesjonalisering i helsevesenet har vi de siste årene et doblet antall henvisninger av barn. Det er en klar tendens, og allerede hittil i 2014 er det en dobling av tallene fra i fjor, sier avdelingsleder ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) ved Oslo universitetssykehus, Ira Haraldsen. 

Avdelingens oppgave er å finne ut om personer oppfyller symptomene for transseksualisme, og om de skal få diagnosen og behandlingen som innebærer et kjønnsskifte. 

– De som kommer hit opplever kjønnsdysfori i ulik grad, som knytter usikkerhet rundt eget kjønn. Det er likevel ikke slik at alle disse oppfyller kravet til diagnosen transseksualisme, sier Haraldsen. 

Transseksualisme: 

  • Personen føler avsky overfor egen kropp, og har en lengsel etter å betraktes som det motsatte kjønn. 
  • Ønsker å forandre kjønnsorganer til at de samsvarer med det kjønnet man føler seg som. 
  • Behandlingsvarighet er minst 3-5 år. 
  • Hormonbehandling: Hormonell behandling, både for å stoppe produksjon av uønskede hormoner, og for å gi kjønnshormoner av ønsket kjønn. 
  • Etter perioden med hormonbehandling gjennomføres kirurgiske inngrep for blant annet å fjerne penis, bygge opp vagina og fjerne bryster. 
  • Ble første gang beskrevet av den tyske sexologen Magnus Hirschfeld tidlig på 1900-tallet. 
  • Etter kirurgisk inngrep må personen ha hormonbehandling resten av livet. 
  • Personen får endret sitt juridiske kjønn i Folkeregisteret etter fjerning av eggstokker eller testikler. 

Hun sier avdelingen må komme fram til at personen vil få en vesentlig bedre livskvalitet og blir en bedre samfunnsborger av behandlingen. 

– Å gjøre feil her får alvorlige konsekvenser. Vi kan ikke endre et kjønn tilbake, sier hun. 

Mye utelukker behandling

Personer som føler usikkerhet til eget kjønn oppsøker ofte sin egen fastlege, som igjen vurderer om pasienten skal henvises til spesialhelsetjenesten. Kommer personen dit foretas det en ny vurdering, og pasienten kan deretter bli videresendt til avdelingen på Rikshospitalet. 

Kommer personen til avdelingen til Haraldsen er det første av mange steg i prosessen. 

– Mange mennesker kan få diagnosen, men noen har andre faktorer som utelukker den kirurgiske operasjonen. Det kan både være andre psykiske og fysiske problemer. Dette er jo vanlig mennesker med andre sykdommer i tillegg. Er man for eksempel svært overvektig kan vi ikke tilby denne type kirurgi, sier hun. 

Hvert år får avdelingen rundt 200 henvisninger fra spesialisthelsetjenesten rundt om i landet. Et tverrfaglig team følger pasienten fra den går inn dørene på Rikshospitalet. Teamet består blant annet av psykologer, psykiatere, kirurger, gynekologer og urologer. 

– Dette er teamarbeid, og vi setter sammen teamet ut i fra pasientens behov, sier Haraldsen. 

Pasienten går gjennom omfattende samtaleterapi, psykiatriske vurderinger, spørreskjemaer og fysiske undersøkelser. 

Viktige forberedelser

På avdelingen er det i dag mennesker fra fem til 62 år som er til behandling. Haraldsen sier det er mange fordeler ved at pasientene er yngre. 

– Kommer de til oss tidlig får vi mulighet til å følge de opp mot ti år før selve fysiske prosessen settes i gang. Det er ingen som får hormonbehandling før de er fylt 16 år og ingen som opereres før de er 18 år. Men ved at de er tilknyttet oss lenge før det kan vi forebygge depresjoner, angst og andre sykdommer, forklarer Haraldsen. 

Legene i teamet får også muligheten til å observere pasienten over lang tid, og blir derfor også tryggere i sin behandling. 

– De skyhøye depresjonstallene i denne pasientgruppen kan reduseres. De faller ofte utenfor utdanningsinstitusjoner og samfunnet. Jo tidligere vi møter pasientene, jo mer kan vi gjøre for å hindre at det skjer, sier hun. 

