– Uansett hvor du går, så er det skittent. Du føler deg skitten hele tiden, og du føler deg hjelpeløs. Bare hvis du er flink til å slå kommer du deg videre. Vold er den eneste løsningen, og det er ganske drit, forteller eldstesøster Larissa.

Hun har bodd i Norge i fire år, men den 15 år gamle jenta husker godt livet i slummen i Sao Paulo. Moren kunne ikke ta vare på dem, og barna drev gatelangs om dagene. Der måtte de stjele og slåss for å skaffe seg mat. Om nettene krøp de sammen i et skur mens rotter romsterte utenfor. Larissa, som var eldst, måtte ta seg av sine yngre søsken Evelin, Breno og Nicholas. 

Barnløse

Dette var  ekteparet Hilde og Geir Trondheim i den lille bygda Høle i Rogaland, intetanende om. De levde godt på småbruket sitt, men de syntes det var noe som manglet. 

– Helt siden jeg var fem-seks år gammel var jeg bestemt på at jeg skulle ha unger, tre eller fire stykker. Men det er jo sånn at ting skjer ikke slik du tror de skal skje, forteller Hilde. 

Årene hadde gått uten at Hilde ble gravid. De to bestemte seg for å adoptere. 

Se dokumentaren fra «Vårt lille land» i videovinduet over artikkelen. 

– De valgte aldri meg

FORELDRE: Ekteparet Geir og Hilde Trondheim adopterte en søskenflokk på fire fra Brasil. (Foto: Sven-Erling Brusletto/TV 2)
FORELDRE: Ekteparet Geir og Hilde Trondheim adopterte en søskenflokk på fire fra Brasil. (Foto: Sven-Erling Brusletto/TV 2)

Søskenflokken i Sao Paulo var hentet ut av slummen av politiet og plassert på et barnehjem for fattige.  Larissa, Evelin, Breno og Nicholas var uten en fremtid, men delte alle det samme håpet – å bli valg ut for adopsjon og få en ny familie. 

– Vi så utenlanske foreldre som kom. De hilste på ungene og tok de med seg. Alle stod pent oppstilt og tenkte «velg meg, se, jeg er her, jeg ser også etter en familie». Men de valgte jo aldri meg, forteller Larissa. 

Som den eldste blant søsknene forsøkte hun å være sterk overfor de andre. 

– Jeg knakk bokstavelig talt sammen hver gang jeg så en mor som ga en unge en klem. Så tenkte jeg på Nicholas, Evelin og Breno. Jeg prøvde å være en mor for dem, for jeg ville ikke at de skulle føle slik som jeg følte.  

I SAO PAOLO: Som den eldste i søskenflokken forsøkte Larissa å være en mor for de andre når hun selv var et lite barn.  (Foto: Privat)
I SAO PAOLO: Som den eldste i søskenflokken forsøkte Larissa å være en mor for de andre når hun selv var et lite barn.  (Foto: Privat)

– Men du var jo bare en liten jente selv da? 

– Ja, jeg var liksom det. 

Adopsjonsplanen i fare

Hjemme i Norge fikk ekteparet Trondheim brevet de to hadde ventet på – tilbud om å adoptere to søsken fra Brasil. Men de to barna viste seg å tilhøre en søskenflokk på fire. Regelen sier at dersom en søskenflokk skal deles, må alle barna adopteres til samme bestemmelsesland. 

Men dette viste seg ikke å være så enkelt. Kort tid før avreise til Sao Paulo fikk Geir en telefon fra byrået om at adopsjonen måtte stoppes - det fantes ikke noe hjem til de to andre søsknene. 

FORSØKTE Å VÆRE STERK: - Jeg knakk bokstavelig talt sammen hver gang jeg så en mor gi en unge en klem, forteller Larissa (15). (Foto: Sven-Erling Brusletto/TV 2)
FORSØKTE Å VÆRE STERK: - Jeg knakk bokstavelig talt sammen hver gang jeg så en mor gi en unge en klem, forteller Larissa (15). (Foto: Sven-Erling Brusletto/TV 2)

– Da spurte jeg «Er det noe i veien for at vi kan adoptere alle fire?» De sa at det ikke var det, men det var ikke gjort før, i alle fall ikke i deres organisasjon. Jeg ringte Hilde og spurte om vi skulle prøve å få alle fire. Og hun hadde jo ventet på den, så det var jo «Ja» med en gang det, forteller han. 

– Som ville dyr 

I Brasil ble møtet med barna krevende. De hadde ikke noe felles språk, og få felles referanser. Etter flere år uten omsorg fra voksne, var ikke barna vant til rammer i hverdagen. 

– Når jeg tenker tilbake på det lurer jeg på hva som gjorde at de klarte å gjennomføre adopsjonen, for vi var ikke normale, sier Larissa.  

For Hilde og Geir var det som å få barn fra en annen planet. 

– De var nesten som ville dyr, det føltes i alle fall sånn. De var oppe under taket. Når du vokser opp er det noen basic-ting som alle lærer omtrent helt automatisk. Det var totalt fraværende, forteller Geir.  

- Hvis vi var sint så skrek vi kjempehøyt og begynte vi å slå. Hvis det var et problem så satt vi oss aldri ned på Barnehuset og prøvde å snakke om problemet. Vi bare begynte å slå og klore hverandre, og når vi så blod så sa vi «ok, nå er alt løst», forteller Larissa. 

NY TILVÆRELSE: Etter et liv i slummen i Brasil møtte de fire barna helt andre omgivelser i Høle i Rogaland. (Foto: Sven-Erling Brusletto/TV 2)
NY TILVÆRELSE: Etter et liv i slummen i Brasil møtte de fire barna helt andre omgivelser i Høle i Rogaland. (Foto: Sven-Erling Brusletto/TV 2)

Ny tilværelse

Tilbake på småbruket i Høle ventet en helt ny tilværelse for de fire barna. 

FØRSTE KVELDEN: Den første kvelden med nye familie ble tilbragt hoppende i sengen på hotellrommet. (Foto: Privat)
FØRSTE KVELDEN: Den første kvelden med nye familie ble tilbragt hoppende i sengen på hotellrommet. (Foto: Privat)

– Det var omtrent som når du slipper ut kyrne på sommerbeite, første dagen når de har stått inne hele vinteren og du slipper de ut, og de hopper og spretter og som vi seier helt spinngale. 

Hilde og Geir fikk oversatt husreglene fra norsk til portugisisk. Der stod det at brudd på husreglene førte til «timeout» på rommet. Det ville ikke Larissa finne seg i. 

– Når jeg er sint er det ikke snakk om at jeg skal sitte stille i ett minutt på et rom og stirre i en vegg. Da skal jeg få ut energi, og da skal jeg slå, forteller hun.

Men løsningen lå nærmere enn noen av dem ante. 

– Det er mange som har sagt at det har måttet være en stor overgang for oss. Det er klart det har vært det, men prøv å sette deg inn i ungene sin situasjon. De måtte reise fra alt det hadde, alt de kom til var nytt.  De hadde jo ingen regler, så kommer det to hvite fremmede fra et annet land som plutselig lager masse regler og skal bestemme alt. Det er overgang det, sier Geir.  

Hvordan den nye familien til slutt klarte å kommunisere kan du se i dokumentaren over artikkelen.