Søndag fortalte TV 2 om skoleflinke Are (10). Han opplevde at familien ble gransket av barnevernet da foreldrene krevde tilpasset undervisning, noe barn i Norge har krav på.  

I kjølvannet av Ares historie, har mange tatt kontakt med TV 2 for å fortelle liknende historier. 

Bjørn Fredriksen har jobbet for å bedre forholdene for begavede barn i syv år. Han engasjerte seg sammen med seks andre familier, da han oppdaget at sønnen, som da var syv år, ikke fikk et godt nok tilbud på skolen. De dannet foreningen Lykkelige barn, som jobber for at tilbudet på skolen skal bedres. 

Tror ikke barna eksisterer

1200 personer har tatt kontakt med foreningen, som bistår foreldre som ønsker bedre oppfølging for deres barn. Flertallet av barna i familiene er gutter.  

Foreningen gir råd om hvordan familiene skal forholde seg overfor skole og fylkesmann, og arbeider for å få problemstillingen inn på lærerhøgskoler. 

– Det finnes ikke opplegg for det på skolen. Det inngår ikke i undervisningen på lærerhøgskolene, og det finnes ikke bøker eller undervisningsmateriell. Fra skolens side finnes ikke disse barna, sier Fredriksen til TV 2. 

Han har flere skrekkhistorier å fortelle. Felles for disse er at foreningen har hjulpet foreldrene, som ikke selv orker å stille i media. De har imidlertid godkjent at TV 2 forteller historiene deres.   

– Vi har flere ganger opplevd at barn er velfungerende hjemme, i speideren og på fotballaget, og totalt apekatter på skolen, sier Fredriksen. Han forteller om et av tilfellene: 

«I en av Norges største byer: En psykolog fra barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) ble koblet inn da en 9 år gammel gutt ble vanskelig på skolen. Psykologen ga han diagnosen ADHD og tilrådet at han skulle begynne på Ritalin. Foreldrene, som så hvor annerledes gutten var på skolen og ellers nektet medisinbruk. Det endte med at barnet skiftet skole.»

– Jeg tok selv kontakt med psykologen og spurte om det ikke er slik at et barn skal observeres over tid og i ulike sammenhenger. Da slang hun bare på røret, hevder Fredriksen. 

«På en liten skole på Østlandet: En elev begynte i løpet av 2. klasse å få problemer på skolen, og var tydelig frustrert. Han kjedet seg og var utilpass. Skolen innkalte til et møte for å snakke om problemene. Foreldrene får beskjed om at de ikke kan komme og kreve spesialbehandling, bare fordi de kommer fra Bærum. 

Gutten fikk henvisning til psykolog fra fastlegen. Intelligenstesten WISC viser at han er begavet. Foreldrene har i mellomtiden tatt kontakt med foreningen Lykkelige barn, og ville ha med Fredriksen på nytt møte med skolen. Det fikk de ikke lov til, med beskjed om at ingen utenforstående hadde rett til å møte. Selv skulle de stille med rektor og åtte andre personer.»

– Etter å ha snakket med fylkesmannen troppet jeg bare opp på møtet. Jeg hadde på forhånd sendt informasjonsmateriell, forteller Fredriksen. 

Han forteller at en assistentlærer, som hadde godt kontakt med gutten, hadde lest informasjonen, og satt seg inn i testresultatet fra utredningen. På møtet fortalte hun at hun kjente gutten igjen fra beskrivelsene på et begavet barn, og at hun hadde testet tiltakene de siste ukene med gode resultater. Rektoren uttalte da, ifølge Fredriksen: «Du er bare assistent og har ikke så mye å si for vår pedagogiske situasjon». 

Guttens klassestyrer ønsket heller ikke å lese verken rapporten eller informasjonen, og uttalte ifølge Fredriksen: «Jeg har jobbet med barn i femten år og trenger ikke å lese en rapport for å vite hvordan en av elevene er».

Gutten har fortsatt store problemer, og en skolehverdag uten tilpasning. 

«I en av Norges største byer: En elev som hadde flyttet fra et engelskspråklig land, og en annen språksterk elev gikk i samme 8. klasse. Foreldrene foreslo at de skulle gå videre til engelskpensumet fra videregående for å få nye utfordringer.»

Fredriksen forteller at dette var rektor sterkt i mot. Han ønsket ikke at noen skulle få tilpasset undervisning. 

– I et intervju i sakens anledning uttalte han at han hadde nådd et mål om enhetsskolen dersom han hadde sendt ut alle elevene med 3’ere og 4’ere. Da mente han at alle ha et jevnt utgangspunkt videre, og at de som som priviligert, ville uansett få god nok tid til å hevde seg senere, hevder Fredriksen. 

«Foreldrene kjøpte inn skjønnlitterært pensum for videregående skole. Disse sendte dem med elevene på skolen, så de kunne slippe å kjede seg. Bøkene ble konfiskert. Rektor sa at «ingen skulle kjøpe seg til fordeler». Det endte med at en leder i skole- og oppvekstkomiteen i byen (SV) gikk ut og sa at dette var en horribel situasjon. »

Men ifølge Fredriksen fikk hun refs fra partigruppen og ville derfor ikke ta saken videre.

– En annen elev ble straffet fordi han gjorde for mye lekser. Han ble nødt til å sitte igjen på skolen, og gjøre lekser, og fikk ikke ta med bøkene hjem. 

- Å gi barn diagnose ADHD er en enkel måte for samfunnet å løse et problem, mener psykolog Kjell Standal.
- Å gi barn diagnose ADHD er en enkel måte for samfunnet å løse et problem, mener psykolog Kjell Standal.

 Vi er fabrikkmennesker

Psykolog Kjell Standal er spesialist i klinisk psykologi og klinisk nevropsykologi. Han har gjennom sin praksis gjennomført mange tester på begavede barn.

Hans oppfatning er også at denne gruppen slett ikke får oppfølgingen de har krav på.

Standal sier til TV 2 at etter hans erfaring vil 80 prosent av alle mennesker ende opp som flokkdyr. Vi blir fabrikkmennesker, som måles utifra hvor flinke vi er til å reprodusere det som skal læres. Vi står opp, gjør det vi skal uten å stille spørsmål, unngår konflikter og så legger vi oss igjen. 

– Hva skjer når en elev opptrer avvikende og sier «jeg gidder ikke å sitte med denne boka lenger, jeg har lest den tolv ganger før»? Får læreren, som i mange tilfeller er et fabrikkmenneske panikk når eleven er smartere enn vedkommende selv? 

 Enkelt og billig 

Standal mener det å gi barn en lettvint ADHD-diagnose, og kanskje til og med medisin, er en billig, effektiv og rask løsning for samfunnet. 

– På den måten er det barnet som er problemet. Systemet, skole og kommune slipper unna skylden, og strukturene kan forbli som de er. Barnet blir ikke sett, om det ikke er så heldig å ha ressurssterke foreldre. 

Fredriksen i Lykkelige barn er ikke i tvil om hva som skjer med barn som ikke blir fulgt opp:

 – To hovedtrekk: Noen blir utagerende. De kan i enkelte tilfeller bli feildiagnostisert med ADHD og medisinert med Ritalin. Tenk deg at du må sitte 190 dager i året på skolebenken uten at du lærer noe du noe du ikke kunne fra før. Ingen voksne hadde klart det, det er galskap. Andre, oftest jenter, blir underytere. De setter seg bakerst og er flinke piker, men ender opp understimulert og kunne gjort det mye bedre.