Kommer det en eldre pasient inn i systemet er prosessen noe kortere, men aldri forhastet. 

– Det er satt av et år til utredning, et år til hormonbehandling og minst et år til før operasjon. Det raskeste vi kan skifte et kjønn på er tre år, men det skjer sjeldent så raskt, sier Haraldsen. 

Normal behandlingstid er fem til åtte år. 

TAKKNEMLIGE: Avdelingsleder Ira Haraldsen sier hun jobber med en svært takknemlig pasientgruppe, og at hun gjerne skulle hjulpet flere, raskere. Foto: Kaja Kirkerud TV 2
TAKKNEMLIGE: Avdelingsleder Ira Haraldsen sier hun jobber med en svært takknemlig pasientgruppe, og at hun gjerne skulle hjulpet flere, raskere. Foto: Kaja Kirkerud TV 2

Lang ventetid

Avdelingslederen sier det knyttet store utfordringer til kapasiteten på avdelingen, og at det til tross for stadig flere henvendelser, ikke er flere ansatte. 

Ulike diagnoser: 

  • Transseksualisme: Et sterkt ønske om å leve og bli akseptert som tilhørende det annet kjønn. Føler avsky for egen kropp. Ønske om kirurgisk eller hormonell behandling er vanlig. 
  • Kjønnsidentitetsforstyrrelser i barndommen: Inntrer tidlig i barndommen. Et vedvarende og intenst ubehag ved eget kjønn, med ønske å tilhøre det annet kjønn. Svært opptatt av klær og aktiviteter til det andre kjønn. Diagnosen krever en dyptgående forstyrrelse av normal kjønnsidentitet. 
  • Andre uspesifiserte kjønnsidentitetsforstyrrelser: Diagnose som beskriver ulike psykiske problemer og lidelser som en person opplever på grunn av at vedkommende ikke definerer seg som sitt eget kjønn. 

Kilde: Barne-, ungdoms-, og familiedirektoratet. 

– Avdelingen er den samme som for fem år siden. Vi knekker snart, og kan ikke tilfredsstille pasientens ønsker på grunn av kapasitetsproblemer. I dag må man vente syv måneder på første konsultasjon, sier hun. 

– Gjør kapasitetsproblemene at flere får nei?

– Nei, jeg frykter heller at vi sier ja for ofte. Et nei betyr et større ansvar, og vi må begrunne det godt. Vedkommende har jo et problem, og vi har en moralsk forpliktelse til å ta ansvar, sier Haraldsen. 

For personer som gjennomgår hele prosessen er det én ting som oppleves spesielt krevende.

– Tålmodighet er det vanskeligste for disse menneskene. Mange kan ha gått i flere tiår før de sier det til noen. Når man plutselig er åpen om det, vil de at endringen skal skje raskt. Vi må alltid bremse pasienten, og i ettertid takker de oss for det, forteller Haraldsen. 

Ingen hjelp til de som får nei

Omkring halvparten av de som blir henvist til avdelingen får ikke diagnosen transseksualisme. Det kan for mange være svært vanskelig å håndtere. 

– Det er nesten uforståelig, men de som får et nei fra oss får nesten ingen oppfølging. De må som regel oppsøke psykolog eller lege selv, sier Haraldsen. 

Hun understreker at de som er alvorlig psykisk syke blir sendt videre til annen behandling. 

Haraldsen mener det bør opprettes et tilbud de som de får et nei. 

– Dette bør etableres på regionsykehusene, og det er beklagelig at det ikke finnes et tilbud. Spørsmålet er om de som får avslag bør diagnostiseres på en annen måte. Det er vanskelig å si, men helsesystemet vårt bygger jo på at man må ha en diagnose for å få hjelp, sier Haraldsen. 

På den andre siden vil en diagnose motvirke ønske om å se på kjønnsforvirring som noe normalt. 

– Det er en stor diskusjon om kjønnsdysfori skal ligge under somatisk eller psykisk helse, for det finnes jo ikke én psyke og én kropp – de henger jo sammen.