Vi møtte Ida Alstad i den lille sjarmerende håndballbyen Holsterbro i forkant av årets mesterskap. Bare et steinkast fra byleiligheten hun deler sammen med kjæresten, Aksel, ligger gågata. En lang rekke med klesbutikker og kafeer er midt i blinken for 28-åringen som nyter sitt første år som utenlandsproff. 

– Man merker at alle i byen her vet hvem alle håndballspillerne er, og det er den klubben med mest publikumsoppmøte i Danmark. Det er et veldig populært sted for håndball, sier hun. 

Se reportasje lenger nede i saken.

Hun drar oss med inn i favorittbutikken som ligger i etasjen under sin egen leilighet. 

– Jeg velger å tro at dette er klesskapet mitt. Mitt eget walk-in-closet, gliser hun. 

Det var en stor beslutning å reise utenlands for første gang i år.

– Det er mange av de trygge tingene som ikke er her. Du kjenner ikke igjen kassadama på Rema. Her har man håndballen og ingenting rundt. Men jeg må si jeg har kommet godt inn i miljøet og er veldig sosial med de andre jentene selv om de fleste er noen år yngre enn meg, sier Alstad. 

Heldigvis har hun med seg kjæresten, Aksel, til Danmark. Han ukependler til jobben i Singapore. 

Men karriærevalget har vært viktig. Byåsen har betydd mye for hennes utvikling, men nå måtte hun ut for å få nye impulser og nye utfordringer. 

– Skal jeg bli enda bedre, må jeg prøve noe nytt for ikke å gå i samme sporet hele tiden. Året i Danmark har gjort meg bedre rustet før dette mesterskapet.

I Serbia starter nå finalespillet i årets VM. Kamper Ida Alstad selv mener er midt i blinken for henne. 

– Jeg vet med meg selv at jeg liker de avgjørende kampene. 

Vi husker alle fjorårets EM-finale mot Montenegro. Norge tapte til slutt kampen 31-34 etter fire ekstraomganger, men Alstad var enorm og scoret flere avgjørende mål. 

– Det er en kamp jeg vekter veldig høyt. Det er en sånn kamp hvor du bare føler «Få den ballen, jeg vet den går i mål før jeg skyter».

Men hun har ennå ikke sett kampen i opptak. Hun hater nemlig å se tv-bilder fra kampene hun selv har spilt. 

– Det verste jeg vet er å se en kamp jeg har spilt selv. Jeg er så kritisk til meg selv. EM-finalen har jeg ikke sett. Noe av det verste er når vi skal ha videomøte hvor vi skal se kamper mot lag vi har spilt mot tidligere. Da sitter jeg bare og venter på de feilene jeg gjorde. 

I finalespillet er hun klar for å dra lasset. Det er en rolle hun er mer komfortabel med. 

– Å dra lasset ser jeg på som en ære. Jeg har alltid vært den spilleren, i Byåsen også. Jeg har som regel flest skudd per kamp der. På landslaget også liker jeg å være med å gå foran i forsvar og slå ned folk. He, he. Nei, legge noen i bakken ihvertfall.